Morsmysterier

Premisset for Monica Isakstuens nyskrevne stykke er at om man som mor velger å etterlate et felles

kjære albert

Av Monica Isakstuen

Regissør: Egill Pálsson
Scenografi: Erlend Nielsen
Lysdesign: Øystein Heitmann
Dramaturg: Morten Kjerstad
Kostymedesigner: Gry Norberg

Hålogaland teater i samarbeid Vega scene

Vega Scene, 27. september 2023

barn hos partneren i en skilsmissesituasjon utfordrer man «et av Vestens siste tabuer». Dette er en handling som, sett utenfra, fremstår så uforståelig at den krever en egen granskning. Og stikkordet her er nettopp utenfraperspektivet. I et intervju i forbindelse med premieren uttaler Isakstuen at i alt hun skriver, er hun «opptatt av blikket fra omverdenen. Og selv om omverdenen ikke nødvendigvis stirrer så hardt som man selv tror, skaper det et enormt trykk i enkeltmennesket. Følelsen av at folk ser på deg og tenker og sier sitt, det er en fæl følelse, og en sterk motor i flere av stykkene mine».

Fem versjoner av mor

På Vega er scenerommet lukket av fra amfiet, og publikum plassert på stoler i ring rundt skuespillerne. Scenografien (Erlend Nielsen) består av fem runde, hvite gulvtepper og fem taklamper med flettet lampeskjerm. Når lampene svinges eller puffes på skaper det en effekt av bølger på det svarte sceneteppet som omkranser rommet. En enkel stol, senere to, står plassert på det ene teppet. Her befinner også Faren til barnet (Alexander Rindestu) seg ved stykkets start. Protagonisten i stykket er barnets mor, i fem ulike versjoner. Den ene jeg kan være (Julia Bache-Wiig) åpner og avslutter.

Den ene jeg kan være oppsøker ubedt sin tidligere familie midt på natten for å finne årsaken til at hun en gang forlot dem. Sønnen sover, faren har ikke lagt seg ennå. Selvopptatt og smånevrotisk tvinger hun faren til å diskutere bruddet, og kommer frem til at det var hun som gikk lei, de ble enige om å skilles og delte alle eiendeler likt og rettferdig mellom seg. Men hvordan deler man et barn? Og hvordan kan hun forsvare å oppløse denne harmoniske familien med en tvers igjennom bunnsolid 70-tallspappa i brune hverdagsklær og skinntøfler? Dilemmaet kaller på Den andre jeg kan være (Hege Aga Edelsteen), som blir slått. Det er klart man må forlate et voldelig hjem, det kan alle være enige i, selv om de blir overrasket over at mannen i koselig flanellskjorte viser seg å være en voldsutøver. Men barnet hevder at det er mor som slår. Den tredje jeg kan være (Ellen Andreassen) er en mor som slår og som skjønner at hun ødelegger barnet sitt. Likevel klarer hun ikke stoppe. Den fjerde jeg kan være (Anna Karoline Bjelvin) har derfor så dårlig samvittighet at hun utsletter egen vilje og behov, i tro på at barnet vil få det bedre uten henne. Men hun slipper ikke unna det fordømmende blikket fra omverdenen. For hva slags mor er det som kan forlate barnet sitt?

Det ville vært bedre – enklere for alle – om hun var død. Så Den femte jeg kan være (Kine Eliassen) er død. Det er den eneste løsningen det er mulig å slå seg til ro med, hevdes det. Døden er den ultimate unnskyldning som lar alle få hvile, inkludert mor. Hun slipper å lure på om hun ikke har en sjel. Barnet slipper å plage seg med spørsmål om hvorfor mor valgte det bort. Og så videre.

Teoretisk tankelek

I Den femte jeg kan være kulminerer stykket som en uforpliktende tankelek med blikkene og folkesnakket til hvermansen som viktigste premiss. Jeg opplever her at stykket frir til lignende holdninger hos publikum, at det henvender seg til et publikum som teoretisk kan sette seg inn i og forestille seg problemstillingen, men som noe uhørt, fremmed: «Vestens siste tabu». Slik er stykket til dels med på å befeste og bekrefte de fordommene som danner utgangspunktet for granskningen. Som for å understreke det uforpliktende i tankeleken ramses det nå opp ti nye forslag til årsaksforklaring på mors fravær: Hun kan være tvangsinnlagt, spillegal, på yogaretreat, for glad i jobben sin etc.

Litterære og sceniske kvaliteter

Men det er også mer dyptloddende passasjer der jeg blir overraskende berørt av forfatterens nådeløst treffsikre morsportrett, klart formidlet i hele sin kompleksitet av de fire kvinnelige skuespillerne. De spiller tett på publikum, som responderer oppslukt og empatisk på direkte henvendelser underveis. Rindestu sin farsskikkelse er også svært godt formidlet, høy, lugn og litt unnvikende som hos den virkelige Albert Åberg.

Isakstuen fikk den nasjonale Ibsenprisen tidligere i år for sceneteksten Dette er ikke oss, som hadde urpremiere på Den Nationale Scene i januar 2022. Arne Lygre var også nominert til samme pris for sceneteksten Tid for glede, med urpremiere omtrent samtidig på Det Norske Teatret. Formmessig har Lygre og Isakstuen mye til felles, det er nesten så man kan snakke om en ny mal for dramatisk tekst, som i utpreget grad også er litterær. Deres sceniske suksesser tatt i betraktning kan vi trygt gå ut fra at den senere tidens rykter om det ulitterære teatrets triumf[1] nok er betydelig overdrevet.

Urpremieren var i Tromsø, 22. september 2023. anmeldelsen er basert på Oslopremieren.

(Publisert 29.09.2023)