Øyeblikkets fyrverkeri: Theatre Olympics i Ungarn

Oversatt fra ungarsk av Zsofia Domsa

Mellom påske og sankthans, hadde ungarere og tilreisende mulighet til å se 750 forestillinger av 400 teaterkompanier fra 58 land. I løpet av tre måneder opptrådte det 7500 utøvere på 23 bransjefestivaler med ulike tema og rettet mot ulike aldersgrupper, i byer og landsbyer over hele Ungarn, som har en befolkning på nærmere 10 millioner. Arrangementets hovedprogram, MITEM (Madách Internasjonale Teatertreff) – som også kaller seg teaterolympiadens flaggskip – er basert på to grunnidéer: forestillinger fra sentraleuropeiske teatre, skal, fulgt opp av diskusjoner, workshops og publikumsmøter, besvare spørsmål om hva det er som gjør teater nasjonalt i dag og om hva det vil si å være moderne. Den 10. internasjonale teaterolympiaden er unik ved at den gaper over både dramatikk/prosateater, dans, dukketeater, sirkus, barne- og ungdomsteater, samt student- og amatørteater, fra fjern og nær. Når man blar gjennom programmet, kan man danne seg et inntrykk av omfanget på arrangementet, som uten å overdrive omtaler seg selv som Europas største teaterfestival[i].

Ungarsk «modellskifte»

I Ungarn har styringen til det tidligere liberale, nå «illiberale» partiet FIDESZ dramatiske konsekvenser. Helsevesenetligger i ruiner, sosial sikkerhet finnes ikke lenger, det offentlige utdanningssystemet har kollapset, høyere utdanning er ødelagt og inflasjonen er dobbelt så høy som gjennomsnittet i Europa.

I løpet av det siste tiåret har finansieringssystemet for profesjonelt forsvarlig filmproduksjon blitt nullstilt. Støtten til kultur, særlig teater, er redusert til en brøkdel av hva den var, mens enorme summer brukes på et idrettsliv som er preget av korrupsjon, på bygging av stadioner og på å berike oligarkiet. Det erklæres «unntakstilstand» av ulike årsaker og de som er mest presset av dekretstyringen, er de intellektuelle, lærerne som er gjort til svarteper, og de uavhengige kunstnerne. 

Under påskudd av et «modellskifte», ble de beste ressursene ved Universitet for teater og film i Budapest drevet ut og stillingene fylt med såkalte partisoldater. 

«Å drømme stort»

Fordi det er på moten «å drømme stort», søkte Ungarn for ikke så lenge siden om å arrangere sommer-OL i 2024 (sports-OL, red. anm.). Det skjedde et sant mirakel da det unge partiet Momentum prøvde å tvinge frem en folkeavstemning gjennom slagordet «NEI til OL, JA til fremtiden vår», og understreket at velgerne var bekymret for at pengene ikke utelukkende kom til å bli brukt til OL – for med ett ble søknaden om å være vertskapsland for OL i 2024 trukket tilbake. Dermed ble folkeavstemningen naturligvis meningsløs. Men vi kunne ikke slippe verdensmesterskapet i friidrett, som inkluderer byggingen av et nytt stadion, og til tross for hovedstadens protester, pga. beinharde pengekutt. På det nåværende tidspunkt har regjeringen avlyst håndball-EM, samt verdensmesterskapet i ishockey. Dette må hilses velkommen, fordi slike arrangementer bare har noen hensikt hvis de kommer som følge av velstand og oppgang.

Slik er det ikke. De pengene som strømmer inn i statskassen, takket være svimlende høye skatter og ekstraordinær inflasjon, brukes av regjeringen til å berike egne klienter, til å bygge stadioner og kirker utenfor landets grenser og til og med på andre kontinenter, og til å støtte utenlandske idrettsklubber. Imens lever en tredjedel av befolkningen i fornedrende fattigdom, og det er en statuslov[ii] under utarbeidelse som vil lamme lærerne og forhindre dem fra å kritisere måten utdanningen drives på. 

Og til glede for den regjeringsvennlige pressen, som har tapt mange injuriesaker, sier et lovforslag at «injurier og ærekrenkelser i fremtiden ikke vil være straffbare hvis de forekommer i media i den frie diskusjonen om offentlige anliggender, forutsatt at de ikke ‘åpenbart og alvorlig’ krenker noens menneskeverd.» Ettersom de statlige mediene (som utgjør 90%) enten ignorerer eller latterlig lett betaler bøtene fra injuriesøksmålene, vil dette gi dem enda friere hender. Selv i dag kan hvem som helst bli beskyldt for hva som helst i disse mediene. Og hvis de som klager blir funnet uskyldige, kommer de ingen vei, all den tid disse mediene spesialiserer seg i karakterdrap. 

