Zektliv (og død)

Zekt, med undertittel Tunge Taler, av dramatiker Pernille Mercury Lindstad, tar utgangspunkt i den

zekt

Av Pernille Mercury Lindstad

Regi og koreografi: Henriette Pedersen

Lys: Ane Reiersen

Lyd: Vilde Ilkama Nupen

Scenografi: Olav Myrtvedt

Kostyme, illustrasjon: Siri Hjorth

Black Box teater 23. september 2023

såkalte Knutby-saken der Alexandra Fossmo ble skutt og drept i sengen sin mens hun sov. Naboen Daniel Linde ble skutt og alvorlig såret. I Henriette Pedersens regi og koreografi gis vi et innblikk i sektlivet slik det kanskje kan fortone seg fra innsiden, eller i alle fall slik vi fra utsiden liker å forestille oss at det fortoner seg for dem som er på innsiden.

Persongalleriet

Stykket har tre hovedkarakterer: Helgenen Helge (Håkon Mathias Vassvik) refererer åpenbart til pastor Helge Fossmo, mens Bruden (Josephine Kylén-Collins) er pastor Åsa Waldau, bedre kjent under tilnavnet Kristi Brud. Lille pike (Lærke Grøntved) går jeg ut fra skal representere barnepiken Sara Svensson som i 2004 ble dømt til psykisk helsevern for å ha skutt og drept Fossmos kone Alexandra, som også var Waldaus lillesøster. I forkant av drapet skal Svensson ha mottatt en rekke anonyme sms’er som manipulerte og forledet henne til å tro at drapet ville være en oppfyllelse av Guds vilje. Fossmo ble senere dømt til livsvarig fengsel for å ha sendt sms’ene og medvirket til drapet.

Zekt spinner videre på intrigen slik den i årenes løp er blitt fråtset og spekulert i gjennom mediene, og der ofrene nærmest har gått i glemmeboka. Det er Bruden som fra start av agerer som den virkelig drevne kristenkarismatikeren, med personlighet, vilje og kraft til å manipulere sine undersåtter. Helge og Lille Pike fremstår i motsetning som ubehjelpelige n00bs der de fusker seg gjennom gjentatte, svært lite overbevisende forsøk på tungetale. Men Brudens taktiske fremstøt for å kontrollere Lille Pike gjennom en sleip form for seksualisert tankelesning får en uventet slagside der pikens sjel inntar Brudens kropp. I skikkelse av Bakvendtbarnevaktbrud er det dermed hun selv som til syvende og sist utfører mordet.

Intrikat og poetisk

Handlingsforløpet slik forstått kommer ikke krystallklart frem i forestillingen, det skal innrømmes. Men etter å ha lest manus både en og to ganger, mener jeg dette kan være en plausibel forklaring på hvorfor Bruden plutselig snakker dansk (opprinnelig snakker hun svensk/svorsk) og Lille Pike plutselig snakker svorsk (opprinnelig dansk) i forestillingens siste del, der mordet skjer. Og selv om ikke et sammenhengende handlingsforløp på noen som helst måte er avgjørende for å kunne la seg forføre og begeistre av forestillingen, føles det like fullt tilfredsstillende slik å kunne henge det hele på greip.

Lindstads tekst er lydrik, springende, assosiativ og morsom. En ganske unik poetisk kvalitet er at den inneholder relativt mange skrivefeil, som i følge et intervju med Elin Lindberg[1] skyldes at dramatikeren er dyslektiker. Men i stedet for å korrigere «feilene» brukes de for det de er verdt: De danner utgangspunkt for uventede assosiasjoner, som når sjeler feilstavet som kjeler assosieres med kar. Når teksten byr på «mens» der petimeterhjernen forventer et «mest» uttaler skuespilleren selvsagt mens, på lag med teksten mot petimeterhjernen. På lag med tungetale og automatskrift: «Det handler om å åpne opp! SLAPPE AV!SLAPPAV!» som programteksten formulerer det.

Kostymeansvarlig Siri Hjorths gjøgleraktige silkekreasjoner er ironisk-vulgære helt på grensen til det banale, der de balanserer hårfint, slik forestillingen forøvrig også gjør. Helgenen Helge og Bruden er utstyrt med griseører, Lille Pike med noen store og runde á la Mikke Mus. De snakker imidlertid ofte om seg selv som hunder. Visuelt kan Helge minne om en narr. Senere gror han patter og omtales som Mor.

Scenografien til Olav Myrtvedt er sparsom: Et blått teppe strekker seg over scenegulvet som en blå løper, og en fane/gardin i hvitt blondestoff tas inn på scenen ved ulike anledninger. Jeg er usikker på hva slags funksjon eller signifikans denne har.

Guddommelig lys og lyd

Ane Reiersens lysdesign har en mer definerende rolle. Den hellige ånd er symbolisert gjennom et herlig sakralt, omsluttende lys som fyller flere av scenene. Episoden fra Apostlenes gjerninger der disiplene mottar tungetale i form av ildtunger fra himmelen er gjenskapt i en uværscene der tordenen etterhvert glir over i løvebrøl. Lyddesign er ved Vilde Ilkama Nupen, og omfatter også gladkristne sang- og dansenumre der den den religiøse ekstasen får et kroppslig uttrykk.

Harselas med en gruppe flertallet blant oss skeptisk forbinder med overtro, naivitet og humbugmakeri må sies å utgjøre lavthengende frukt. Nettopp derfor byr det også på stor fallhøyde, der marginene mellom original, intelligent satire og forslitte, banale klisjéer er små. Når forestillingen lykkes i å balansere på riktig side ligger naturligvis mye av årsaken i det litterære foreleggets særegne poetiske og dramaturgiske kvaliteter, men også ikke minst i skuespillernes dyktighet og rike tekniske og fysiske register som virkelig får utfolde seg i Pedersens regi og koreografi.

Pedersen og Lindstad (samt flere av de andre involverte) har tidligere samarbeidet om Madam (2021), en forestilling (og scenetekst) basert på Gustave Flauberts roman Madame Bovary fra 1857. I Madam ble aspekter og karakteristikker ved hovedpersonenes liv og levned fremhevet og forstørret teatralt på en måte som gjorde et sjeldent sterkt inntrykk. Som tilskuer satt jeg med en opplevelse av å endelig gjenoppdage hva teater kan være, og håpet det aldri skulle ta slutt. Sammenlignet fremstår Zekt en god del lettere, og når forestillingen brått tok slutt etter en knapp time var det helt i orden å forlate salen. Men det var moro så lenge det varte.