- Babyene oppdrar de voksne

Øystein Elle/Capto Musicae og Karstein Solli Produksjoner har gjennom mange år laget forestillinger for de aller yngste. Sist med StemmeStammen (2019), der de blant annet utforsket hvordan små barn og voksne ville reagere på kraftige, grove mannsstemmer som det bærende uttrykket. I vår hadde de premiere på sin nye forestilling Rock me Baby på Bærum kulturhus. Seinere ble den vist på festivalen Go Figure! i Oslo, og nå spilles den igjen på dansefestivalen Coda og på ShowBox. 

Med Rock me Baby ønsker Elle og Solli å legge til rette for et kunstmøte småbarn kan oppleve sammen med sine fedre, og oppfordrer særlig menn til å følge unger på forestillinga. Produksjonen undersøker myter og fakta om hvordan de aller yngste opplever lyd og intensitet, og Elle og Solli har satt sammen et fem mann stort band hvor medlemmene behersker ulike instrumenter, vokale uttrykk og dans. Det estetiske uttrykket henter særlig inspirasjon fra glam- og puddelrocken på 70- og 80-tallet, hvor artistene ofte framsto med et androgynt uttrykk. Denne frigjøringa fra normative kjønnsmarkører er noe ensemblet i Rock me Baby tar videre.

Forestillingas musikalske utrykk er mer eller mindre som en klassisk rockekonsert med fengende låter, framført på forfriskende kaudervelsk. Like sentralt som låtene er forskjellige lekne og lett absurde danseuttrykk, innslag av figur- og objektteater, og en konstant oppmerksomhet mot publikums opplevelse og innspill. Kjell I. Nordstrøms kostymer og Carl Nilssen-Loves scenografi bidrar til å skape et mangslungent og glitrende scenebilde. Produksjonsprosessen er også fulgt av forskere fra Høgskolen i Østfold og OsloMet.

Hæ?

Det var Klangfugl- og Glitterbird-prosjektene – henholdsvis Kulturråd- og EU-støttede prosjekter – som på starten av 2000-tallet beredte grunnen for den helt nye kunstsjangeren «Kunst for barn på 0-2 år». Men kunstnerne og forskerne som deltok i prosjektene måtte til stadighet svare på spørsmål om småbarn virkelig trenger kunst?.

Skal jeg begynne nettopp i dette – «trenger babyer kunst»? Vil dere si noe om det, eller skal vi bare drite i det spørsmålet?

Solli og Elle: Hehe…

Elle: Vel, det er jo egentlig to spørsmål i ett: Trenger virkelig mennesket kunst? I dette ligger det jo en gammel tanke om brød & sirkus. Man trenger kunst, man trenger mat. Og hvis man ser på babyene er det etter mitt syn et opplagt svar. Babyer er ikke mindre viktige enn, si, toåringen, sjuåringen eller femtiåringen. Mennesket trenger estetiske opplevelser, det trenger å bli utfordret gjennom noe som kan skape undring og refleksjon der det er i livet.

Jeg opplever at dette spørsmålet kommer like ofte nå som det gjorde for 20 år siden. Du som har laget kunst for babyer helt siden Klangfugl, Karstein, er du enig i dette? 

Solli: Ja, det kommer fortsatt. Men det er kontekstavhengig. Innen pedagogiske utdanninger er kunst for de aller yngste løftet opp mer enn tidligere. Jeg jobbet parallelt i førskolelærerutdanningen under Klangfugl, og opplevde da at det skjedde en boost i fagmiljøene av forståelse for betydningen av kunst også i de aller yngstes liv. Denne tendensen vil jeg si er tiltagende, med tanke på alle de nye forskningsnettverkene rettet mot kunst for barn, hvor også de aller yngste er en selvfølgelig del. Men rett som det er kan jeg fortsatt møte på «Hæ? Lager du kunst for babyer? Hæ?! Hvordan gjør du det, da?»

