Byggmeister angst og avmakt

Ett av de mange håndlagde bildene som er å finne i den omfattende utstillingen til Vinge/Müller som

BYGGMEISTER SOLNESS

Av Henrik Ibsen

I en versjon av Vegard Vinge og Ida Müller

Med: Medvirkende Vinge/Müller: Trond Reinholdtsen, Adam Manthey Steen, Adam Read, Sofia Su, Petter Width Kristiansen, Harald Kolaas, Maximilian Brauer, m. fl. (komplett liste under)

Det Norske Teatret, Scene 2, 9. september 2023

Videre forestillinger: 12., 14. og 16.sept

fyller foajeen til Scene 2 på Det Norske Teatret, er en tegning av scenekunstner Pia Maria Roll. Roll har markert seg som en samfunnsengasjert scenekunstner, og er best kjent som en av kunstnerne som sto bak den omdiskuterte forestillingen Ways of Seeing. Tegningen viser Roll mens hun holder en appell og sier, «Ikke et spørsmål om ytringsfrihet, men om narrativ». Roll har ved flere anledninger fremhevet hvordan den negative, og i noen tilfeller, destruktive omtalen som en rekke kunstnere, deriblant Roll selv og Vegard Vinge, har blitt utsatt for de siste årene ikke må forklares bort ved å vise til ytringsfriheten. Snarere vil Roll at vi skal forstå denne omtalen som et forsøk på å befeste et narrativ i offentligheten der kunstnernes virke betyr sløsing med offentlige midler, mens maktkritiske, eksperimentvillige og overskridende kunstverk er moralsk suspekt eller uttrykk for galskap.

Bildet av Roll er ikke det eneste i den rikholdige utstillingen – som i tillegg til en omfattende DVD-samling, inneholder både eldre og nye verk, som viser til debatten og hvordan en «clickbait»-mediekultur skaper en fortelling og driver den videre. I et annet bilde er dette illustrert ved å plassere såkalt rumpemaling, et kunstnerisk element som går igjen i mange av Vinge/Müllers produksjoner, på forsiden av en tabloidavis.

Når jeg innleder denne anmeldelsen av Vinge/Müllers versjon av Byggmeister Solness ved å trekke frem disse bildene og realitetene de viser til, er det fordi jeg opplever at utstillingen og forestillingen samarbeider om å kontre det overfladiske sensasjonsjaget med teaterkunst som er preget av dybde og nitid håndverk. Styrken ligger nettopp i kompaniets teaterkunnskap. De har en særegen evne til å flette inn en overflod av referanser uten å miste Ibsens teaterstykke av syne, og en tekstanalytisk teft som til og med bør tilfredsstille litteraturprofessorer som savner at den selvstendige teaterkunsten tar dramatikken på alvor.

Graver i skaperkraftens psykologi

«Byggmeister Angst» står det i løkkeskrift på et neonskilt som er hevet over scenen. For meg er denne omskrivingen av tittelen betegnende for hvordan Vegard Vinge og Ida Müller, og deres mange medvirkende, har nærmet seg Ibsens tekst fra 1892. De skrur opp stykkets psykologiske dimensjon ved å løfte frem et utvalg av replikker, scener og karakterer som de bruker til å behandle de mørkeste utslagene av ambisjon.

Byggmester Halvard Solness har slått seg opp ved å holde andre nede, blant annet Knut og Ragnar Brovik, henholdsvis far og sønn, som jobber for ham. Solness frykter «omslaget», at yngre krefter med nymotens ideer og teknikker skal vippe ham av tronen. Solness stiller seg aktivt i veien for at det skal skje. Ragnar er en trussel, og Solness gjør alt han kan og mere til for å hindre at unge Brovik kommer seg opp og frem. Det fører til tvil hos Ragnar som må spørre seg om han «duger til noe».

Generasjonskonflikten kommer også til uttrykk gjennom Hilde Wangel, en ung kvinne fra byggmesterens fortid som oppsøker ham ti år senere, eller rettere sagt bryter seg inn gjennom husveggen, mens hun krever «det umulige». Forholdet mellom Solness og hans hustru Aline er plaget av nedgravde minner, hemmeligheter og selvoppofrende tap, som også er presset frem av den tøylesløse og hovmodige skapertrangen som vi ser konsekvensene av.