«Eliteskiftet» innen akademia og kunstutdanningen

En spektakulær etappe i disse årene av økonomisk og kulturell ødeleggelse var da et flertall av de høyere utdanningsinstitusjonene ble overtatt av stiftelser, og universitetsstyrene i det nye systemet ble fylt opp av politiske størrelser[iii]. Ved Universitetet for teater og film har to tredjedeler av den tidligere lærerstaben sagt opp, flyktet eller blitt avskjediget, etter at den moralsk og faglig uholdbare situasjonen ble åpenbar. De som ikke var i stand til å overlate sine nyrekrutterte studenter til andre, jobber der fortsatt og klamrer seg til sine plikter, men det er ikke klart om de gamle lærerne vil bli værende etter at studentene deres er uteksaminert, eller om de i det hele tatt får lov til å bli. Spesialistene i disse disiplinene har blitt avskjediget og dermed har universitetets doktorgradsprogram blitt «pløyd opp», og av kursene i dramapedagogikk som ble opprettet med tanke på undervisning i drama, er bare navnet igjen.

De anerkjente kunstnerne Gábor Zsámbéki, Tamás Ascher og teatersjef Gábor Máté, som tidligere har gitt universitetet sitt renommé, og som var de første til å trekke seg da det nye styret ble innsatt, driver fortsatt Katona József-teatret i Budapest. Og en rekke andre som arbeider i en lignende ånd (slik som ensemblet ved Örkény István-teateret, ledet av Pál Mácsai, kunstnerne ved Radnóti-teateret og lederne av Trafó, en institusjon med et stort internasjonalt kontaktnett og en rekke tilknyttede kunstnere), har sluttet seg til, i solidaritet med oppsigelsene til de protesterende lærerne og med uavhengige teaterkompanier som nå blir tvunget til å legge ned virksomheten som følge av nye lover og forskrifter. 

Mange fremstående regissører fra mellomgenerasjonen, som Balázs Kovalik, Árpád Schilling, Viktor Bodó, Kornél Mundruczó – og László Bagossy, som en gang håpet å bli rektor ved teateruniversitetet – arbeider nå i utlandet. Det internasjonalt anerkjente Proton-teateret, ledet av Mundruczó, har turnert verden rundt til stor suksess, men kjemper nå for å overleve.

Attila Vidnyánszky: den sterke mannen i ungarsk teater

Vi slapp unna et virkelig OL som kunne sendt oss ungarere i bakken, men under Theater Olympics i St. Petersburg for fire år siden, kunne Attila Vidnyánszky – sannsynligvis med samtykke fra den ungarske statsministeren – love at neste gang blir det vår tur! Siden er det blitt kjent at regjeringen har bevilget 6,8 milliarder forint over statsbudsjettet til Teater-OL. 

Attila Vidnyánszky er en 59 år gammel regissør av transkarpatisk opprinnelse, som ble uteksaminert fra akademiet i Kyiv i 1992 og nå regnes som det ungarske teatrets overhode. Han grunnla Illyés Gyula (det ukrainsk-ungarske nasjonalteatret) i den ukrainske byen Berehove i 1992, og ble kunstneriske leder der i 1993. I dag er han sjefsregissør. I mellomtiden har han også vært direktør ved Den ungarske statsoperaen, og han var involvert i grunnleggelsen av Det ungarske Thalia-forbundet, som i 2008 ble skilt ut fra Det ungarske teaterselskap, og som setter nasjonale kulturelle verdier i høysetet. Og det er han som, på sin egen brutale måte og med tragisk effektivitet, gjennomfører «eliteskiftet» (maktovertagelsen) som er blitt beordret også på teaterfeltet. 

I 2011 fjernet han staben ved Institutt for teater ved Universitetet i Kaposvár. Fra 2013 til 2020 var han viserektor for kunst ved samme universitet, etter å ha vært instituttleder ved Institutt for drama (2012-17). Han ble utnevnt til teatersjef for det ungarske Nasjonalteatret i 2013 og har nylig fått sjefsperioden forlenget i fem år. Han var initiativtaker til Madách Internasjonale Teatertreff (MITEM) i 2014, der Russland var første æresgjest. I 2017 ble han tildelt Pusjkin-medaljen av Sergej Lavrov for sitt bidrag til å fremme russisk litteratur under en seremoni der president Putin selv var til stede. Fra 2020 har Vidnyánszky fungert som rektor for Rippl-Ronai-fakultetet for kunst ved Szent István-universitetet. Samme år ble han også styreleder for Stiftelsen for teater- og filmkunst, som forvalter Universitetet for teater og film i Budapest, og han er leder for en av klassene i regi samme sted. Den 19. april 2023 ble han offisielt valgt til medlem av den internasjonale Theater Olympics-komiteen, i nærvær av president og grunnlegger Theodoros Terzopoulos, medgrunnlegger Tadashi Suzuki, og medlem av den internasjonale komiteen Valerij Fokin. 

