A TRUE STORY – seismiske bevegelser som utvider hjerterommet

Bak A True Story står det transinkluderende danse- og performancekompaniet 71BODIES fra Bergen, som er stiftet av

A TRUE STORY

Koreografi og kunstnerisk visjon: Daniel Mariblanca

Lysdesign: Thomas Bruvik

Komponist: Per Platou

Lydtekniker: Andreas Lassen

Produsent: 71BODIES

Visuell samarbeidspartner: Karoline Bakken Lund

Dramaturgisk assistanse: Ingeleiv Berstad

Illustrasjoner: The Magical Book of A True Story av Claudia De Sessa

Samproduksjon med Dansens Hus Oslo, Carte Blanche, BIT Teatergarasjen, og Festspillene i Bergen. Hovedscenen Dansens Hus, 7.-10. september 2023

Daniel Mariblanca; en eminent dansekunstner som et norsk publikum har kunnet stifte bekjentskap med gjennom Carte Blanche. Kompaniets nye produksjon er som programmet understreker, inspirert av, basert på historiene til og framført av transkjønnede barn, tenåringer og voksne som møter oss sammen med et utvalg familiemedlemmer. I A True Story praktiseres inkludering ved at forestillingen er universelt utformet og tilbyr visninger som tegnspråktolkes, synstolkes og tilrettelegges for de som trenger en mer avslappet ramme i teatersalen enn vanlig. A True Story har 16 medvirkende på scenen. Alle er «ready mades», personer som er utvalgt for å bidra med sine personlige erfaringer og historier, i en forestilling som utfolder seg i et estetisk grenseland mellom dans og performance og dokumentarbasert scenekunst. I tillegg til selve forestillingen har prosessen resultert i boka The Magical Book of A True Story, og, i forbindelse med visningen på Dansens Hus, et samtaleprogram om kunst og trygge mulighetsrom samt om unge transpersoners situasjon, i samarbeid med foreningen Fri Oslo Viken.

En sterk forhistorie

For kompaniet 71BODIES og forestillingen A True Story inngår i en større sosial kontekst og offentlig ordskifte fylt av sterke meningsytringer, som inkluderer regelrett hets mot transpersoner i kommentarfeltene på sosiale medier, og som toppet seg med terroranslaget mot det skeive miljøet under Pride i Oslo i 2022.

For meg har forestillingen også en kunstnerisk forhistorie: Under Oktoberdans i Bergen i 2020 så jeg 71BODIES In First Person – the Dance. Sammen med Shine Utopians (2019) av Harald Beharie og Louis Schou-Hansen, tilhører den de sterkeste dansekunstopplevelsene jeg har hatt på 2000-tallet. Jeg hadde en opplevelse av å være til stede i et historisk øyeblikk som var et vendepunkt og tidsskille i norsk dansekunst.

Denne forhistorien skapte skyhøye forventninger som jeg innså vanskelig kunne innfris i det jeg var på vei til Dansens Hus. Det ble derfor viktig for meg å forsøke å møte A True Story på forestillingens egne premisser.

Empati uten å bli klamt

Forestillingen innledes med en orientering utenfor salen, før vi inviteres inn igjennom en mørk passasje som leder oss til et punkt hvor vi møter de medvirkende. For meg synes dette møtet som et noe uforløst men rituelt motivert forsøk på å poengtere et felles startpunkt og anslag før vi sammen trådte inn i selve salen og forestillingens verden.

Det første som møter oss på andre siden av sceneteppet er et landskap av vertikalt plasserte tynne trestammer som vi passerer. På den andre siden sees to mørke hauger eller avsatser med jord rundt, og diverse treverk og plantemateriale liggende rundt forbi. Det er som vi har kommet inn i en lysning i en mørk, men magisk skog. Publikum kan velge sitteplasser. Enten på et lite amfi dekket av tekstiler på motsatt side av rommet eller på puter midt i lysningen. Rommet er dunkelt opplyst, men åpent, og stemningen oppleves som varm og ivaretakende. På den ene veggen arbeider noen på et stort veggbilde, som både i kraft av fargevalg og motiver, minner om illustrasjoner vi kjenner fra Fantasy-litteraturens bokomslag. Sentralt i veggmaleriet sees menneskeskikkelser som kjemper med noe som ligner røtter som trekker dem ned, mens de er omgitt av dyrefigurer. Kanskje er det et forsøk på å lage et visuelt og poetisk kart over de ulike utfordringer som forestillingen tar for seg?