Elle: Ja, seinest i går fikk jeg høre «Men – teaterforestillinger for babyer, det må da være veldig lett. Er det ikke slik at alt funker, da? Bare med litt borte-tittei, så er du der?». Selv om det kanskje bare var en flåsete kommentar, tror jeg det kan være en gjengs holdning at kunst for babyer er noe helt annet enn «virkelig» kunst. At det handler om en type «aktivisering». Kanskje noe som ligner på det man gjør i samspill med babyen sin på stellebordet, som skal fremkalle smil eller latter. Vår erfaring er at de yngste barna har utbytte av langt mer komplekse uttrykk. 

Solli: Ja, det vi holder på med er noe mer enn aktivisering, som babysvømming eller andre fritidstilbud for små barn. Det overrasker mange voksne. Men når de først får oppleve de gode kunstuttrykkene for babyer, tror jeg de fleste oppdager at det har relevans og er interessant. Dette merker vi iallfall ofte på de umiddelbare reaksjonene fra voksne etter forestillingene våre: «Hm, jeg må kanskje sette meg litt mer inn i dette og begynne å tenke på nytt om hva kunst er, siden jeg ser at barnet jeg har med meg er så engasjert.»

Små barn som avantgarde-oppdragere 

Elle: Jeg er fascinert av hvordan de små barna kan oppdra de voksne i å oppleve og verdsette abstrakte kunstuttrykk. Jeg tenker at det er særlig den fragmentariske og abstrakte kunsten mange små barn umiddelbart setter pris på, mens narrativer og lineære framstillinger er noe voksne og eldre barn gjerne leter etter i en forestilling. Men både voksne og barns tanker og emosjoner er jo fragmenterte og springende. Å presentere verk i mer abstrakte former tror jeg gir betrakteren større frihet til å eksperimentere med inntrykkene, og skape sin egen mening i en samhandling med utøvere og materialer som er i spill i kunsthendelsen. Og her er jo små barn superkompetente! Dette tenker jeg babyene kan lære de voksne å forstå når de møter abstrakte kunstuttrykk sammen. 

Det jeg opplever er en konvensjon når man tenker på estetisk arbeid med små barn er at man må spille på det «kjente» for at barn skal føle seg trygge. Det er blant annet framhevet som et punkt i delen som handler om kunstbesøk i barnehagen i den nye Oxford research-rapporten om DKS og Kulturtanken[iv]. Står ikke dette som en kontrast til tanken om at små barn er særlig åpne for abstrakte samtidskunstuttrykk?

Solli: Åh, sukk, «det kjente»… De som lager kunst for små barn er ofte opptatt av at de må ta utgangspunkt i noe gjenkjennelig. Men også disse barna trenger jo også å utsettes for noe de ikke har sett og hørt før. Det kan lett gå inflasjon i det med gjenkjennelighet.

Solli: Egentlig har jeg forsøkt å gå vekk fra det man tror er det kjente gjennom alle forestillingene mine, helt fra starten med Se min kjole (premiere i 2005 [v]). Alle har inneholdt «ukjente» elementer, ikke minst for oss kunstnere. I Readymade baby (fra 2008 [vi]) jobbet vi med «readymades» og gjorde et poeng av at forestillinga skulle sentrere rundt såkalte ikke-pedagogiske objekter, som for eksempel oppvaskkluter og megafoner – og anvende dem annerledes enn i hverdagen. Vi søker å finne ut av objektenes og materialenes agentskap eller vilje. For meg er dette sentralt i den kunstneriske prosessen: at forløp blir skapt og endret gjennom objektenes og materialenes egen logikk og i møte med barns reaksjoner og opplevelse. Da skapes det gjerne en uventet dramaturgi, komposisjon og sammensetning, som også kan overraske meg som koreograf og regissør. Slik går vi bort fra å lete etter det narrative eller komposisjonen som noe logisk i en bestemt rekkefølge. Det blir irrelevant.

