Håndtakets vold?

Etter å ha bivånet førpremieren på Sálva, sa min kompis James, en billedkunstner opprinnelig fra

sálva (håndtak)

Dramatihkar/ dramatiker: Juho-Sire (Siri Broch Johansen)

Bagadalli/ regi: Mette Brantzeg

Neavttárat/Medvirkende: Kristin Solberg og Stein Bjørn

Nuohttadahkki/ (komponist: Ánndaris Rimpi

Čuovgahábmejeaddjii (Lysdesigner): Øystein Heitmann

Buvttadeaddjit/Produsert av: Bjørn Film & Story, Hålogalátti Teáhter/ Hålogaland Teater, Åarjelhsaemien Teatere/ Sydsamisk Teater

Hålogalátti Teáhter (Hålogaland Teater), 6. til 9. september, 202

Edinburgh, Skottland, at han forstod mesteparten av det som ble sagt, minus det samiske, og at han som cis, hvit mann og en del av det europeiske tidligere fellesskapet nå følte seg temmelig elendig. Det kan jeg være enig i. Kammerspillet, som startet som en ArtLab for ni år siden under arbeidstittelen «To stemmer», var et møte med ubehag for undertegnede, i denne sammenhengen også cis, (hvit) mann (som pusher femti), tilhørende det norske majoritetssamfunnet.

Tid og ringvirkninger

På overflaten handler Sálva om to unge som møtes, forelsker seg, før den ene av dem utvikler et kontrollerende, dominerende og voldelig handlingsmønster. Rent ubehag. Avslutningen, når Line (Kristin Solberg) endelig tar med seg tøybylten som illuderer deres nyfødte barn og går, er i all hovedsak en lettelse å oppleve, ikke fordi det antyder en tekstlig tradisjon som jeg kjenner igjen, men fordi alternativet er seksualisert vold, fullbyrdelsen av det Anders (Stein Bjørn) benekter at han har prøvd på.

I den første av i alt fire forsnakk før forestilling, informerte dr.med. Ann Ragnhild Broderstad om SAMINOR 3, som hun er forskningsleder for, og som er den største kartleggingen av helse og levekår blant den samiske (men også den kvenske og norsk-finske) befolkningen, at det antakeligvis forekommer mer vold i nære relasjoner i det samiske enn det gjør i majoritetssamfunnet (sitert etter hukommelsen). Hvis noen har fulgt med i debattene, eller bare i mediene, så burde ikke dette være helt ny viten.

I flyeren som følger forestillingen skriver psykologspesialist Anne Lene Turi Dimpas at «[…] man kan kolonisere bevisstheten, psyken, sjelen», noe som sammenfaller med historiske trauma, eller som Dimpas

Aktuelt:

Kulturrådets årskonferanse, 2023, om Sannhets- og forsoningskommisjonens rapport, strømmes live tirsdag 19. september:

https://kulturdirektoratet.no/kalender/hendelse/-/konferanse-sannhets-og...

skriver, kollektive traumer. I en annen sammenheng skriver Christina Sharpe om noe av det samme på en annen måte. I en passasje av hennes bok In the Wake: On Blackness and Being, der hun omtaler alle de som døde underveis mellom det afrikanske og amerikanske kontinentet, som uten unntak ble kastet over bord, uten noen form for seremoni, i en stor, blå massegrav, at det tar 260 millioner år før atomene av de oppløste og oppspiste og dermed resirkulerte kroppene ikke lenger er en del av oseanene.

Sálva prøver nemlig ikke bare å fortelle en fortettet historie om kjærlighet og vold, om språk og kultur. Konteksten er den norske kolonialiseringen av Sápmi, og hvordan dette påvirker hele samfunn gjennom psyken og dermed oppførselen til enkeltindivider. Line er en Tromsø-same som kommer til et lite samfunn og møter sjøsamen Anders. Utover denne infoen skjønner vi etter hvert at Anders (antakeligvis) har et småbruk, og at Line er doktorgradsstipendiat ved UiT, og jobber som lærer i bygda hun har flyttet til. Det er flere motsetninger her. Mann-kvinne, urbant-ruralt, høy utdannelse-ingen utdannelse (antatt, det blir ikke avklart hvor lenge Anders har gått på skolen). Stykket tar altså SAMINOR sine funn på alvor, det peker ikke i én spesiell retning, det viser et sammensatt bilde av forholdet mellom de to, det retter ikke en pekefinger, det unnlater å gjøre Anders til en voldsutøver.

