Fosses versjon: Aiskylos i renskåren form

Forestillingen som åpnet årets internasjonale Fossefestival på Det Norske Teatret er Jon Fosses versjon av

oresteia

av Aiskylos, i en versjon av Jon Fosse

Omarbeiding: Cacilia Ölveczky og Eirik Stubø

Regi: Eirik Stubø

Scenografi og kostyme: Erlend Birkeland

Lys: Ellen Ruge

Video: Eirik Stubø og Emi Stahl

Dramaturg: Cecilia Ölveczky og Ingrid Weme Nilsen

Det Norske Teatret, Hovudscena, premiere 1. september 2023

Aiskylos’Oresteia, i Eirik Stubøs regi. På godt under tre timer rulles det mytiske atrideslektens historie ut gjennom tragediene Agamemnon, Orestes og Atene. Denne trilogien, skrevet i 458 fvt, er den eneste bevarte trilogien fra antikkens teaterhistorie. Og det er en «innholdstrilogi», det vil si at de tre stykkene henger tett sammen. Det første av dem tar for seg Agamemnons hjemkomst til Argos fra Troja, der hustruen Klytaimnestra og hennes elsker Aigistos venter, begge med åpenbare grunner til å ville ta Agamemnon av dage. Noe de, eller Klytaimnestra, gjør. Den neste tragedien, som her er omdøpt fra Gravofferet eller Sonofferet til Orestes, handler om hvordan barna til Klytaimnestra og Agamemnon, Elektra og Orestes, møtes og tar hevn ved å ta livet av moren og elskeren. Etter de to rundene med blodige familieoppgjør bringer den siste av de tre tragediene, Evmenidene, «de velvillige», her kalt Atene, inn- forsoning gjennom et overraskende element, nemlig gudinnens opprettelse av en rettferdig domstol i Athen og omvendelsen av gudeverdenens rasende hevnfurier til å bli beskyttere for byen Athen.

Tragedien og den nye rettsordningen

To år før Aiskylos vant Dionysosfestivalens førstepris med trilogien, var athenernes eldreråd, med sete på Areopagoshøyden, blitt fratatt flere fullmakter, men også tildelt sin nye og skjellsettende oppgave, nemlig å dømme jevnt og rettferdig i drapssaker. Denne nyordningen skulle sette en stopper for blodhevn og interne familieoppgjør og var del av det demokratiske apparatet i Athen. Oresteia kan med andre ord leses som en direkte kommentar til den politiske utviklingen i Athen. Samtidig graver Aiskylos så dypt i det gamle mytematerialet som det er mulig å komme, og skaper gruvekkende portretter av mennesker som er fanget i skjebnens garn.

Fosse og Stubø har kondensert de tre tragediene. Enorme mengder tekst er kuttet, noen scener er blitt utkrystallisert, forskjellen mellom de to første og den siste tragedien er blitt løftet fram, det samme er spenningen mellom tragedienes formidling av evige sannheter og skuespillernes kommenterende roller. Når denne oppsetningen lykkes, og den gjør den til de grader, så er det ikke minst på grunn av teksten og tiltroen til den. En av de få effektene som legges til – og som stort sett fungerer, men noen ganger overdøver – er en nesten filmatisk bruk av bakgrunnsmusikk. Utover det står Aiskylos og Fosses tekst som en påle, dette er omtrent så langt fra det Fosse nylig selv har karakterisert som «påfunnteater» som man kan komme.

Det norske teatret presenterer ikke teksten som gjendiktning eller oversettelse, men som Jon Fosses versjon. Mye skiller den fra gamle norske gjendiktninger (Peter Østbye i 1926, Eirik Vandvik i 1948), ikke minst at Fosse gjengir Aiskylos på frie vers. Det lar ham komme nærmere på grunnteksten, og gjør faktisk de enkelte verselinjene kortere. Både Østbye og Vandvik måtte legge til fyllord for å få versene til å gå opp, Fosse har skrapt seg ned til den knappe formen som kjennetegner Aiskylos. I et miniforedrag før premieren påpekte Eirik Stubø ganske riktig at «Fosses estetikk kler Aiskylos». Noen ganger er det nok omvendt, at Aiskylos kler Fosse. For oversettelsen er nemlig ganske fri, men uten at den sviker Aiskylos’ grunnleggende ideer eller form.