Elle: Ja, og denne utforskinga er inspirert av måten små barn undersøker hvordan materialer virker og kan brukes – se igjennom, rope inn i, bæres, slås på, kobles sammen. Barnet bryr seg hverken om hva objektet opprinnelig var, eller hva det symbolsk kan være. Vi søker heller en bevissthet på hvordan vi lar utøvere, handlinger, rommet, scenografiske elementer, publikum og deres kropper og stemmer, med mer, skape sammen. I intra-aksjon, som performative aktører. I dette har latt oss latt oss inspirere blant annet av ny-materialisme og posthumanisme, og teoretikeren Karen Barad.

Kunstnerisk dissens

Solli: Et annet kunstnerisk prinsipp for meg er å skape en eller annen form for dissens. Om man anvender et eller annet gjenkjennelig vil jeg søke etter å legge inn noe ukjent som skaper en uoverenstemmelse i helheten – at vi bringer til torgs noe man ikke vet hva skal føre til.

Snakker du da om i verket eller i prosessen?

Solli: Jeg ser dette i sammenheng. I prosessen kan det være ulike ting. Jeg tenker ofte at det er møtene med barna som skaper dissensen. Eller med Rock Me Baby er det kanskje det musikalske. Glam- og hardrock er kanskje ikke noe du tenker at skal fungere for babyer. Man bringer inn noe man kan forestille seg er langt unna og langt fra, men så ser vi hvordan det virker. Men – uten å henge ut enkeltverk eller kolleger for den saks skyld: Jeg synes litt for ofte at når slike «fremmedelementer» først tas inn i forestillingene, håndteres det ikke helt i møte med barna. Det går ikke an å iverksette en intervensjon bare fordi «man ikke vil være som de andre eller bryte med konvensjoner». Man må vite hva man vil, og hva man ønsker med å bringe dette inn for små barn. Det er for meg stor forskjell på dissens og intervensjon. 

Elle: Jeg tenker dette handler om kommunikasjon med publikum i forkant av det man presenterer, og også underveis mens man formidler materialet. Vi forsøker å introdusere høylytte eller voldsomme handlinger, bevegelser og lyder litt og litt i kommunikasjon med barna. Vi er vâre overfor hvordan de opplever det hele og leser de subtile lydlige og fysiske «kommentarene» vi får fra dem – for å tilpasse oss. Og jeg har vært opptatt av at man ikke skal gjøre denne kommunikasjonen alt for åpenbar. Det trenger ikke være store, vennlige smil for å over-signalisere at «dette er trygt». Vi kjenner ganske raskt om vi har dem med oss eller om de ramler ut, eller blir redde. Og da må vi fininnstille den kunstneriske kommunikasjonen, tempo, volum, timing, så vi kjenner at vi treffer. 

Konvensjoner/tendenser

Kunst for babyer og småbarn er en sjanger som har hatt en eksplosiv utvikling de siste ca. 25 årene. Småbarnskunst-forsker Lise Hovik [vii] har påpekt at det i løpet av disse årene har etablert seg noen konvensjoner innen sjangeren, som blant annet går på at forestillingene ofte foregår i trygge, små rom, at kroppslig kommunikasjon står sentralt, at det ofte er fravær av verbaltekst eller karakterskuespill, ut utøverne preges av en leken, inntonet tilstedeværelse, at det ofte brukes «snill» livemusikk eller musikkatmosfærer i verket, og at forestillingene ofte ikke varer så lenge (max 40 min. Min erfaring er at få forestillinger varer mer enn 30. min, journ.anm.). 

Jeg opplever at dere med både Stemmestammen og Rock me Baby bryter med noen av disse konvensjonene – for eksempel den typiske «milde» musikken og de trygge, intime rommene. Er det bevisst? Eller kommer det naturlig av prosessen?