Den aldrende mesteren brummer i vei og klamrer seg fast på makten, men forfallet er blottstilt, vi ser at han har på seg voksenbleie. Fremstillingen av karakteren minnet meg ikke så rent lite om patriarken Logan Roy i tv-serien Succession, som til stadighet måtte dekke over svakhetene sine mens han manøvrerte for å opprettholde grepet på medieimperiet han på gjennomgående opportunistisk vis hadde bygget opp.

Selv om de nå er blitt mye anvendt som dramaturgiske grep, fungerer kompaniets bruk av gjentagelse og overdrivelse gjennom tekstutdrag, arier, filmsekvenser og symbolsterk scenografi og visuelle scener godt. Det gir mulighet til å dvele ved virkningene av karakterenes handlinger, lyter og mangel på handlingsrom ved å skildre fortidige og nåtidige hendelser samtidig. Film er viktig i denne sammenhengen, men også at scenografien muliggjør skift mellom tid, rom og perspektiv.

Fremstillingen av Hilde Wangel kan fungere som eksempel. Allerede i Wangels første scene møter vi henne som en forførisk figur i to versjoner, som jente og unge kvinne. Doblingen driver frem en følelse av å være hjemsøkt og trekker forestillingen i retning av skrekksjangeren.

Tro, tvil og å leke gud

I Vinge/Müllers versjon er Ragnar, den unge, begavede konkurrenten, fremtredende. Med ham har de også funnet en anledning til å trekke sømløst inn det faktum at forestillingen hadde premiere under Den internasjonale Fossefestivalen. Jon Fosses Melancholia og Ibsens Byggmeister Solness har til felles skapende karakterer med lysende ambisjoner, men som befinner seg i en situasjon som gjør dem avhengig av mesterens godkjenning. Maleren Lars Hertervig hos Fosse, og Ibsens Ragnar Brovik sliter mellom tro og gnagende tvil på egne evner.

Solness på sin side leker gud. «I am God» hører vi at han sier flere ganger i løpet av forestillingen. Gjennom hans skapende virke som byggmester har han makten til å velsigne mennesker med lykke. Men til hvilken pris? Det å bli forført og etter hvert ødelagt av egen makt og ambisjon, av å tillate seg å leke gud, gir Vinge/Müller et slående visuelt uttrykk ved å henvise til Apokalypse nå. De gjenskaper som tegnefilm den berømte scenen der amerikanske helikoptre fyller himmelen over Vietnam og setter landet i brann. Videre utgjør den røde himmelen fra filmplakaten ett av flere baktepper som brukes i løpet av forestillingen. Det knytter seg til husbrannen som la Alines barndomshjem i ruiner. Brannen ga Solness mulighet til å bygge nytt, men det som skulle skape byggmesterens lykke, ble startskuddet på hans fall.

Jeg er spent på om trådene knyttet til tro og tvil og hentydningen til gud, blir utforsket videre i fremtidige forestillinger. Tradisjonen tro vil scenene i denne produksjonen av Byggmeister Solness bli endret og utvidet jo mer den vises.

Tilbake til gamle kunster

Scenografien til fjorårets produksjon av Hedda Gabler overrasket mange ved å være kreditert Finn.no. Borte var de håndlagde og håndmalte flatene og installasjonene som var blitt et særmerke ved kompaniet. De ble erstattet av rom som var innredet med vanlige møbler. Nå har de vendt tilbake til den nitide og mobile scenografien, og det mener jeg er en kunstnerisk styrke. Det åpner et vell av visuelle og dramaturgiske muligheter som gir forestillingen driv gjennom de om lag 8,5 timer den varer. Den dramaturgiske fremdriften minskes noe i den siste delen av forestillingen. Den flyter ut og forestillingen blir mer kaotisk. Jeg ser det likevel ikke som et problem. Snarere er det en uunngåelig bieffekt av Vinge/Müllers arbeidsmåte.

