Om Traaviks hyperteater og kulturell blomstring i Kristiansand

Som konseptkunstner gjentar Traavik seg selv, og hans agenda blir tydeligere og tydeligere etter hvert som han vet at han har «samfunnets støtter» på baklomma. Å ha advokater i kompaniet er også en fordel. Hans støttespillere er fundert i Høyre og Frp og lengre ut på høyresiden – jeg tenker bl.a. tenker på finansmannen Are Søberg alias Sløseriombudsmannen, nå journalist i Nettavisen og styremedlem i Traavik.info. Denne gang er det Laila Bertheussen han samarbeider med, og hun kommer også fra et høyreradikalt miljø.

«Public Enemy»

Det er ingen som liker å bli tillagt meninger de ikke har, men jeg skjønner ikke hvorfor Traavik er så interessert i å gi sine meningsmotstandere roller som akp eller ml-ere. Et tanke-eksperiment: Dersom jeg hadde sagt at jeg synes at militæruniformer er sexy, hadde jeg unngått en shitstorm da? Men jeg gjør ikke det. Når Björn Höcke fra ytre høyre i Tyskland (AfD) sier at vi må glemme (legge fortida bak oss og gjøre Tyskland sterkt igjen), så lyser varselslampene, ikke bare hos meg.

Fra et høyreradikalt miljø

I prosjektet «Public Enemy» iscenesettes Laila Bertheussen som nybakt kunstner, hun er ifølge programmet for Arendalsuka «den straffedømte, nylig ferdigsonede» og skal ha en «soloutstilling». Denne kurateres av Morten Traavik og Agnes Repstad, som er daglig leder for Agder Kunstsenter, begge tituleres «medvirkende». Bertheussen siteres med følgende utsagn: «Av og til må kunsten dø for å skape bedre kunst.» Det er ikke mulig for meg å lese dette som et upolitisk statement, så lenge jeg vet at Bertheussen er dømt for angrep på demokratiet.

Traavik skriver på sin Mike Tango-Facebookside 15.07.23: «Vesentlige deler av dagens “venstreside” har forlengst spilt moralsk fallitt i møtet med de demokratiske utfordringene dagens samfunn står overfor. De delene må rett og slett bare rives ned og, like motstrebende som alle autoritære bevegelser til alle tider har motsatt seg utford[r]inger mot deres verdensbilde, en dag møysommelig bygges opp igjen.»

Hva er det som skal rives ned og bygges opp igjen? Venstresida eller demokratiet eller «alle autoritære bevegelser til alle tider»? Angående «moralsk fallitt», jeg kunne ønske Traavik rettet følgende spørsmål mot Bertheussen: Hvordan kan hun påstå at hun ble uskyldig dømt? Og hvorfor skal vi glemme? [i]

Huxleys «height of psychological luxury»

Han utdyper dette selv dagen derpå (MT, FB 16.07.23) med følgende sitat av Aldous Huxley: «The surest way to work up a crusade in favor of some good cause is to promise people they will have a chance of maltreating someone. To be able to destroy with good conscience, to be able to behave badly and call your bad behavior ‘righteous indignation’ – this is the height of psychological luxury, the most delicious of moral treats.» (Her en kjapp oversettelse fra DeepL: «Den sikreste måten å skape et korstog for en eller annen god sak på, er å love folk at de skal få sjansen til å mishandle noen. Å kunne ødelegge med god samvittighet, å kunne oppføre seg dårlig og kalle sin dårlige oppførsel for ‘rettferdig indignasjon’ – det er toppen av psykologisk luksus, den deiligste av alle moralske godbiter.») Jeg synes teksten taler for seg.

Agitprop-teater

Når jeg påpeker dette og siterer ham, blir jeg en del av et agitprop-teater; jeg gir Traavik argumenter som han kan snu og retorisk slynge tilbake – en metode en kjenner fra politikken (jeg trenger vel ikke nevne Sylvi Listhaugs metode i denne sammenheng). Agitasjon-propaganda var tidligere venstresidens kulturelle våpen i kamp for en kulturell revolusjon. Dette middelet er nå hundre år senere blitt overtatt av høyresiden. Nå er det ikke kamp mot det autoritære tsarveldet, men mot venstresidens moralske fallitt. Agitprop-teater kunne en også finne på 70-tallet, og sannelig også i dagens teater.