Idet lyset senkes høres stemmer som deler minnefragmenter fra levd liv og oppvekst, noe som viser seg å skape en opptakt til forestillingen som skal foldes ut. Den innledes av Daniel Mariblanca i lekbasert bevegelsesspeiling med Alejandro Garrido Rodríguez, som er ett av de to barna som medvirker. Med det settes en serie personlige transhistorier i gang. De formidles både gjennom dans og performative handlinger, så vel som verbalt gjennom korte fortellinger. Etter den voksne protagonistens speiling i barnet møter vi en ungdom som danser fram en glede over livet som ender i lek med det andre barnet (Lara Gil Bóveda), en ung kvinne som forteller om sitt forhold til et transsøsken, en eldre mann som deler sin stolthet over sitt nå voksne transbarn, en mor som forteller om hvordan hun fant en vei for å gi sitt transbarn friheten til å være den hun er, og avslutningsvis får vi følge en ung, voksen transperson finne fram til den energetiske intensiteten det er å bebo og uttrykke seg gjennom sin egen kropp. Underveis blir det danset mamba, sunget sanger akkompagnert på gitar, og vi inviteres til både å delta med enkle armbevegelser og i dansen utpå gulvet, men all involvering skjer med en nennsom oppmerksomhet for de av oss som vil stå over sjansen. I korte glimt får vi også oppleve virtuose øyeblikk som viser hvilken eminent danser Mariblanca selv er. Hele forestillingen kulminerer i byggingen av et «hjem» blant de vertikale trestammene hvor alle de medvirkende bidrar. Noen samler trevirke for å bygge et reisverk, andre grenene som ligger rundt om i rommet. Disse festes til reisverket og lager en slags løvhytte i «skogholtet». Barna bringer tegninger, andre fotografier og ark med tekst på som blir hengt opp inni rommet de har laget, og vi inviteres inn.

Det selvbiografiske som inngang til delt forståelse

Kompositorisk, synes det som om forestillingen utvikles og bygges opp sentripetalt, i en innsirkling fra ytterkant inn mot en dramaturgisk kjerne. Denne bevegelsen forsterkes i løpet av forestillingens gang gjennom de kompositoriske sammenstillingene og utvalget av livshistorier som utspilles og deles.

71BODIES og Mariblanca klarer slik nok en gang å gjøre scenerommet til et transformerende sted. Men til forskjell fra i In First Person – the Dance som skapte et prisme av individuelle transerfaringer og livsstadier, så settes her den enkelte transpersons liv inn i en større sosial sammenheng i møtet mellom generasjoner og familiemedlemmer. De ulike familiehistoriene flettes sammen og vi dras inn i denne vevnaden som sansende og nærværende medmennesker for hverandre. Det hele tar til og slutter med et møte med barnet, fra det konkrete transbarnet foran oss til barnet vi alle bærer i oss og behovet for å ha en trygg havn.

Forestillingen tar oss rett inn i vår tid og aktualiserer problemstillinger og verdispørsmål som diskuteres ved å belyse transpersoners liv og rett til å bli hørt og respektert. Mariblanca og 71BODIES evner å overskride de sinte og bekmørke kommentarfeltene til nett-trollene som vi finner på sosiale medier ved å skape mellomrom og ikke-binære forbindelser som har en sødme og varme som berører. Gjennom forestillingen duver jeg inn og ut av rollen som tilskuer og deltaker, fra å være et vitne til å være en medreisende som kjenner tårene komme uten at jeg helt forstår hva det er som skjer og som river meg med.

Men en ting er sikkert, A True Story skaper opplevelser som tar meg videre, forbi fastlåste grenseposter og forsvarsverk, til et annet sted.

(Publisert 13.09.23)

Medvirkende:

Voksne protagonister:Daniel Mariblanca, Iben Mansfeld, Koyote Millar og
Stein Wolff Frydenlund

Ungdomsprotagonister: Ángel Santano Valcárcel, Domènech Martín Navarro,
Jesse Robleño García,

Barneprotagonister: Alejandro Garrido Rodríguez og Lara Gil Bóveda

Familieprotagonister: María José Rodríguez Garrido, Saida García Casuso
Ninian Millar, Eiril Stenberg, Rita Martin Navarro, Nahikare Bóveda González
og Patricia Mariblanca Fuentes