Den knappe teksten

Oppsetningens stramme form skyldes dermed både kuttingen i teksten (særlig i de lange korpartiene), og knappheten i teksten som gjenstår. Men Fosse kan også legge på. Ikke fyllord, men gjentakelser og inverteringer. Som for eksempel i replikken til den synske Kassandra, den trojanske kongsdatteren som Agamemnon hadde med som krigsbytte, når hun ser hvor hun er kommet. I Østbyes gjendiktning: «Akk til en borg av guder skydd/Den vidner tyst om mangen synd/om slektsmord, hoders fall for øks./Et slakterhus med blodig gulv.» Og i Fosses versjon: «Kvifor har du ført meg hit/til eit hus som hatar gud/til eit hus som gud hatar/eit hus der veggene græt blod.» Det representerer en dristig tolkning av det greske ordet «misotheon», men dobbbeltheten (som hatar gud/som gud hatar) i Fosses versjon understreker en rytme, en speiling av forholdet mellom gud(er) og mennesker, et slags bølgeslag.

I Agamemnon blir nemlig gjentakelsesmotivet understreket av et innledende videobilde av hav som slår mot strand. Dønningene kan vel vise både til Agamemnons hjemkomst over havet og til hans ønske om å godgjøre havet ved å ofre datteren Ifigeneia på vei til Troja. Videoen vises på scenens eneste kulisse, en vegg som minner om det antikke teatrets «skene» som hindret publikum i å se tragediens dramatiske hendelser. Gjennom en åpning i denne veggen kommer Klytaimnestra med blodige hender etter å ha drept Agamemnon. I andre scener tjener den som skjerm for nærbilder av skuespillerne, blant annet av Kassandra. Veggen står der også i Orestes, med samme funksjon. Den skåner, som i antikkens oppsetninger, publikum fra å se tragediens brutale handlinger. Men i Orestes er leitmotivet som vises som film en tett og endeløs skog, en tematisering, kanskje, av jorda og ofringene ved Agamemnons grav og av at den unge Orestes har vært på flukt og leter etter vei.

To tragedier om mennesker

De to første tragediene speiler hverandre. Drap hevner drap, handlingen skjer innenfor kongeslekten i Argos og selv om slekten har gode forbindelser til gudeverdenen så kan de to tragediene likevel sies å handle om mellommenneskelige forhold. I Stubøs oppsetning konsentreres denne handlingen om noen scener. I Agamemnon står møtet mellom Klytaimnestra og Agamemnon frem. Klytaimnestras falske velkomst er rystende, og Gjertrud Jynges iskalde og hatefulle Klytaimnestra er til å få frysninger av. Den andre scenen som meisles ut er møtet med den synske Kassandra. Her er hun ikke vill og utagerende med flokete hår, men framstilles av Sarakka Gaup som stram og innadvendt, som om hun henter synene fra et indre dyp, ikke fra noe hun ser utenfor seg. I Orestes er scenen som biter seg fast møtet mellom mor og sønn. Orestes kommer først hjem i forkledning, etter hvert avslører han seg og oppgjøret mellom dem ender med at han gjennomfører sin beslutning om å ta livet av henne: «Har du tenkt å drepa di eiga mor» «Mor, du har alt drepe deg sjølv/Eg held berre i sverdet når du fell.» Men denne scenen bygger også opp til den avsluttende tragedien, som i Fosses versjon ganske riktig bærer navn etter en gudinne og ikke etter et menneske. Klytaimnestras siste replikk er nemlig: «Ikkje gløym furiane som stig frå blodet til ei drepen mor.»