Agitprop eller ikke – kreativitet og kunstnerisk utfoldelse kan være samfunnsnyttig satirisk morsom underholdende spennende opprivende og gi oss et friskt pust – og kanskje er det slik Laila B.s utstilling blir? La Traavik, rettere sagt Laila B. få sjansen sin, la henne sprudle selvutleverende som nybakt kunstner! La sørlandspublikummet, som har nasjonens øye på seg under Arendalsuka, oppleve en kunst og kunstner, som etter min mening driver et kynisk spill.

Overskridelser
Spill eller ikke – i hyperteateret, som er en betegnelse Traavik har funnet på selv, dreier det seg om virkelighet, det er ikke et skuespill hvor noen spiller for oss, men virkelige mennesker, og virkelige mennesker kan bli såra, drept, ruinert, ødelagt – selvfølgelig også lykkelige ved å se sin fiende bli knust.

Hyperteateret følger ikke den teatrale konvensjonen om spill, men det er ikke nyskapende av den grunn. Den gjensidige kontrakten, som gjør at vi som publikum kan nyte eller grøsse over det som skjer «når lyset blir slukket i salen», mangler her. Teaterhistorien har nok av eksempler på overskridelser, at en fra salen tar spillet for å være virkelig, griper inn og f.eks. skyter skuespilleren, som spiller den sjalu «Othello» som dreper sin «Desdemona».

Fagfolk vet at det er spill. Men denne formen for aksjonskunst, lek med teaterets konvensjoner og dens fagterminologi, iscenesettelsen av virkelig mennesker, er forholdvis ny på Sørlandet, det er få som kjenner til Rimini Protokoll f.eks. Begrepet om «hverdagseksperter» har ikke blitt introdusert på teateret der. Heller ikke Christoph Schlingensiefs aksjoner, som etter min mening gir eksempler på kritisk og morsom aksjonskunst, er kjent i Kristiansand. Og det har vist seg å være en fordel. Avisens Fædrelandsvennens kulturredaktør Karin Kristine Blågestad har gått rett på og slukt propagandaen om de lokale kunstnernes naivitet. Leder for Kristiansand Kunsthall Cecilie Nissen støtter «personlig» opp om debatten på «sosiale» medier, hvor Traavik alias Mike Tango troller.

Kunst- og silodebatt på Sørlandet

Respekt for kunst står ikke særlig høyt i kurs på Sørlandet, tidligere kunst- og silodebatter har bidratt med sitt. I Kristiansand finnes det også «samfunnets støtter», og disse opptrer som kunstkritikere og kunstkommentatorer. Selv har de som vane å overse kritikk, så lenge de ikke kan gjøre den til sin. Et annet gjennomgående tema i debatten er omdreiningen rollene som offer og gjerningsperson, og dette er blitt manifestert i flere kunstuttrykk – jeg tenker ikke bare på «Angle of Death» (2020)[ii] , men også på «Showroom Kristiansand» (2023)[iii]. Bernt Utne, redaktør for nettmagasinet Argument Agder har skrevet utdypende om dette, undertegnende har også tatt opp dette før. For dem som er interesserte, kan de i Argument Agder og Fædrelandsvennen finne mange artikler og kommentarer til debatten om blandingen av kunst, politikk og media, som har pågått i Kristiansand i årevis. Og Traavik, som nå presenterer Laila B. som kunstner, surfer videre på konfliktbølgen.

Tilbøyeligheter

Selvfornøyd luksuskunst med autoritære tilbøyeligheter interesserer meg ikke. Likevel har jeg havna i en situasjon hvor jeg merker at det angår meg. I kjølvannet fra Sløserikommisjonen så jeg hvordan solidariteten med dem som følte seg og sitt håndverk tråkka på, smuldre bort. Jeg fulgte debatten og så hvordan kunstnernes støtteorganisasjoner, fagorganisasjoner, ble involvert, fikk problemer internt, splittelse oppsto, også blant kolleger og venner – som om alle mistenkte hverandre for å ha en skjult agenda, for å ville hetse, og kansellere hverandre. Når kaos er oppnådd, kan da «bedre kunst» oppstå?

Er det nå billedkunstnernes fagorganisasjoner som står for tur? First we take Nordkorea, then we take Kristiansand? Jeg håper ikke det. Håper medspillere og publikum gjennomskuer agendaen!

