Antiteatret lever opp til sitt navn

Antiteatret gjør jo et poeng av å legge sine forestillinger til arenaer – eller kanskje det heller skal kalles åsteder – der dét de

RASISTEN

Manus: Even Torgan/Tine Skjold/Tani Dibasey

Regi: Even Torgan

Scenografi: Mira Genèviéve Dagbo Landa

Kostymedesign: Julia Wiese

Lysdesign: Philippe Schneider

Dramaturgi: Sofia Estefanos og Even Vesterhus

Produsenter: Nina Vilde Hoff og Even Vesterhus

Inspisient: Herman Winter-Henriksen

Tekniker: Alexander McNally

En produksjon av Antiteatret i samarbeid med Oslo Nye Teater

Urpremiere: Kjellerteatret, 30. august 2023

har på hjertet hører spesifikt hjemme, og denne gangen handler det ganske riktig om teater, nærmere bestemt et uavhengig kompani som har vunnet innpass på Oslo Nye. Men, tenkte jeg, er ikke Antiteatret blitt mer av en etablert størrelse enn at teatersjef Runar Hodne kan tillate seg å avspise dem med en spilleperiode i trange og kummerlige Kjellerteatret, med lite rom for scenisk oppfinnsomhet og svært begrenset publikumskapasitet? Det skulle vise seg at det lå en plan bak, med atskillig sprengkraft, for å si det slik. Innen kvelden er omme har handlingens ambisiøse trupp inntatt den vakre og klassiske titteskapssalongen på Centralteatret, og vi er blitt tatt med på et rhapsodisk men tiltagende skjerpet forsøk på å forstå hva rasisme er i dagens Norge.

Mer ansporende enn anti

Det er mer forstyrrende enn direkte utfordrende, dette, og snarere befriende i formen enn opplagt underholdende. Jeg har ikke sett Antiteatret før, til tross for at Rasisten er deres 21. oppsetning – men så vidt jeg kan forstå er min lille samling adjektiver ingen dårlig beskrivelse på alt de har gjort. Som sådan ville jeg heller kalle dem ansporende enn anti. Det vil kanskje irritere dem å høre. I så fall har denne anmeldelsen allerede hatt sin verdi.

Grunnhistorien er mellom de to vennene Hamza (Mohammed Aden Ali) og Noa (Tani Dibasay) – strålende spilt og medrivende fortalt – og handler ikke minst om å finne seg selv i en norsk nåtidskultur, som bl. a. er tungt amerikanskinfisert, med all den ambivalensen det skaper, hos skikkelsene såvel som hos oss i salen. Hamza har droppet ut av Teaterskolen etter å ha fått en klage mot seg, og syns han med rette kan vende storsamfunnet ryggen – men Tom Cruise i Mission Impossible, ingenting topper dét! Naturtalentet Noa blir overtalt av sin venninne Aurora (Natalie Bjerke Roland), som også er barn av et blandet ekteskap, til å bli med på «et fantastisk nytt teaterprosjekt», som ikke bare skal handle om rasisme, men også spilles på Oslo Nye Teater, og der de til og med har fått med seg Nationaltheater-divaen Finken Johannesen (Janne Heltberg) og Oslo Nye-veteranen Tom Erik Persson (Per Egil Aske) i ensemblet! Aurora er smittende glad over endelig å få bruke faget sitt som skuespiller i en sammenheng der hun kan få sagt noe viktig, mens Noa nøler – han har ambisjoner som fri kunstner, han dras hverken mot det korrekte eller det kommersielle, han vil skape sitt eget. Og fra en plass blant publikum agerer Hamza som et alter ego for Noa, med heftige advarsler om hvordan han og Aurora bare vil komme til å bli utnyttet i dette nystartete kompaniets jakt på suksess.