Et karakteristisk trekk i Aiskylos’ tragedier er tilstedeværelsen av «vanlige folk», her er det vaktmenn og slavekvinner, som vantro og rystet bivåner begivenhetene. I Agamemnon går replikkene til vaktene og koret (som skal bestå av eldre menn fra Argos) over i hverandre, i Orestes er koret to slavekvinner. Disse skikkelsene går i dialog med hverandre, med skuespillerne, de oppsummerer og varsler. Men i tillegg har koret hos Aiskylos en rekke mer «opphøyde» replikker. I denne oppsetningen lyder de «aus Himmel» i opptak, der Bjørn Sundquist formidler tragediens store sannheter, understreket av stemmens alvor, avstand og Fosses manende stil: «Ovmod stridest mot ovmod/og blir til byrgskap/og byrgskap langt komen/blir til lovløyse/og lovløyse blir til krig.»

Furiene som ble Athens beskyttere

I den siste tragedien er veggen på scenen borte. Her skal det ikke skje noe vi ikke kan få se. Til gjengjeld senkes en del av scenegulvet ned, det er underverdenen som kommuniserer med oss, enten ved at Klytaimnestras gjenferd forsvinner ned, eller ved at furiene kommer opp. For her er det furiene som utgjør koret, en flokk kvinner i fargeløse kjoler (i en passasje som er utelatt står det, i Vandviks gjendiktning, at de ikke bryr seg om «skinande gjestebod-klede»). Som Kassandra er de nedtonet, de hyler og skriker ikke, men mister ikke slagkraften av den grunn. Her får imidlertid korpartiene en annen form, de preges av samtale, småsnakk, rådslaging mellom furiene som etter hvert blir velvillige evmenider. I denne tragedien er det bare ett levende menneske med, Orestes, bevegende spilt av Oddgeir Thune, ellers er hovedpersonene gudene Apollo og Atene som begge skal hjelpe Orestes og få en slutt på blodhevnen.

Atenes entré er fantastisk! For mens de foregående tragediene har understreket menneskeligheten til skikkelsene med nøytrale klær, selv til dronning Klytaimnestra, skrider Atene, spilt av Ingrid Raustøl, inn i fotsid gullkjole. Mild, myndig og perfekt. Og hun ordner opp. Etableringen av domstolen og avstemningen som ender med å frifinne Orestes blir et show, Athene en TV-stjerne. Med det skjønner vi hvor annerledes gudenes verden er fra menneskenes, den er jo ikke tragisk, bare party og glamour og ingen døds- eller skjebnebevissthet.

Menneskets lodd

Aiskylos’ tragedie ender med en lovprising av byen stykkene ble spilt i, Athen, et jubelrop for å feire at furiene er blitt byens beskytterinner og skal sikre byens velstand. I Fosse og Stubøs versjon er denne eksalterte hyllesten nedtonet. Atene avslutter med det vi kan kalle en instituering av demokratiet: «Lat Zeus, alltings far, verna byen Aten. Slik har Gud og lagnaden gått saman til eitt og røysta frå folket er éi og heilag.» Men så forlater hun scenen og i denne oppsetningen er det ikke evmenider eller guder som får siste ord, men mennesket Orestes. Han fremfører det som egentlig er et korparti fra slutten av Orestes: «Kven slepp unna sorg og smerte/Kven er lykkeleg frå fyrst til sist/Sorga er der/eller så kjem ho/det syter tida og gudene for.»

Med denne avslutningen fjerner vi oss fra de direkte og optimistiske referansene til det athenske rettssystemet. Oddgeir Thunes ensomme Orestes på scenekanten fjerner oss også fra gudene og får oss tilbake til en menneskelig virkelighet. Der er ikke sorg og smerte forbeholdt atrider eller andre tragiske helter, men noe ingen slipper unna, selv ikke i en gudddommelig beskyttet rettsstat.

(Publisert 03.09.2023)