Utstillingen i foajeen spiller også en rolle i den dramaturgiske helheten. Mange av bildene bærer preg av en besettelse som forsterkes av den overveldende mengden. Helter fra film, sport og musikk, kapitalistisk konsumkultur, samfunnskritikk, mediekritikk og institusjonskritikk går igjen og smitter frem og tilbake mellom utstilling og scene. Det er også noe med den utidsriktige dyrkingen av det jeg tenker på som et stereotypt gutterom anno 1990-tallet, med alt det innebærer av ukurante kjønnsroller og forherligelse av sex og vold, som i 2023 bærer i seg en kulturkritikk. Slik jeg ser det, skaper dette et grunnlag for de liksom pubertale utslagene knyttet til kroppen som kompaniet er kjent for å bruke.

Testing, testing

Ved å blottstille teaterhåndverket gjennom utstillingen og scenografien oppvurderer Vinge/Müller arbeidsinnsatsen som ligger bak og muliggjør en teateroppsetning. Det kommer synlig til uttrykk ved at alle fra sceneteknikerne til regissøren arbeider åpenlyst og i sanntid, og gjennom forløpende kommentarer til arbeidsbetingelser og forventinger – teaterinstitusjonelle, antar jeg – knyttet for eksempel til tempo og stengetid. Før vi engang har sluppet inn i foajeen får vi beskjed over høyttaleren om at vi er testpublikum. Dette er publikumstestforestilling dag 1, mens kunstnerskapet virker 365 dager i året, blir vi fortalt. Det å skape og oppleve teater handler altså om tid. Tredje akt rakk vi ikke i denne omgangen.

Byggmeister Solness er Vinge/Müllers andre produksjon på Det Norske Teatret som har inngått en flerårig avtale med kompaniet. Overskriften på ett av de største bildene i utstillingen er i så måte kryptisk: «V. Vinge – Fear and loathing in Kristiania. Del 2 i den institusjonelle desperasjon & avmaktstrilogien». Er dette uttrykk for institusjonskritikk eller samfunnskritikk, eller begge deler? Er det rettet mot Det Norske Teatret, mot teater som samfunnsinstitusjon i stort, mot samfunnet som sådan, eller er desperasjon og avmakt snarere noe Vinge/Müller kjenner på selv? Det er nærliggende å tenke at det kan ha sammenheng med det jeg var inne på innledningsvis, om hvordan kunstuttrykk blir mottatt og forstått i dag. Er det fortsatt mulig for kunsten å være den uavgrensede kraften som Vinge/Müller viser oss at samfunnet trenger?

(Publisert 12.09.2023)

Medvirkende Vinge/Müller: Trond Reinholdtsen, Adam Manthey Steen, Adam Read, Sofia Su, Petter Width Kristiansen, Harald Kolaas, Maximilian Brauer, Gro Trondal Johansen, Kenneth Thon, Line Solem, Pål Morten Hverven, Bernhard Pedersen, Ville Seppänen, Jo Kallset, Sander Haga, Joscha Eckert, Emil Lewe, Pelle Ask, Eyrun Muller, Leon Lindgren, Ruth Emilie Rustad Martinsen, Lova Hiselius, Anna Hansen, Olatz Galarza, Molly Raak Larsson, Vilde Jønland, Margarita Hoffmann, Anders Hamre, Martin Breine, Chris Reitan, Arnt Kristian Teigen, Eduardo Balanza, Tuva Hennum, Maiken Rye, Grettir Einarsson, Dagny Backer Johnsen, Roe Aker

Medvirkende Det Norske Teatret: Kenneth Homstad, Carl Martin Eggesbø, Hedda Rønneberg, Erlend Stamnes, Fredrik Bjerkan, Kjell Åge Meland, Børge Løkke Knudsson, Gina Søderstrøm, Øyvin Rustad Fjærvoll, Deepa Veronica Andersen, Per Willy Liholm, Camilla Brandsleth, Freddy Jensen, Christian Mathisen