Sylvia er død, leve Sylvia

Amerikanske Sylvia Plath er kjent som en av sin tids største diktere. At hun tok livet av seg, bare 30 år gammel, er hun også svært kjent for. Det er nesten som om selvmordet hennes blir et mellomnavn: Sylvia Selvmord Plath. At hun også var gift med den berømte britiske poeten Ted Hughes farger fortellingen om livet og kunsten hennes. Den mest kjente av diktsamlingene hennes er Ariel som ble utgitt posthumt (i 1965). Diktene har en sjelden kraft i seg, mange av dem er mørke med dødsnærvær. Selv om ikke Cecilie Løveid er fri for møter med død, vold og grusomhet i sin diktning, vrir hennes dikt seg oftest veldig livskraftig opp mot lyset igjen. Løveid har også adskillig mer underliggende humor i sin poesi enn Plath. Møtet mellom disse to er virkelig interessant.

To bee or not to bee

Ett av diktene fra Ariel heter «The Arrival of the Bee Box». Motivet i diktet er en bikube. Det kan virke som om det er fra dette diktet Kattrin Nottrodt har hentet sin inspirasjon til scenografi og kostymer. Nesten hele sceneåpningen er dekket til av lysegrå plater. Den nederste delen kan minne om en del av en skateboardrampe. Over denne er det en smal åpning som skuespillerne kryper ut og inn av. Inni den smale åpningen er det lys – det er liv i kuben. I det nevnte diktet skildres innbyggerne i kuben som blonde og i undertøyet. De fire skuespillerne som på et vis representerer Sylvia Plath i stykket (Birgitte Larsen, Ragnhild Tysse, Seda Witt, Maria Lingfors), er likt kledde i blonde parykker og honningfarget undertøy.

Tidvis har de også på seg «gravidemager» i samme silkestoff som undertøyet, de er festet til kroppene på samme måte som et korsett og understreker kanskje det tradisjonelt kvinnelige med en form for innestengthet. Bimetaforen er bare en av mange tolkningsmuligheter. De «klonede» karakterene kan også hinte til noe futuristisk eller posthumanistisk.

De mange tolkningsmulighetne kler også Cecilie Løveids ofte fabulerende og mangetydige diktunivers. Diktene hennes – og dramatikken – er ofte åpne og underfundige. Det summer av bier innimellom, skuespillerne tar av og til på seg birøkterklær. Og Sylvia Plath er nær. Kanskje hun ligger sovende inni kuben som bidronningen selv.

«The box is only temporary»

Dette er den avsluttende linjen i diktet «The Arrival of the Bee Box», og det understreker det sterke memento mori som ligger både i Plaths poesi og i forestillinga. Når vi kommer inn til Amfiscenen spilles snutter av lett popmusikk fra tidlig 60-tall. Det er Beatles og Elvis Presley, blant annet. I åpninga på «bikuben» står en skrivemaskin, den blir stående forestillinga gjennom. En av skuespillerne ruller ut. Hun går bort til en tidsriktig telefon ved siden av scenen. Det begynner å drysse lett snø over henne. Det er 12. februar 1963, dødsdagen til Sylvia Plath. Hun forsøker å ringe sin fraseparerte ektemann Ted Hughes, men han tar ikke telefonen. Døden er nær, men Sylvia i form av de fire skuespillerne er veldig i live. Gjennom snutter, fragmenter, får vi presentert livet til dikteren Plath – eller «poetessen» som hun humoristisk vil kalle seg. Livet hennes var nært knyttet til tidens kvinnefrigjøringsprosjekt.

Plath som feministmartyr

«En feministmartyr. Det kommer hun alltid til å være», sier Løveid om Plath. Hun var en hardtarbeidende poet, men de trange rammene for kvinnelivet var ikke til å leve med. I Jeg er Sylv møter vi Plaths mor, Aurelia Plath (Maria Lingfors). Moren blir en nærmest grotesk figur i rutete armforkle som er opptatt av at Sylvia skal gifte seg og leve et konvensjonelt familieliv. Vi får høre gjennom en annen av Sylvia-karakterene at hun fungerte som en sekretær for mannen Ted Hughes slik at han fikk gitt ut sin første bok. Plath trosser de materielle forutsetningene og det at hun etter hvert blir alenemor til to små barn. Hun jobber hardt. Hun har ikke annet skrivebord enn kjøkkenbordet, men hun står opp klokka fem og skriver før frokost i perioden før hun dør. De materielle forutsetningene for at hun skulle lykkes som forfatter, fantes ikke. Spiller tittelen på at hun, jeget, kvinnen, er «sølv», altså en som er på andreplass, og ikke er «gull» og den som er plassert på førsteplass?

Et stikk mot patriarkatet

I bie-universet, som ligger som en metafor over Jeg er Sylv, er det dronninga som er sjefen. Hannbiene har bare én oppgave, det er å befrukte dronninga. Hunnbiene som dronninga føder, gjør all jobben med barnepass og matsanking. Som nevnt er det følelsen av at det ligger en stor dronning bak i kuben som har styringa over det hele, men som i en bikube er det arbeiderhunnene som gjør jobben. Hannen kommer ut helt til slutt. Han får, bokstavelig talt, en birolle. Det er Eindride Eidsvold som spiller Ted Hughes. Han har laurbærkrans på hodet. Hughes ble kronet til Poet Laureate av dronning Elisabeth (Petronella Barker) i 1984. Laurbærkransen sitter ikke helt godt på hodet til stykkets Ted Hughes, han mister den stadig vekk, og det blir sagt at det heller var Sylvia Plath som skulle båret den. Karakteren Ted Hughes spør helt konkret om det var han som tok livet av Sylvia Plath. Hughes ga mange år seinere ut ei diktsamling om ekteskapet deres – Birthday Letters (1998). Han skrev boka over mange år, den første delen allerede i 1963. Stykket spør, på en måte, om det var han som indirekte tok livet av henne, eller mer presist om det var selve patriarkatet, en patriarkalsk samfunnsstruktur som tok livet av Plath. Det er i tillegg kjent at Plath led av depresjon. I den semi-biografiske romanen Glassklokken (1963) beskriver hun et liv med depresjon og psykisk sykdom.

Requiem og hyllest

Vi kritikere fikk ikke anledning til å lese manus før forestillinga, slik at det er vanskelig å vite hva som er Løveids tekst og hva som er Mederlinds bearbeidelse av den. I tillegg til stykket brukes Plaths dikt fra Ariel. En scene fra Stormen av William Shakespeare i André Bjerkes oversettelse er også med. Det er scenen som også inneholder Prosperos berømte monolog som starter med «Vi er av samme stoff som drømmer veves av». Den er med på å understreke både det sterke memento mori i Jeg er Sylv, men også det drømmeaktige i stykket. Jeg er ikke sikker på om det fra Løveids hånd er fire karakterer som skal representere Plath, eller om dette er et regivalg av Mederlind. Jeg synes både dette og den teatrale spillestilen til alle karakterene fungerer gjennomgående svært godt. Til slutt ligger de fire, suverene skuespillerne som har representert Sylvia Plath, flatt, med føttene mot oss. Det er over. «From me to you» av Beatles har vært brukt gjennomgående i stykket. Det Ane Bruns dronningaktige versjon som avslutter det hele.

(Publisert 20.08.2023)