Agder Kunstnersenters leders medvirkning og nærmest «forelskelse» i prosjektet har fått sterk kritikk fra bildekunstmiljøet, og kritikken går på saksgangen i utstillingen av «Public Enemy». Kunstnermiljøet i Kristiansand er splittet – er det miljøets skyld eller en villet implikasjon – for den gjentar seg jo. Jeg er ikke redd for radikal kunst fra det høyre hjørnet, det er ringvirkningene av hyperteateret som skremmer, mer enn det irriterer meg: Kjølvannet, epigonene og hva som blir igjen når «delene [som] må rett og slett bare rives ned» er døde.

Skuddsikkert inn mot statsbudsjettet

Traavik uttalte til Subjekt (26.07.23) at han ikke stoler på Kulturrådet, jeg vil heller si at jeg ikke stoler på ham, han snakker jo om en statlig organisasjon som ivaretar kunstneres interesser; jeg har større tiltro til Kulturrådets mistro, som er erfaringsbasert. De som er interesserte, kan lese mangt et bidrag til debatten om Traavik-metoden når det gjelder angrep på kunstnere og Kulturrådet på scenekunst.no. Som mange andre med teatervitenskapelig bakgrunn og erfaring med hybride kunstformer, ønsker jeg ikke å gi argumenter som jeg vet dreies til fordel for Traavik.info, som igjen gir kompaniet god økonomi og eventuell en direkte tilgang til statsbudsjettet.

I påvente av avgjørelsen om saksgangen i promoteringen av Bertheussen som nybakt kunstner på Arendalsuka var korrekt eller ikke, om AKS ble kuppa eller ikke, så får vi nå more oss med utstillingen av hennes broderier og mye mer. Blir det en remake av Niki de Saint Phalles «Shooting Picture» fra 1961, eller blir det virkelig – hyperteater? Skytemetaforen har gjentatte ganger blitt brukt i Kristiansandsdebatten de siste årene. Mange sitter på gjerdet og venter på keiseren. Får vi en remake av Chris Burdens «Shot» (1971), hvor kunstneren lar en venn skyte seg i skuldra? Implikasjonene med å iscenesette straffedømte, som er blitt gjort før, i Schlingensiefs Hamlet (2001) i Zürich f.eks. var det neo-nazister på scenen, er et aspekt av utstillingen, som også burde diskuteres. Det blir sikkert ikke morsomt for de involverte, som tror på keiseren.
Formuleringen av konseptet til «Public Enemy» har forandra seg de siste ukene, det hører med til hypterteaterets prosessuelle utforming; det legges nå mer vekt på «kunstens kriminalomsorgspotensiale». Så får vi se hvilke kanaler og ventiler som åpnes, og hvilke «forbudte følelser og tanker» som får strømme fritt. 
Et tidligere konseptutkast til utstillingsprosjektet la vekt på at Laila Bertheussen «har sonet ferdig» og at vi kunne må glemme og gå videre, hvorhen – inn i en historieløshet, som er ikke upolitisk, det er en taktikk for å skjule egne mål.

Speil med politisk radikal bakside

Traavik sier at hans kunst er å holde et speil opp for samfunnet, gjesp, har vi lest Shakespeare.Uansett, oppgulp eller ikke, et nytt politisk radikalt fortegn eller ikke, epigonene blomstrer. «Showroom Kristiansand» (først anonym, så fake avslørt, deretter tilstått) har oppstått som vulgær «gatekunst» og kan sies å være en avlegger, i det minste inspirert av, både Sløserikommisjonen III og «Angle of Death» – en platt seier for clickbaitkunst. Neste ut er Perleporten[iv], en film om Kristiansand, som nylig slapp sin teaser. Debatten i lokale media, i Fædrelandsvennen, Argument Agder, KRS og «sosiale» kanaler etter et innslag på DAX18, kokte, hier ist was los, det er bare å gå og legge seg. Men det er ikke Traaviks fortjeneste. Debatten i Kristiansand er het, men ikke forfriskende. Jeg finner den kunstfaglig kontraproduktiv – speilet blir til munnkurv. Og når speil blir til munnkurv, blir retorikken om ytringsfrihet et skalkeskjul.

Publisert 04.08.23

Noter: