Gjensyn med Skiringsberget

I 2021 gjorde Andrea Spreafico og Matteo Fargion Bad Dante Bad English Bad Opera, basert på

Durante and the Bad Loves(Purgatorio X-XXVI)

Av Spreafico Eckly and Matteo Fargion

Tekst og regi: Andrea Spreafico

Komponist: Matteo Fargion

Koreografi: Daniela Cruz

Scenebilder: Lucia Bubilda Nanni

Kostymer: Ingrid Mitterer og Michl Schmidt

Lysdesign: Cárin Geada

Lyddesign: Tor Erik Erikson

Sangere: Francesca Fargio (sjeler), Martha MacBean (sjeler), Robert Johanson (Durante)

Musikere: Matteo Gargion (Moog synthesizer, Man in dressing gown) Björn Guo (Moog, fiolin, vokal), Live Sunniva Smidt (Moog, vokal), Stefan Pejin (Moog, fiolin, vokal)

Urpremiere på Rosendal Teater, 14. oktober, 2023

(Spilles også under Meteor i Bergen)

Purgatorio, andre del av Dante Alighieris Den guddommelige komedie. Den gangen tok de for seg de første ni sangene av teksten, som handler om sjelene ved foten av fjellet. I Durante and the Bad Loves beveger vi oss gjennom de neste seksten sangene i Purgatorio, oppover de sju terrassene mot toppen av Skiringsberget. Og med det samme ensemblet som sist.

Ikke teologi, men oss

Den guddommelige komedie gir oss i 2023, et blikk inn i middelalderens verdenssyn og selvforståelse. For sju hundre år siden så virkeligheten virkelig annerledes ut, og forestillingene om livet etter døden var grunnfestet og viktige for folk. I etterlivet, i skjærsilden skulle sjelene renses for syndene sine, før de slapp inn i paradiset. Hver terrasse opp Skiringsberget representerer en av dødssyndene og sin tilvarende himmelske dyd: Hovmod – ydmykhet, misunnelse – velvilje, sinne – tålmodighet, latskap – flittighet, grådighet – gavmildhet, fråtseri – måtehold, og sist, men ikke minst, utukt – kyskhet. I teologien har synder og dyder sin egen plass og tolkning, men i kunsten er de ofte drivkrefter for situasjoner, tilstander og personer, og Dante har med sitt verk inspirert mange gjennom århundrene. Og når vi i vår hverdag snakker om politikk, klima eller økonomi, eller baksnakker andre, bruker vi også de samme begrepene.

Sex and food and money are called bad loves here

Det er sju aktører på scenen, tre sangere og fire musikere, men alle synger og alle spiller. Det er fire analoge synthesizere som musikerne i all hovedsak håndterer, mens sangerne beveger seg rundt dem. Robert Johanson gjør rollen som Dante, og sjelene blir sunget av Martha MacBean og Francesca Fargion. Fra tid til annen gir Matteo Fargion oss korte utdrag fra den italienske originalteksten, som Mann i slåbrok.

Vi følger Dante gjennom terrasser, synder og dyder, og sjelene han møter er preget av de spesifikke syndene sine, og de ulike metodene for renselse som de utsettes for i skjærsilden. De hovmodige må bære så tungt at de kan ikke løfte hodet, de late må løpe omkring og de grådige må ligge med ansiktet mot jorden. Vi får presentert navn på mennesker de færreste av oss kjenner til, som Omberto Aldobrandesco, pave Hadrian 5 (Adriano), Hugo Capet (Ugo Ciapetta) eller Forese Donati, men som vi i møtet med syndene deres likevel får et tydelig inntrykk av. Da blir navnene deres mer som ornamenter, som klanger og lyder, noe som gir et italiensk preg.

Å tegne med symaskin

Jeg skriver over at det er sju personer på scenen, men jeg kunne ha skrevet åtte, for tekstilkunstneren Lucia Bubilda Nanni er gjennomgripende til stede med sine scenetepper. Disse bildene er usedvanlig vakre og fascinerende, og gir dybde til forestillingen. De henger som fratrukne gardiner i lag bakover scenen, og blir dratt fram og trukket fra for hver terrasse Dante kommer til. Stoffene er delvis gjennomsiktige, i doble lag og har motivene risset inn med symaskin, med løse tråder hengende nedover. Teknikken gjør at bildene i lys og gjennomlys blir skulpturelle og nesten levende.

Dolce stil novo – den nye søte stilen

Teksten springer uanstrengt fra den ene terrassen til den neste. Den er enkel og intrikat på en gang. På den ene siden forklarer den i grove riss en sjels situasjon i skjærsilden, og holder i den gjennom operatiske gjentakelser, og på den andre siden dukker det opp tekstlige ornamenter og detaljer, som i grunn er musiske og heller ikke må forstås på annen måte.

Som når Matteo Fargion gir oss korte utdrag på Dantes italiensk, eller som når kvinnenavnet Gentucca brytes opp og synges i sine enkeltdeler: ge-n-t-u-c-c-a.

Som stil følger Matteo Fargions musikk teksten til Andrea Spreafico, ved å både være enkel og sammensatt på en gang. Akkordene blir spilt med korte og rytmiske anslag av de fire musikerne, mens sangerne beveger seg i mer kompliserte melodilinjer. Det siteres flittig fra klassiske musikkverk, samtidig som den i uttrykket er moderne. Bruken av synthesizerne er inspirert av filmen A Clockwork Orange, der Beethovens musikk blir spilt på synthesizere. I tillegg er aversjonsterapien hovedpersonen og voldsforbryteren Alex blir utsatt for i sin rehabilitering (les: renselse), at han tvinges til å se voldsscener på film, mens han hører yndlingsmusikken sin av Beethoven, til han blir syk av begge deler. Ikke ulik metodikken de syndige sjelene utsettes for i skjærsilden. Lucia Bubilda Nannis bilde til den tredje terrassen (sinne – tålmodighet) er nettopp et portrett av Alex med øynene tvunget åpne.

Synd er kjærlighet på avveie

Det er ikke lett å sjangerbestemme forestillingen. Den har trekk av fortellerteater, men det er bare bruddstykker eller deler av fortellinger, der vår ferd med Dante går i store klyv oppetter Skiringsberget. Forestillingen ligner en opera, for det spilles og synges fra først til sist, men det melodramatiske er fraværende. Som musikkteater er den fylt med musikk, har ingen allsangelementer. Durante and the Bad Loves har trekk fra mange stiler, men unndrar seg klare merkelapper. Spillestilen er dempet og behersket, uten at de store følelsene utspilles. Forestillingen har en gjennomgående dobbelthet av ro og uro, av det overflatiske og detaljerte, av antydning og det tydelige, i all humoren om alt alvoret. Tekst, musikk, regi, kostymer og scenebilder løftes sammen til sitt eget uttrykk, og som i sum er et resultat av ensemblet.

Coda og credo

Mot slutten av forestillingen får vi gjennom Guido Guinizelli en tirade både om poetikk og en kritikk av skjærsilden, og som muligens er forestillingens credo? “Don’t follow artistic trends, loud trendy artistic trends. Real quality lies in hard work, subtle work, sweet and clear, critical and gentle. (..) Conformism – this should be a sin, but here they bother you about pride (..) envy (..) yelling (..) chilling (..) spending (..) wine (..) sex”.

Selv om Durante and the Bad Loves tok slutt, finnes det ytterligere sju sanger i Dantes Purgatorio, 27-33. Det er å håpe at Andrea Spreafico og Matteo Fargion vil fullbyrde prosjektet med en tredje forestilling. Kanskje vi en gang senere får være med Dante på reisen mot paradis?

(Publisert 18.10.23)