Et ensemble som utforsker egne holdninger

I første del følger vi kompaniets prøver. De ledes av en ung og ivrig regissør (Jonas Hoff Oftebro) med de beste forsetter og idealer: «i dette rommet» skal det være åpent for alle forslag og ingen skal måtte kjenne seg utsatt eller neglisjert, dette handler om eierskap og om å lage ekte og betydningsfullt teater. Det appellerer ikke minst til truppens yngste medlem, Tage (Ulrik William Græsli), nyss ut av Teaterhøgskolen og full av ufordøyd kunnskap og riktige meninger. Mens parodien ligger snublende nær utforskes forskjellige situasjoner der rasismen kan gjøre seg gjeldende i dagens Norge – konfrontasjoner med politiet, undertrykt fremmedfrykt, aggressiv toleranse. Viktigst er ensemblets utforskning av egne holdninger, i rolle vel å merke. Et herlig toppunkt i så måte er en konfrontasjon mellom de to veteranene, der Finken nekter å bruke N-ordet, og Tom Erik mister tålmodigheten og tar hele den aldrende skuespillerens vokalregister i bruk mens han roper N-E-G-E-R! Selv om Tom Erik mener han bare demonstrerer profesjonalitet, får opptrinnet bli stående uforløst, og det skal sies: slike mangetydige øyeblikk er en slående kvalitet ved denne oppsetningen.

En gjennomløpende dialog med publikum

Og fra disse meningsbrytningene ensemblet imellom går vi jevnlig og ganske sømløst over i det som jo er et særkjenne ved Antiteatrets form – en gjennomløpende dialog med publikum. Det er stort sett de to antagonistene Noa og regissøren som fører an, og det er imponerende håndtert. Men til tross for selvfølgeligheten det gjøres med, forblir grepet problematisk.

Det er – til min forbauselse – givende når det stilles utfordrende og ikke minst kompliserte spørsmål direkte til salen: vi er såpass få og sitter så tett på at vi går med på at vi må svare, for at dette skal holdes oppe, ja, som en ‘deal’ for at vi skal få en forestilling. Og hele registeret tas i bruk, fra det banale til det umulige. Det blir billig når to publikummere blir rekruttert til å agere politifolk som skal geleide en utvist innvandrer ombord på flyet. Når dette ikke kommenteres kjennes det mer som et nedlatende slag i lufta. Det blir virkningsfullt – kleint, som det jo gjerne heter – når vi spørres om vi husker Eugene Obiora som mistet livet i en politiaksjon på et sosialkontor i Trondheim i 2006. Da forsterkes effekten med både humor og skalpell når ensemblets naive komedienne Sol (Tora Dietrichson) blir avslørt: hun ljuger på seg at hun husker («Jeg husker mamma ringte meg og gråt!») – slik vi nok mange følte vi hadde måttet, om vi var blitt spurt direkte.

Meta – alle uklare tankers nødhavn

Men metoden imploderer, og dét med et smell, når et spørsmål som vi har vært stilt flere ganger tidligere, gjentas som det eneste avgjørende: «Ser du deg selv som en del av problemet?» Det er Noa (eller egentlig Tani?) som forlanger svar, og han gir seg ikke før det bare er noen få igjen som fastholder at, nei, det gjør de ikke. Da kunngjør han at de dessverre må forlate teatret – «siste scene er ikke ment for dere». Først møtes han med usikre smil, så med pinlig taushet, til slutt med vantro. Men han mener det. Noen reiser seg med et siste skuldertrekk og går. Én jeg satt ved siden av så ikke ut som han på noen måte var del av prosjektet, og at han altså faktisk var en vanlig, betalende publikummer som lot seg utvise. Men to damer på motsatt side holdt stand. Det ble en pinlig konfrontasjon, der de to ble utlevert på det mest opprørende. Til slutt kom flere «fra produksjonen» til og insisterte på at de to måtte gå – «slik er reglene her». For egen del ble jeg sittende og fantasere om hvordan jeg selv skulle taklet situasjonen, og ikke rikket meg til jeg ble båret ut, av politiet om nødvendig. Hvordan ville teatret – Runar Hodne – forholdt seg til det? Jeg vet faktisk ikke hvordan det endte. Mens det fortsatt var uavklaret lot vi andre oss lydig geleide videre.