Empati vs. sympati

Om det siste er viktig er litt uklart. Før Anders blir voldelig, viser stykket at begge to, med sine svært forskjellige bakgrunner, har mye kunnskap. De observerer og diskuterer finheter i sosiale relasjoner og i språkbruk. Både på detaljnivå, som dialektord, og mer strukturelle, som f.eks. tittelen på stykket henviser til. Det antydes videre at Anders er mer pågående, men at Line er den som tar aktive valg, om så gjennom å inngå kompromisser i sitt eget liv. Der Anders latterliggjør hennes bakgrunn, interesserer Line seg, både som forsker og som kjæreste, for det lokale. Om noe så viser Sálva at Anders på ingen måter takler å bli familiefar. Selv om det allerede har blitt mer friksjon i relasjonen før unnfangelsen, er det først etter at graviditeten er et faktum at Anders går amok. Han nekter henne trygghet. Når hun til slutt drar, gjøres dette uten hans viten, sovende etter nok en natt med drikking. Og jeg føler empati for ham. Sympati for henne.

Hva hadde skjedd om Anders hadde voldtatt Line? Ville ikke da historien om vold blitt fullført, som en illustrasjon på hvem som er voldens utøver, både i denne sammenhengen, men også statistisk sett? Kanskje. Men denne tilskueren ville antakeligvis ha følt såpass stort ubehag at jeg da ville ha forlatt prøvesalen til HT, som i sin intimitet ga lite beskyttelse. Dette ble forsterket av stykkets enkle oppsett. En reto-sofa, en krakk-lignende tre-kasse, noen enkle lyskastere på siden av scenen, et kledelig lydspor, to skuespillere.

Med en subtil konsentrasjon og lite rom for mental hvile, tillater stykket at avslutningen ikke overrasker, men gir en følelse av lettelse. Dette har primært med følelsen av gjenkjennelse å gjøre. Jeg syntes synd på Line, men led med Anders. Hvert minutt han utviklet seg mer og mer i retning av en overgriper, fikk meg til å tenke på situasjoner i mitt eget liv der jeg kunne ha blitt, eller kanskje til med har blitt, en overgriper. Det som føltes som en liten evighet var i realiteten det siste kvarteret av den timen stykket varte.

(U)vitenhetens standard

Som leseren muligens har fått med seg har jeg ikke forklart tittelen, selv om jeg refererer til den også i tittelen. Det må nesten forbli slikt. Juho-Sires stykke er en del av et nett av kunstverk som beskriver en tilstand som, dessverre, er fjern fra min egen. I starten av stykket snakker som nevnt Anders og Line om språklige forskjeller. Det tydeliggjøres at disse kan være hårfine og samtidig utgjøre en enorm forskjell.

Den massive virkningen det har på mennesker å være kolonisert, og hvor latterliggjort disse kollektive traumene er i majoritetssamfunnet i Norge, er også vanskelig å ta inn over seg. Da jeg flyttet til Romsa (Tromsø) for snart ti år siden var dette ukjent for meg. Selv om jeg vokste opp i nord på 80-tallet, visste jeg ikke hva det faktisk betyr å være samisk i dagens verden.

Dette er samiske kunstnere og utøvere ofte flinke til å gi innblikk i, av og til for tydelig, litt for didaktisk, for at vi som tilhører majoritetssamfunnet skal forstå perspektivene deres.

Dette problemet har ikke Sálva. Her er antydningenes betydning for stor. I et slikt perspektiv kan Juho-Sires virksomhet beskrives som et pågående arbeide mot noe som er påført utenfra, som nå befinner seg i kroppene, inne i hodene til den samiske befolkningen.

Så, selv om håndtakets bevegelse kan brukes som et metaforisk bilde på en vedvarende voldelighet, står mitt forsøk på analyse og forklaring i fare for å bikke over i det min datter kaller mansplaining, altså der majoritetsholderens manglende kunnskap blir et uttrykk for en feilslått universell sannhet. Med andre ord; der noen ser en kunstner som kjemper mot vindmøller må jeg forestille meg kunstneren som lykkelig, en som i all evighet triller en stein opp et fjell.

(Publisert 19.09.2023)