Heftige hovedroller

Scenerommet ser fantastisk ut idet publikum går over for å komme til plassene sine. Det ligger

amadeus

Av Peter Shaffer

Oversatt av Mari Hesjedal

Regi: Hans Henriksen

Scenografi, video- og lysdesign: Edward Lloyd Pierce

Koreografi: Jonas Digerud

Kostymedesign: Camilla Bjørnvad

Komponist, lyddesigner og musiker: Klaus Risager

Dramaturg: Aslak Moe

Det Vestnorske Teateret, 8. September 2023

glitrende konfetti overalt. På flygelet, på biljardbordet og på gulvet. Tomme champagneflasker ligger strødd og det står skrevet storslått nachspiel over hele rommet. Scenerommet er også snudd, og publikum ser mot motsatt side av det vi pleier på Det Vestnorske Teateret. Gardinene er trukket fra, tunge mørke scenetepper er borte og utenfor ser vi vanlige folk på gaten gjennom de store vinduene. De spiller rett på gulvet og i storsalen vises uvante nye sceniske muligheter frem i rommet. Byggets historiske skjønnhet, med store lysekroner og ornamenter, men med sitt likevel falmende preg, passer denne historien som hånd i hanske. Men utnytter ensemblet de gode mulighetene rommet de viser oss har?

Godt valg av stykke

Den nye teatersjefen Thomas Bye sa på et pressemøte tidligere i år at han lider av «kommersiell skam». Samtidig skjønner han at teateret må prøve å satse bredt og trekke folk til huset. Amadeus er hans første forestilling i den nye jobben, og han balanserer godt mellom børs og katedral i valget av stykke. Det er grunnleggende underholdende, men med en mørk undertone som handler om kreativitet, kunst, desperasjon, sjalusi og en destruktiv livsstil. Denne versjonen har mye galskap og villhet og miksen mellom alvor og humor er sømløs. Så gjenstår det å se hvor vellykket dette ble med tanke på publikumtilstrømmingen.

Amadeus er et skuespill av Peter Shaffer fra 1979 og en Broadway-suksess. Historien er basert på en vandrehistorie fra Wien om hvordan Mozart ble myrdet. Amadeus er likevel mest kjent som Oscarvinnende film fra 1984 med Tom Hulce og F. Murray Abraham. Amadeus har også flere ganger blitt satt opp i Norge, nå faktisk samtidig på Kilden i Kristiansand og på Trøndelag Teater i fjor. Det er lett å forstå hvorfor. Det biografiske historiske dramaet bygger på en fascinerende myte om at det var hoffkomponist Salieri som tok livet av det unge geniet Mozart, som var bare 35 år. Vi møter innledningsvis den desperate Salieri som forteller om hva som skjedde da vidunder-kidden Mozart kom inn i Wiens kulturliv og begynte å true hans musikalske posisjon i keiserens krets. Teksten dreier seg mye rundt Salieris tankerekker og intense behov for å stoppe Mozarts fremgang, samtidig som han også sliter med å stå til rette for Gud med disse skitne ønskene sine. Alt berettes gjennom Salieris misunnelige blikk, til de begge går under.

God casting

Svein Harry Schöttker-Hauge har de siste årene vist at han er en av de beste skuespillerne vi har ved teatrene i Bergen. Sist som den frekke ammen i Romeo og Julie på Den Nationale Scene. En rolle han også fikk en velfortjent Heddapris for. Han er også uttrykksfull og mangefasettert i rollen som Antonio Salieri. Rik på ansiktsuttrykk, god timing og med et generelt stort register er han en sentral grunn til at forestillingen er såpass vellykket. Hans utspekulerte opptrinn mot en intetanende Mozart er kostelige. Mozart selv tolkes av skuespiller Torbjørn Eriksen og han er ikke noe dårligere. Hans Mozart blir fremstilt som en herlig hedonist, Eriksen skifter uanstrengt i humør og får frem Mozarts indre dilemmaer vidunderlig. Spesielt da Mozart begynner å tvile på hva som er sant og usant, drøm og virkelig er Eriksen god. Reidun Melvær Berge har ofte fått roller som “ung forvirret jente”, og det har hun for så vidt også nå i rollen som Mozarts kone Constanze. Men hun fyller også rollen med fandenivoldskhet, er blendende vakker og med en påfallende scenisk utstråling. Hennes store følelsesmessige utbrudd og nøkkelscenen der hun tar valget om å selge seg til Salieri for å redde Mozart, tilhører noen av stykkets mange høydepunkter.