Ifølge Judit Csáki, som er teaterkritiker og sjefsredaktør for revizoronline.hu, er Vidnyánszky ansvarlig for at kompetanse og kvalitet ikke lenger er avgjørende i forhold til hvem som får oppdrag og stillinger i ungarsk teater[iv]. 

Motstand og avslag

Gábor Máté, direktør for Katona József-teatret og en tidligere lærer som har utdannet generasjoner ved det nå ødelagte Universitetet for teater og film, ble invitert over telefon av Attila Vidnyánszky til å delta i Teater-OL. Etter «lang overveielse» avslo teatret invitasjonen med følgende begrunnelse: «I den nåværende situasjonen er tapene til teatrene som myndighetene misliker, så alvorlige, kløften mellom de to sidene så dyp, og situasjonen, som er så full av motsetninger og bakvaskelse, så forverret at vi anser det som utenkelig å løse den ved å delta sammen i en storstilt teaterolympiade.»[v]

Pál Mácsai og ensemblet ved Örkény István-teatret, som også har lidd under de destruktive lovene og reguleringene, benyttet seg heller ikke av denne muligheten. «Årsaken til min beslutning er at ved å delta ville vi stilt oss bak innholdet og metoden i loven om scenekunst og innholdet og metoden for transformasjonen av Universitetet for teater og film. Det er også viktig å merke seg at budsjettet som er gjort tilgjengelig for arrangementet på vårt område er så eksepsjonelt at det på sikt kunne løst grunnleggende problemer på feltet, for eksempel situasjonen til uavhengige teatre og kompanier. Deres fortsatte drift er ved siden av institusjonsteatrenes virksomhet en av garantiene for den ungarske scenekunstens fremtid. Jeg tok denne avgjørelsen i samråd med ensemblet vårt», uttalte Pál Mácsai til telex.hu[vi]

«En løgn»

Éva Duda, dansekunstner, koreograf og kunstnerisk leder av Éva Duda-kompaniet, klager over at ingen kompanier fikk penger i fjor. «Vi søkte om 50 millioner forint, men vi fikk ikke en eneste forint. Det ble ikke gitt noen begrunnelse, ikke noe svar om at vi ikke er kvalifiserte, bare at det ikke var penger. På grunn av krigen, energikrisen, nødsituasjonen. Selvfølgelig er det knapt mulig å si noe til det. De omtrent ti millionene forint som ble tildelt oss i fjor fra det nasjonale kulturfondet er fortsatt ikke utbetalt, og budsjettet for drift av uavhengige selskaper i år er kuttet med 40%. Vi hadde en søknad som vi fikk innvilget, og seks måneder senere fikk vi et brev som sa at vi likevel skulle betrakte den som ugyldig. Det er totalt kaos. … Det er et enormt misforhold: milliarder går til teaterolympiaden, og det er veldig bra at internasjonale kompanier kommer hit, men samtidig får innenlandske kunstnere – som også er anerkjente og betydningsfulle på den internasjonale scenen – bare småpenger.»[vii]

András Dömötör, som arbeider i utlandet og vender hjem som gjesteregissør, skrev i et Facebook-innlegg i slutten av mars som representant for de unge: «… Jeg mener at folk med ulike verdensanskuelser bør kunne arbeide sammen, og jeg har ikke noe problem med nasjonalkonservativ tenkning (og jeg sikter ikke til denne regjeringens politikk når jeg skriver dette). Men jeg vil gjerne si – som ungarsk regissør, tidligere universitetslektor, borger, om du vil – at teaterolympiaden som er i ferd med å begynne, er et uforholdsmessig loppemarked etter profesjonelle begrep. Det er showbakeri, limousinutleie i noen tvilsomme euforiske timer. Og fremfor alt må vi ikke glemme den kulturelle ødeleggelsen som Vidnyánszky og hans team har utført og den utilslørte ideologiske utpressingen de nå driver med. Det er meningsløst å hevde det motsatte. Deres selvrettferdiggjøring (eller utvidede selvrettferdiggjøring) gjennom teaterolympiaden, er uansett hvor høylytt og spektakulær den måtte være: en løgn. Det er viktig å si det. Det er en glede at forestillingene til Marthaler eller Castellucci, for eksempel, kommer til Ungarn, om aldri så sent. Jeg er glad for at et ungarsk publikum får se dem, og jeg er glad for deltakelsen til mange av mine ungarske kolleger som jeg respekterer – men samtidig må vi ikke glemme at denne enorme summen kunne ha blitt brukt til å støtte ungarske verksteder (spesielt i energikrisens tid!), uavhengige teatergrupper og fagtidsskrift, i stedet for et øyeblikkets fyrverkeri.»

