Påstander og faktafeil

Roland Lysells anmeldelse av min bok Kampen om Shakespeares identitet – verdens største litterære gåte i Norsk Shakespearetidsskrift nr 2-3 er dessverre så full av misvisende opplysninger og faktafeil at jeg finner det betimelig å korrigere påstandene. Slik han vinkler anmeldelsen må man jo tro at det dreier seg om en biografi over jarlen av Oxford, men det er slett ikke bokens hovedtema. Videre skaper han det feilaktige inntrykk at teorien står for min regning. Men Oxford-teorien ble fremmet så langt tilbake som i 1920 og fikk for øvrig Sigmund Freuds fulle støtte. Når jeg bruker plass på den er det fordi det er den som har flest tilhengere blant skeptikere i dag og viser konkordans mellom liv og verk, noe som har vært et problem for tilhengere av den tradisjonelle oppfatningen. 

Bokens hovedtema er imidlertid hverken Oxford-teorien eller noen annen enkelt teori, men selve Kampen om Shakespeares identitet, som har pågått i minst 150 år mellom de to fløyene – de som mener at verkene var skrevet av «mannen fra Stratford» (som aldri skrev sitt navn som på skuespillene), og de som mener han manglet alle forutsetninger som er nødvendige for å skrive verkene. Lysell stiller seg ukritisk til overleveringene og går god for at tradisjonens Shakespeare må være den ekte dramatikeren, en tradisjon som ble skapt på 1700-tallet og som bygger på noen svært lite verifisebare indisier. Samtlige dokumenter etter den historiske personen fra Stratford viser at han drev med eiendom og lånevirksomhet. Han var involvert i teateret, men ingenting viser at han skrev hverken Hamlet eller sonettene. De 70 dokumentene som gjelder ham ble lagt frem av Diana Price i Shakespeare’s Unorthodox Biography fra 2012. Hun fant det påfallende at det ikke finnes et eneste dokument som viser at han har skrevet noe som helst. 

Det kan ikke sterkt nok understrekes at min bok er skrevet ut fra et idéhistorisk og kulturhistorisk perspektiv, og det er den første boken i Skandinavia som presenterer skeptikernes historie. Derfor ofret Politiken i Danmark fem sider på et intervju med undertegnede i mars, ikke for å gå til felts mot boken og dens forfatter, men for å belyse en problemstilling avisen fant interessant. Problemstillinger som Lysell avviser uten egentlig å vurdere noen av dem. En skeptiker vil si at han henger fast i oppfatninger som tilhører et forlatt paradigme.  

Boken er ikke skrevet som noen forskningsoppgave om tolkninger av Shakespeare-tekster; den er skrevet for allmenmarkedet om problemstillingen som tittelen bærer bud om.  Jeg vil sitere hva den svenske skuespilleren Helena Brodin Friberg har formulert etter sin lesning av boken: «Den berättar precis vad det handlar om! Både för stratfordianer – som helst slår dövörat till – och för alla undrande som inte förstår vad det är man nu skulle ta ställning till….och för den som faktiskt vill veta.» 

Lysell vil ikke vite av noe annet enn det han tror seg å vite. Men i iveren etter å gjendrive det han opplever som påstander fra min side, kommer han i skade for å begå noen fatale bommerter som tydelig viser at han ikke har lest teksten særlig oppmerksomt. Anmeldelsen er beklageligvis full av faktafeil. Det var ikke Frank Harris som fremmet jarlen av Derby som kandidat i 1907, som Lysell skriver, men derimot James Greenstreet i 1897. Harris var faktisk Stratfordianer, altså tilhenger av den tradisjonelle oppfatningen. At han også mente Shakespeare var en sterk beundrer av aristokratiet og helst ville ha tilhørt det, gjør ham ikke til jarl. Men mange var enige med Harris. Shakespeare, skriver den radikale reformatoren Ernest Cosby, «kan ikke engang tenke seg en øde øy uten en konge.» Og for Walt Whitman er verkene «blitt til under den europeiske føydalismens heteste pulsslag, på makeløst vis personifiserer de middelalderens adelskap, dens skyhøye og hensynsløse kaste og ånd.» (s. 249) 

Lysell ironiserer over at jeg fremhever stratfordmannen som en smålig, pengekjær mann, noe som strider mot dramatikerens eget syn på penger som vi ser i The Merchant of Venice. Han mener jeg må ha glemt at det finnes bevis for at mannen som testamenterte sin kone sin «nest-beste seng» (og ifølge dokumenter også solgte korn dyrt i Stratford under en hungersnød), også er den samme som «testamenterade 26 shilling og eight pence til John Heminges, Henry Condell og Richard Burbage før at kjøpa sørgringer.» Disse tre var tilknyttet Globeteatret som skuespillere. På s. 78 kommenterer jeg dette: «De som har saumfart testamentet… mener at denne linjen som lover en sum for kjøp av gullringer til de tre herrer må være en tilføyelse, noe han kanskje kom på i siste liten, eller som andre kom på etter ham for å si det slik, for i originalen kan man tydelig se at ordene er innskutt mellom linjene og de er skrevet med mindre bokstaver.» 

Lysell mener at «det var just Heminges og Condell som utgav First Folio Shakespeares samlade verk.» Men flere Shakespearekommentatorer som Edmond Malone og George Steevens var sterkt i tvil om det var de to som var folioens redaktører, for de hadde aldri skrevet noe før og skrev ingenting siden. Malone og Steevens mente det var langt mer sannsynlig at den egentlige redaktøren var Ben Jonson som kan ha vært et viktig kort i «Shakespeare-kabalen.»

Når det gjelder Oxford-teorien hevder Lysell at jeg presenterer denne  «Utan ett enda historiskt dokument.» Igjen viser det at Lysell ikke har lest min bok særlig grundig. Hadde han gjort det ville han sett at det absolutt finnes dokumenter. Ett av de viktigste er Oxfords Genéve bibel som dannet grunnlaget for forskeren Roger Stritmatters doktoravhandling, der tusen annoterte steder i Bibelen forekommer som tre hundre Bibelhenvisninger i Shakespeare verker. Det er forunderlig at Lysell etterlyser begrunnelse for at Shakespeare trengte et pseudonym, når dette er forklart i forhold til den strenge sensuren som ble praktisert. «Art is tongue-tied by authority» sier sonettforfatteren selv. (sonett 66). Men det betyr jo ikke noe for Lysell som ikke kan tenke seg at sonettene handler om sonettforfatterens liv. I motsetning til Lysell mente Goethe at hver eneste stavelse har vært levd, erfart, tenkt og lidd. Det er jo også et tankekors at under Elizabeth den første var 80 prosent av alle dramaer publisert anonymt. 

Lysell innrømmer likevel at det er lite vi vet om stratfordmannen. Det meste blir antagelser, som han sier seg tilfreds med. Han tilføyer: «Det var aldrig fråga om at göra hypoteser til sanningar.». Ikke det? I biografier av Jonathan Bate, James Shapiro og Stephen Greenblatt, Samuel Schoenbaum og mange flere blir den ene hypotesen etter den andre ukritisk banket inn som kjensgjerninger, som det ikke finnes historisk belegg for. Slike «sanningar» kryr det av i de tradisjonelle biografiene. En av de mest hyppige er at Southampton skal ha vært Shakespeares (altså Shaksperes) mesen, en påstand som ikke er bekreftet av noen kilde, eller at han skal ha vært medlem av Virginia-kompaniet, som også er fullstendig uten dokumentasjon. Bermuda forliset som inspirasjon for The Tempest er under sterkt skyts for tiden, også i mainstream publikasjoner, uten at det gjør det minste inntrykk på anmelderen.

Det virker som at Lysell i utgangspunktet betrakter meg som en motstander det gjelder å få has på. Han har dermed egentlig forlatt sin rolle som anmelder og deltar i kampen selv for han synes å gå god for alle de gjengse premissene som brukes av motparten. Men én ting burde han ha holdt seg for god for. Nemlig å trekke «Delia Bacon kortet». Han skriver nemlig «La oss hoppas at Uthaug slipper dela Delia Bacons sorgliga öde!» Det han sikter til er at en av de tidlige skeptikere, Delia Bacon, (1811-1859), en svært begavet og modig kvinne som imponerte så vel Emerson som Walt Whitman, fikk nervøst sammenbrudd og ble plassert på en institusjon for sinnslidende hvor hun også døde. Nietzsche endte på et mentalsykehus, men skal dermed alle hans verker betraktes som produkter av en gal mann? 

Lysell er slett ikke den eneste som har brukt dette lite verdige «ad hominem» argumentet. Det er faktisk en vanlig debatteknikk fra Shakespeare-ideologienes side når de slipper opp for argumenter. Da Mark Rylance og Derek Jacobi stilte seg i spissen for en kampanje som oppfordret akademia til å gi rom for «rimelig tvil» i Shakespeare-spørsmålet, fikk de en advarsel fra direktøren for The Shakespeare Birthplace i Stratford, professor Stanley Wells, som mente de burde passe seg så de ikke endte på asyl, som Delia Bacon. 

I et etterord i Kampen om Shakespeares identitet gjennomgår jeg kritisk mange klare overtramp som er begått fra Stratford-professorene mot skeptikere, noen ganger med karakteristikker som blir sin egen verste fiende. Som når Paul Edmondson (som var «Director of Knowledge» ved Shakespeare Birthplace) kaller antistratfordianismen: «et parasittlignende fenomen som angriper sannheten for å suge dens blod – den fester seg som en igle til sannhetens sunne legeme.» Med sitt overtramp føyer Lysell seg simpelthen til den lange listen. 

(Publisert 07.08.2023)