Skuespillerne Kasper Skovli Botnen, Sigmund Njøs Hovind og Lina Taule Fjørtoft befolker alle mindre roller, men riktig folksomt er det aldri. I en scene iscenesetter de lyden av klokke fysisk med armene sine og det ser veldig stilig ut, men ofte sitter de bare på galleri og ser ned og deltar i mindre roller på scenen. Jeg blir sittende med en følelse av at disse smårollene kunne fått enda mer fysisk å spille på gjennomgående, for forestillingen har jo en grobunn for flere masseopptrinn, dans og bevegelse. Ellers bærer Hans Henriksens regi preg av en helhetlig tanke med høyt tempo og en utadvendt stil, der det nettopp er det intense samspillet mellom Mozart og Salieri som bærer forestillingen.

Gammel og nytt

Scenografien og kostymene er på et vis rokokko møter MTV-estetikk. Det ser historisk ut, men med mange populærkulturelle brudd. Noen ganger kan det føles som nettopp slutten av 1700-tallet i Wien, før de drar opp en telefon, et headset eller andre rekvisitter som bryter med tidskoloritten. Det fungerer fint. Constanze Weber ser ut som Madonna i hennes 1980-tallsperiode med krøllete hår og fargerike bånd i håret, men i møte med et historisk korsettantrekk. Om Constanze Weber minner om Madonna, ligner Mozart selv en slags versjon av The Cures Robert Smith, med sitt mørke, bustete hår, røde lepper, sotede øyne og rysjer. Han ikler seg flere kledelige paljettjakker i gull og store krager og snirklete blonder preger også estetikken. Kostymet underbygger hvordan Mozart var sin tids store rockestjerne.

Musikalske lydkulisser

Det er jo lett å tenke seg at en forestilling om Mozart trenger et kraftig orkester til å formidle hans storslåtte musikk, men denne oppsetningen tar det helt andre veien. Musiker Klaus Risager lager stemningsfulle lydlandskap på det som ser ut til å være et slags dekonstruert piano. Det fungerer også eksemplarisk da Mozart selv tar flygelet på scenen i bruk og vipper Salieri av pinnen med sin totale musikalitet. Risager skaper stemningsfull musikk som ikke gjør altfor mye av seg, men som ligger der og dirrer gjennom hele Amadeus.

Kunne vært strammere

Selv om forestillingen er energisk og kvikk, er den også preget av for mange gjentagelser. Dramaturgisk kunne dette vært strammere komponert. Noen ganger gjentas det ting vi allerede har vært vitne til. Spesielt Salieris patosfylte avslutningsmonolog kjennes som smør på flesk. Vi har strengt tatt sett alt han snakker om de tre timene forestillingen har vart. Ofte fortelles det om scener, snarere enn at de spilles ut. Derfor hadde neppe forestillingen blitt dårligere av å kortes ned 30 minutter, for det finnes sekvenser som føles langt fra nødvendige.

Det blir også påfallende hvor mange kreative muligheter som ligger i rommet som ikke blir utnyttet skikkelig. Det gjelder både trapper, vinduer, nivåer og gallerier. Mye av den lekre scenografien blir også stående urørt. Likevel er Amadeus en høyst severdig forestilling og et fargerikt pangskudd som markerer en ny sjefsperiode med en klar visjon og identitet.

Litteraturprofessor Frode Helmich Pedersen startet en teaterdebatt langt større enn han selv hadde forestilt seg («jeg har aldri opplevd maken til trykk» sa han selv på kammerset til meg) der han (nokså unyansert) etterlyste et teater med færre fiffige påfunn og en mer litterær tilnærming der regissøren har satt seg inn i stykkets tradisjon.

Amadeus er herved varmt anbefalt etter alle disse kriteriene!

(Publisert 14.09.2023)