Alderdom mellom drøm og død

Det er ikke ofte nyskrevne norske operaer presenteres for publikum. Nå har Synne Skouen skrevet sin andre opera, og i likhet med Ballerina fra 2017 er Fram en kammeropera som blir

fram

Komponist: Synne Skouen

Libretto: Oda Radoor

Regi: Hilde Andersen

Med: Hege Høisæter (Ameli); Frode Olsen (Nansen); Eirik Grøtvedt; Silje Marie Aker Johnsen

Koreograf og assisterende regissør: Eli Stålhand

Scenografi: Bård Lie Thorbjørnsen

Kostymer: Alva Brosten

Lysdesign: Torkel Skjærven

Lyddesign: Mats Claesson

Den Norske Opera & Ballett, Scene 2, 15. september 2023

satt opp på operaens Scene 2. Begge ganger har hun samarbeidet med librettisten Oda Radoor. Hennes tekst gir Fram fremdrift og dramatisk nerve, og bidrar til å løfte handlingen i symbiose med musikken.

Fram handler om Ameli, en eldre kvinne som sliter med både kropp og sinn. I åpningsscenen kommer hun slepende inn før hun går sakte opp vindeltrappen, trinn for trinn. Da hun nesten er oppe ringer mobiltelefonen, og hun sliter med å komme ned igjen. Kroppen vil ikke samarbeide. Hun rekker ikke frem til telefonen tidsnok, og da hun forsøker å svare er det for sent. Hun har ikke brillene og hun forstår ikke hvordan hun skal finne ut av hvem som har ringt.

Åpningen er så traurig og trist som du vel kan tenke deg. Scenografien er like grå som Amelis kostyme og hår er grått. Men fra første stund presenterer librettoen Ameli med en god dose selvironi. «Herregud» sier hun om seg selv, og fortsetter i neste scene med sønnen Andreas når hun sier «Nei, nå … går det lukt til helvete.» – med et smil. Han forsøker å trøste henne, men det er kanskje han som er mest fortvilet. Sønnen er kommet for å fortelle at Ameli skal bli bestemor, men hun avviser ham og forakter i sitt forvirrede sinn tanken på at han skal bli far. Hun mener han bør leve helt for sin egen skyld. Akkurat som hun drømmer om for seg selv?

Drømmereisen

Heldigvis har komponist og librettist bygget en høyere himmel over det triste utgangspunktet. Ameli lever i en drøm om å realisere seg selv og reise med Fridtjof Nansens polarskip Fram. Scenografien snus og et skipsskrog tårner over scenen. Etter hvert fremstår scenen som om hun er på et sykehjem. Der lever hun med sin egen dødsdrift samtidig som hun forelsker seg i en eldre mann som ligner på Fridtjof Nansen. Koristene fremstår både som mannskap på Fram og som pasienter på sykehjemmet.

Dypere sett er Fram en opera om noe så sjeldent som det aldrende menneskets behov for en verdig slutt. Tematikken er behandlet i andre kunstformer, men – så vidt jeg vet – aldri i opera. Så det er all grunn til å si at Synne Skouen (født 1950 i Oslo) med sin idé brøyter nytt land. I et intervju med Bodil Maroni Jensen på operaens nettside uttaler hun at hun lenge har drømt om å lage opera om Fridtjof Nansen: «En gang i forrige årtusen (som hun selv ville sagt) arbeidet hun med ideen om en Nansen-opera sammen med sin far, Arne Skouen, som skulle skrive librettoen. Den ble det ikke noe av.» Siden laget hun et operafragment i år 2000, men nå bestemte hun seg for å snu og skrive om Nansen i en nåtidig sammenheng. Ut av dette oppstod ideen om Fram og Amelis drømmereise.

Ameli pendler mellom død og drøm, og Hege Høisæter gir rollefiguren et liv som spiller fint på denne motsetningen. Hun får Ameli til å fremstå med både grå fortvilelse og oppildnet ekstase. Høisæter og Frode Olsen som Nansen er eldre sangere, men de spiller sine roller med vokal kraft og finesse. De formidler pendlingen mellom pasjon og usikkerhet på en god måte. Når de ligger sammen sitter Ameli øverst, og hun er mer treffsikker enn ham når det kommer til å skyte en bjørn. I drømmen er alt mulig, og Ameli fremstår med driv og besluttsomhet.

Saktegående drama

Synne Skouens musikk har en saktegående intensitet. Hun bruker kjente temaer fra populære sanger og fletter inn temaet fra Didos sorgvakre klagesang «When I am laid in earth» fra Purcells opera Dido og Aeneas som ledemotiv. Det tilfører musikken inderlighet, men i det store og det hele ville dramaet hatt godt av at musikken pendlet mer ut i det dramatiske. Tidvis faller fremføringen inn i det jeg gjerne kaller operafellen, der kvaliteten på skuespillet gjennom bevegelser og tale kan bli ganske stivt. Men både hovedrollene, koret og de øvrige sangrollene fremføres med solide, musikalske tolkninger. Det er grunn til å trekke frem Silje Marie Aker Johnsens mangfoldige og sikre turnering av flere roller, inkludert den gravide svigerdatteren Tone. Og koret er med sine fine stemmer og sterke tilstedeværelse med på å skape en forståelse av hvor handlingen foregår. Bruken av koret er en viktig faktor for vurderingen av at Hilde Andersens regi holder mål.

Scenografien med et dreibart skipsskrog skaper fine rom. Orkesterets syv musikere, en strykekvintett, trekkspill og slagverk, styrer seg selv uten dirigent. De er strategisk plassert foran på scenen, ute på sidene. Musikerne er en nærværende del i handlingen og kommuniserer tett med sangerne. Scenografien er enkel, men den utnyttes effektivt med dynamiske skift.

Fram spilles bare fem ganger, og det er grunn til å spørre Den norske Opera og Ballett og operasjef Randi Stene hvorfor de ikke tør å satse på flere fremføringer? Dette er en kammeropera, men innholdet har format til å fylle hovedscenen. Slik den fremstår nå er Fram ikke god nok til å bli en publikumstrekker, men med et større ensemble og litt videreutvikling kunne dette fort fortjent et større format. Og som med hennes forrige opera, Ballerina om livet med et autistisk barn, er dette et tema som fortjener mer oppmerksomhet. Spørsmålet helt til slutt blir om det er nok til å utvide formatet på en opera som er laget for å fremføres i et intimt format?

(Publisert 20.09.2023)