            Noen av mester-lærerne, filmskaperne, skuespillerne og regissørene som var heldige og ikke fikk livene sine revet i stykker av den store «omveltningen», fordi det gikk under radaren eller de rett og slett ikke forsto hva som skjedde, ble forundret over at nyheten om et prosjekt som ville bringe hele verdensteatret hit, ikke fikk alle til å juble av glede. 

Men det finnes visse situasjoner som man blir utsatt for og som gjør at man ikke kan si til studentene sine at «se, det som skjedde med meg er faktisk en del av livet, la oss gå videre.» Selvfølgelig er røveri også en del av livet. Men at slantene som returneres til ransofrene ikke engang kan brukes fritt, men bare i samsvar med visse forventninger, er ikke akseptabelt for kunstnere over et visst profesjonelt nivå.

Avlysninger fra Ukraina

Mens jeg skriver de siste avsnittene i denne artikkelen ble det kjent at premieren på Camus’ Caligula ble avlyst, bare to dager etter avlysningen av Brechts Arturo Ui (12. mai). Det var det ukrainske nasjonale dramateateret Ivan Franko fra Kyiv som avlyste forestillingene. Kyiv-delegasjonens forklaring, var at arrangørene for fire måneder siden hadde lovet dem at ingen russiske utøvere skulle bli invitert. Likevel ville Teaterolympiaden presentere stykket REX, som er regissert av Valerij Fokin, kunstnerisk leder for Aleksandrinskij-teatret i St. Petersburg, og skrevet av hans sønn Kirill Fokin; samt filmen Petropolis. Problemet med filmen (også regissert av Valerij Fokin) er at én av de medvirkende skuespillerne, Anton Sagin, i følge det ukrainske kompaniet åpent støtter krigen mot Ukraina i statlig fjernsyn. I januar 2023 sendte Ivan Franko-teateret et brev om at de ikke ønsket å bli assosiert med russiske aktører, og at de «anser enhver oppfordring til ‘ikke-politisk dialog’ eller ‘brobygging’ som uakseptabel.» Bildet nyanseres av at Valerij Fokin skal være motstander av krigen, og at sønnen Kirills litterære aktiviteter ikke blir sett på med velvilje av russiske myndigheter. 

Attila Vidnyánszky uttrykte sin beklagelse over at de ukrainske gjestene trakk seg: «faktum er at jeg lovet at det ikke kom til å være noen russiske grupper på Theatre Olympics, og det er heller ikke noen russiske grupper her. Det stykket Kyiv-kompaniet nevner, REX, er en produksjon fra det ungarske Nasjonalteater, som er iscenesatt av Valerij Fokin og skrevet av Kirill Fokin – og Valerij Fokin er et fremstående medlem av komiteen som organiserer Theatre Olympics.» Overfor avisa Magyar Nemzet, forsvarte Vidnyánszky Petropolis, det andre kontroversielle bidraget, som «en ekstraordinær film», som er «alt annet enn pro-war.» Men på forespørsel av ukrainerne er filmen tatt ut av det offisielle programmet for Teater-OL, og står bare på et filmprogram ved Universitetet for teater og film.

Den tiende teaterolympiaden er i skrivende stund omtrent en tredjedel ferdig. Jeg ser hvor hardt de ansatte ved de nasjonale teatrene jobber, og hvor hjertelig de tar imot dem som kommer langveisfra. Fagfolk synes det er vanskelig å komme seg til forestillinger de ønsker å se, delvis på grunn av reisekostnadene og delvis på grunn av travle kalendere. Men jeg hører dem begeistret spørre sine mer heldige kolleger om gjestespillene de har gått glipp av. Mannen i gata stopper også opp for å beundre akrobatene som balanserer på et tau strukket over Donau, eller prosesjonene med utkledde medvirkende. Fra Sør-Afrika, Mexico og Asia kommer maskerte figurer og dukker, som aldri før er sett i dette landet, og spillere utkledd som australske kampmaur blir omgitt av tilskuere. Selv husker jeg den flotte opptredenen til Erzsébet B. Fülöp fra Timisoara i teaterstykket Doktoren. Jeg husker den visuelle verden i den fransk-norske Moby Dick-oppsetningen til Compagnie Plexus Polaire i Győr, og det lange øyeblikket i Teatro Stabile i Torino sin oppsetning av Stormen, da Miranda så på de nyankomne og sukket: «Så vakker menneskeheten er!»[viii].

For midt i all sorg og ulykke kan man ikke unngå å føle dette på teaterfolkets virvlende, bølgende verdensmøte – ja, mennesket er vakkert! Selv fra vårt ståsted.

Fotnoter: