Dansen rundt gullkalven 2024 – statsbudsjettet

Inger Buresund: Nå har statsbudsjettet for 2024 kommet, og her er det jo gledelige nyheter, 20 (26) mill. til etablerte kompanier! Det er jo fantastisk! Men Tove, du var jo direktør for Danse- og Teatersentrum (DTS) da basisfinansieringen forsvant, i 2018 var det vel? Hvorfor var det viktig for dere at en ny ordning skulle legges utenfor Kulturrådet?

Tove Bratten: Ja, det har sammenheng med at da Kulturrådet i sin tid fikk overført administrasjonen av tilskuddsordningen for fri scenekunst, fulgte det med en forskrift. Da basisfinansieringen ble innført i 2006 fulgte det også med politiske hovedmål og klare retningslinjer fra KUD for denne ordningen. Da Kulturrådet ble evaluert – jeg mener det var i 2014 – forsvant forskriften for fri scenekunst – og ordningen ble nå fullt og helt underlagt Kulturrådets egne ønsker. Både DTS, NoDA, Norsk Skuespillerforbund og Danseinformasjonen protesterte. DTS tok initiativ til en felles høringsuttalelse i saken, der vi så behovet for en modernisering av forskriften fra 1996. Men vi ville beholde forskriften slik at det ikke skulle være opp til de til enhver tid sittende fagutvalg og råd og bestemme innretningen på tilskuddsordningen. Det ville skape uforutsigbarhet og vanskelige vilkår for dem som har behov for kontinuerlig drift. Så da basisfinansieringen forsvant og ble erstattet av Kunstnerskapsstøtten så bekreftet det jo at nå var det opp til Kulturrådets råd og fagutvalg alene å utvikle og innrette ordningene ut fra visjoner som måtte ligge i Råd og utvalg. Kulturrådet lever jo et eget indre liv og har ofte fått kritikk for å ikke være transparent nok.

Buresund: Jeg er helt enig med deg, Tove, i at forutsigbarhet er viktig innen fri scenekunst, og det vil jo i større grad gi det hvis ordningen ble lagt på en post som politikerne bestemmer over, slik som for eksempel post 75, og ikke på post 55, som er en sekkepost for Kulturfondets midler. Ordningen må jo uansett administreres av Kulturdirektoratet for å unngå å bruke midlene på mer administrasjon og byråkrati. Men det er interessant å se på fagutvalgets kompetanse for en ordning som skal dekke etablerte kompanienes behov. Dere gikk jo i din tid også sammen med NODA, Creo, Norsk Skuespillerforbund og Danseinformasjonen om at man også skulle legge mer, skal vi si, forretningsmessige tildelingskriterier til grunn?

Bratten: Vi ønsket en politisk forankring for ordningen, at den skulle forvaltes på lik linje med virksomheter som ligger på statsbudsjettpostene, f. eks. post 75, som jo behandles i Kulturdirektoratet. Selvsagt skulle man også ta hensyn til kunstnerisk kvalitet, men ikke alene, etter mange års virksomhet mente vi at det var viktig at man også tok hensyn til at kompaniene hadde opparbeidet en profesjonell drift, med gode arbeidsvilkår for sine tilknyttede kunstnere, nasjonal og internasjonal relevans, etterspørsel og gjennomslagskraft, for å nevne noe. Et viktig prinsipp her er jo også at det å lage ordninger, mål, definere hva den gjelder for og hvem som kan søke, er nettopp kulturpolitikk og ikke etter mitt syn en del av fagfellevurderingen.

Buresund: Ja for fagfellevurdering er jo nettopp det – å skulle utvise kunstfaglig skjønn. Og det gir jo mening å ha fagfellevurdering tilknyttet vurderingen av søkernes kunstneriske arbeid. Men det er altså storting og regjering som er ansvarlig for politikkutformingen – og ikke Norsk kulturråd.

Bratten: Ja det er jo det som er poenget her!