Solli: Det med konvensjoner, jeg vet ikke helt… Å lage kunst for babyer er jo egentlig å bryte en konvensjon i seg selv! Om vi mener at det er etablert konvensjoner innenfor dette smale feltet er det kanskje mest en intern belysning. Uansett synes jeg ikke det er interessant å bryte konvensjoner bare for å gjøre det. Da er det mer interessant å bringe inn den dissensen jeg snakket om innad i hvert enkelt verk, at man både anvender og utfordrer det barnefaglige – det man kan og vet fra før.

Men hva med kjønnsuttrykket og mannsdominansen i forestillingene deres? Det er iallfall noe jeg ikke har sett ofte i forestillinger for unger under tre år.

Elle: En grunnleggende idé for både StemmeStammen og Rock me Baby var at vi ønsket at unger skulle få møte menn i ulike uttrykk og ikke befeste stereotypier. Å utforske det bråkete og store, med tunge, grove, store mannsstemmer. Med og uten smil og latter, men selvfølgelig gjennom konstant inntoning mot publikum. Å se hvordan det bråkete kan virke, går kanskje imot tendensen til det myke og snille i babyteater. Om det ikke er å utfordre konvensjoner, er det iallfall å presse og hale i forforståelsene av hva man kan gjøre. 

Med Readymade baby begynte vi med å legge inn voggesanger og kjente melodier vi tenkte skulle funke fint for målgruppa. Men i møte med prøvepublikum merka vi de falt helt av så fort den vuggesang-scenen kom. Da tenkte vi: Ok, la oss snu på det og heller gå inn i det samtidsmusikalske, fritonale og atonale. Det merket vi at skjerpet ungene på en helt annen måte, og at vi kunne lage ting vi sjøl også syntes var flott. På den tida syntes vi det var, om ikke radikalt, så iallfall en veldig nyttig oppdagelse. 

Rocke-estetikken

Elle: Videre har jeg alltid vært glad i tunge grooves og riff. Og det å kunne danse til slik musikk med mine egne babyer inntil kroppen, å gi meg hen til nettopp denne musikken sammen med barnet. Den fysiske opplevelsen av de tunge rytmene, sammen, har vært sterk. Parallelt har jeg observert at også andre barn liker tung rock, men at mange voksne ikke tror den kan passe for barn. Fra disse to opplevelsene kom ønsket om å utforske rock som uttrykk for babyer i Rock me Baby. 

Men når vi snakker om det kjente: Jeg opplevde også at kanskje særlig pappaene i publikum ble litt tatt på senga av at det faktisk var et uttrykk de kunne kjenne seg igjen i. «Åh, er det faktisk plass til meg også her?» At pappaene føler seg vel, må vel også ha innvirkning på babyene?

Solli: Ja, vi har fått flere overraskede reaksjoner på at rock skulle forstås så bokstavelig, at det faktisk handlet om tung rock.

Elle: Vi ble faktisk tatt litt på senga av det traff så bredt! Vi har forsøkt å lage forestillinger før for 0-100 år, som egentlig ikke fungerte så godt. Denne gangen forsøkte vi å være mer spesifikt retta mot 0-3 åringene, men har opplevd at alle aldre har storkost seg. Ganske ofte har det hele opplevdes som en stor og kollektiv fest!

Tid

Solli: Men videre i forhold til konvensjoner som har etablert seg: Siden Glitterbird fikk vi omtrent beskjed om å holde forestillingene under 25-30 minutter. Men vi opplevde jo raskt at tidsrammen for forestillingene er helt avhengig av hvordan man gjør ting og at man observerer virkningen på barna. Rock me Baby varer nå oppimot 45 minutter

Ja, det leser og opplever jeg også ofte, at folk tenker at småbarnsforestillinger må vare max 30 minutter, ellers faller ungene av. Da tenker jeg litt – hva slags syn på barn ligger til grunn for den liksom udiskutable regelen?