Poenget er åpenbart at rasisten i oppsetningens tittel ikke er noen av skikkelsene vi møter, men simpelthen hver og én av oss. Men hva slags publikumskontrakt var dette? Var dette meta – alle uklare tankers nødhavn – så nådde ikke dét frem.

Opptrinnet utgjør klimaks i nestsiste scene, som utspiller seg i publikumsfoajéen. Med oppmerking i tape på gulvet, skjønner vi at den for anledningen gjør nytte som prøvesal, på den kommende oppsetningen av Byggmester Solness. Det fremadstormende kompaniet er blitt invitert helt inn i varmen av teatersjefen og har fått seg tildelt en Ibsen-klassiker – og grepet er å la melaninrike Aurora og Noa spille Hilde og Ragnar, de to som hos Ibsen representerer fremtiden.

Innen vi kommer dit, har vi fått være med på premierefesten på Kjellerteater-forestillingen, der alle de medvirkende har stivpyntet seg i hvitt, skryter av hverandre og greier ikke å skjule – slik ingen teaterfolk gjør – at gode terningkast er alt. For anledningen føres vi gjennom backstage og ut i indre gårdsrom på Centralteatret. Her gir Oftebro en herlig liten parodi på alle instruktørers takketaler, og trekker linjene mellom dette huset «der norsk teater begynte» og scenekunstens evige sannhetssøken, mens Noa får utløp for sin frustrasjon med støyende avbrytelser.

Et melodrama som vanskelig kan tas på alvor

Men sine gjennomløpende protester til tross er Noa fortsatt med når vi kommer til siste scene. Et krympet ensemble prøver på Byggmester Solness, nå endelig på Hovedscenen. Aurora har gjort opprør mot det hun oppfattet som rasistisk casting og er blitt permittert. Men the show must go on, så hun ble kjapt byttet ut med Tage – de skeive skal jo også ha sitt. Så kommer Aurora brasende inn og avbryter – og kvelden går over i en type melodrama som kjennes fullstendig fremmed. Regissøren eksploderer i oppdemmet raseri og det hele ender i slåsskamp, og med at Tani slenges i gulvet og holdes nede, lenge, med en klar referanse til George Floyd. Og så sluttakkorden: en publikummer blir utstyrt med mikrofon og lykt og leser høyt en kjennelse fra Menneskerettighetsdomstolen i Haag, dit Aurora og Tani har gått med sin klage, og vi får vite at Oslo Nye Teater fradømmes retten til videre drift og pålegges å rive bygningen. Og idet lyset forsvinner hører vi i mørket bulderet fra maskinene som moser teaterhuset til støv.

Ingen kan ta dette melodramaet helt på alvor. Det er for enten-eller, ja, for enkelt. Det må være tenkt som et bilde. Men på hva? At rasisme er et fenomen så inngrodd i vår vestlige kultur at det vil komme til å sprenge hele samfunnet i lufta, rive alt i filler? Eller er det bare den vestlige, melaninfattige scenekunsttradisjonen som skal gravlegges? At teatret bare har en fremtid i rendyrket anti-utgave? Vel, et litt fattig budskap, det, kanskje?

Denne litt tullete utgangen til tross, er jeg likevel ikke i tvil om at Antiteatret selv har en fremtid – til hvilket miljø og hvilken profesjon de nå enn velger å henlegge sin Oppsetning nr. 22. Jeg forstår at de samler sitt aktuelle ensemble fra mange kanter, og miksen de har komponert denne gangen er strålende – en slags type casting, ja, men en samling prestasjoner som både er lojale og suverene. Og både tekst og regi har gjennomført og høy kvalitet. Og – som jeg forhåpentlig har fått frem i denne ‘rapporten’ – med stor originalitet.

(Publisert 02.09.2023)