Buresund: Og så er det dette med internasjonal relevans og etterspørsel, som jo er interessant å se i forhold til budsjettforslaget for UDs reisestøtte, som blir forvaltet av Norwegian Arts Abroad hvor DTS forvalter midlene til scenekunst og invitasjoner fra utlandet. Det er et politisk ønske om å styrke norsk kunst og kultur internasjonalt, herunder også scenekunst. Det ligger som en laaang linje i UDs mandat, men da må man jo ha noe å eksportere!

Bratten: Nettopp – derfor er en tilskuddsordning som møter kompanienes behov for økonomisk forutsigbarhet og mulighet til langsiktighet i arbeidet avgjørende. Internasjonale kontrakter og samarbeid kan ofte ta flere år, og da må man jo vite at man fortsatt eksisterer og har mulighet til å inngå for eksempel samarbeidsavtaler noen år fremover. Det er ikke sånn at internasjonale oppdrag bare faller ned fra himmelen. Det krever et strategisk og målrettet arbeid, ikke minst at man kan etablere og pleie de internasjonale nettverkene man har opparbeidet seg over tid.

Buresund: Det er jo viktig å se på forutsigbare arbeidsplasser for kunstnerne i det frie feltet også. Innen dans for eksempel er det kun to institusjoner som kan tilby dette, Nasjonalballetten og Carte Blanche. Nasjonalballetten baserer sin virksomhet på topp klassisk ballettkompetanse og i Carte Blanche, Norges nasjonale samtidskompani, har det over lang tid vært altfor få norske dansere. Det er ikke mange forutsigbare arbeidsplasser for norske koreografer heller. Men nå har vi altså endelig fått denne ordningen som skal på plass i løpet av 2024. 26 millioner, hvorav 6 millioner følger Jo Strømgren Kompani og Verdensteatret inn i ordningen, håper jeg. Men i alle fall 20 friske millioner. Hva tenker du om at forslaget om overføring til Kulturrådet, altså post 55, kommer til å bestå?

Bratten: Jeg tenker at den bør legges utenom Rådet, fordi den må være det mest forutsigbare leddet i tilskuddssystemet som vi har snakket om her. Bare se på hvilken situasjon KUD har kastet Jo Strømgren Kompani og Verdensteatret inn i ved at man er uklar i budsjettforslaget om de seks millionene følger dem inn i ordningen for 2024, eller ikke? Blir ikke dette løst handler man jo mot intensjonene i ordningen som nettopp skulle unngå slike situasjoner, og på nytt kaster man kompanier under bussen slik man gjorde da flere falt ut av basisfinansieringen i Kulturrådet. Men altså, følger det med en forskrift fra KUD med plassering av ny ordning på post 55, slik at vi unngår at ordningen plutselig endres, faller ut, eller at det skjer noe hvor kunstnerne og kompaniene det gjelder ikke blir hørt eller ivaretatt, slik vi dessverre har erfart, så er jo det forsåvidt ok. Men altså en forskrift må til!

Buresund: Og så burde man legge inn en evaluering av ordningen etter la oss, si tre år!

Bratten: Ja, det er en god idé – men man må da se den i sammenheng med resten av tilskuddssystemet som vi har for denne delen av scenekunstfeltet.

Buresund: Ja, det hadde jo vært flott om vi fikk dekket hele feltet, fra det helt nye og eksperimentelle i en prosjektstøtteordning, til utvikling av kunstnerskap over tid og til en driftsstøtte til etablerte kompanier. Og så til slutt noen flere midler!

Inger Buresund og Tove Bratten kommenterer scenekunst og aktuell debatt

Inger Buresund er tidligere daglig leder av Danse- og teatersentrum (1985-1992) og ny styreleder samme sted (2023-). Tove Bratten ledet Danse- og teatersentrum fra 1992 til 2021.

(Publisert 11.10.23, rettet l. 1458)