Solli: Det er for eksempel forskjell på installasjonsforestillinger hvor man kan gå til og fra, som ThelandersLumi [viii], eller om publikum opplever en forestilling innenfor en spesifikk tidsramme. «Tid» bør ses i forhold til de ulike scenekunstneriske formuttrykkene.

Elle: Det med tid er gjerne mer interessant innad, i scene for scene, enn om man kun tenker på helheten. De enkelte scenene kan ha stor fleksibilitet. Det har vært overaskende for mange foreldre at deres barn (og de selv) ser ut til å ikke forholde seg til tid når de opplever Rock me Baby, og at de minste er påkoblet fra begynnelse til slutt. 

Utforskingspotensial

Solli: Som voksen kan jeg bli overrasket over at babyene er såpass utholdende gjennom de 45 minuttene Rock Me Baby varer. Men barnet tenker jo ikke på seg selv som utholdende – heller at tiden liksom har opphørt. Det mener jeg henger sammen med at man ikke skal ta noe for gitt i de kunstneriske prosessene. Ikke tro at vi sitter med svaret på «sånn gjør vi det i møte med de yngste». Jeg tror veldig på at denne kunstarten fortsatt har et stort utforskingspotensial!

Dette handler kanskje igjen om det første spørsmålet ditt «Trenger egentlig babyer kunst?» I forhold til kognitive ferdigheter – det som vanligvis blir satt pris på i samfunnet – som rasjonalitet, etc. I kunst og ikke minst kunst for de yngste kan man appellere til det ikke-kognitive, og stole på ungenes evne til sjøl å sette sammen mening av noe som kan virke nokså spredt og fragmentarisk. Dersom du som voksen klarer å ta del i dette ikke-kognitive synes jeg det er spennende å utforske videre. Hvordan kan kunstneriske uttrykk være med på å utforme tidssoner i møte med de yngste og deres omsorgspersoner?

Vifte

Kan dere si litt om det visuelle uttrykket – Kjell Nordstrøms kostymer og sminke og Carl Nilssen-Love scenografi og objekter?

Elle: I tråd med at vi har ønsket å sprenge stereotypiene om «det mannlige» har Kjell laget en bred vifte av referanser i kostymene, der man får fram ulike sider ved hver enkelt utøver. Man er aldri bare den harde rockeposøren, man kan alltid også være den tilbakelente tøffelkledde, eller den pyntesyke outrerte. Vi har forsøkt å fremme både mykhet og tøffhet i hver karakter på scenen. Parallelt ville vi leke med visuelle referanser fra rockehistorien, som tradisjonelt har vært ganske kjønnsflytende. Det har vært spennende å performe kjønn på tvers av forventninger. 

Det scenografiske uttrykket er blant annet inspirert av psykedelia slik det var en del av rockeestetikken og motebildet på 60- og 70-tallet. Og på lik linje med hvordan vi har bygget opp musikk, koreografi og kostymer har også Carl (scenograf) benyttet tydelige mønstre og former. Lysdesigneren Benjamin Fjellmann benyttet en stor lysrigg for å skape en effektfull stadionrock-estetikk. Scenografiens mange speil samspiller effektfullt med lyset, og er anvendt fordi mange barn og voksne kan synes å ha en fascinasjon for speil og speilinger. 

Solli: Små unger er i stand til å forholde seg til mange lag og et stort register av virkemidler samtidig. Og vi vet at ungene ikke skiller mellom de estetiske uttrykkene, men er i stand til «å ta inn alt». Dette multimodale aspektet er likt deres egne lekuniverser. Om jeg gjør en danseworkshop med barnehagebarn ber jeg dem absolutt ikke om ikke å snakke. Tvert om – de kan med stor selvfølgelighet, danse-snakke-synge, håndtere objekter, alt på en gang. Noe som for en profesjonell utøver kan være svært utfordrende å få til.