NTO støtter scenekunstnere: Behold ordningen i fondet!

Vi er glade for at det bevilges 26 millioner kroner til Kulturrådet for etablering av en ny tilskuddsordning for scenekunstgrupper i Kulturfondet, og at armlengdeprinsippet og fagfellevurderinger dermed sikres i tildelingen av disse midlene. Det er også viktig at Kulturrådet dermed gis armslag til å gjøre en samlet og helhetlig gjennomgang hvor alle de ulike fondsordningene på scenekunstområdet sees i sammenheng, jf. NTOs høringsuttalelse til statsbudsjettet for 2024. 

I likhet med over 230 scenekunstnere og produsenter (se: her, red. anm.) støtter altså NTO regjeringens forslag om at ordningen legges inn i Kulturfondet. Løsningen vitner om et ansvarlig departement, som i denne saken er opptatt av å sikre god forvaltning basert på helt grunnleggende kulturpolitiske prinsipper.

Likevel fremstiller stiftelsen Danse- og teatersentrum (DTS) det som om «scenekunstfeltet» eller «fagfeltet» derimot er kritisk til at Kulturrådet skal forvalte ordningen, og de sår tvil om Kulturrådets kompetanse. Nå ber DTS politikerne om at ordningen i stedet forvaltes etter andre kriterier enn kunst- og kulturfaglige, og at den administreres av Kulturdirektoratet som er underlagt politisk instruksjonsmyndighet.

Dette har altså fått scenekunstnere og produsenter til å ta til motmæle og levere et betimelig innspill til Stortinget hvor de samlet sier at de er uenige med DTS, og hvor de hegner om armlengdeprinsippet og den kunstneriske friheten som Kulturrådet er en garantist for.

KUNSTFAGLIGE KRITERIER MÅ VÆRE FØRENDE

Det er like opplagt for disse kunstnerne som det er for NTO at kunstfaglige kriterier og vurderinger må være førende ved tildeling av offentlige midler til personlige kunstnerskap og kunstprosjekter.

De frittstående scenekunstkompaniene eksisterer gjerne i kraft av de kunstnerne som en gang etablerte virksomheten. Dette er uavhengig av om kompaniet har eksistert over tid, og om det er organisert som enkeltpersonforetak eller som aksjeselskap eller stiftelse med et arbeidsgiveransvar.

Tilskuddet til slike personlige kunstnerskap kan ikke forvaltes direkte på statsbudsjettet på lik linje med varige institusjoner med kunstnerisk ledelse på åremål.

Derfor er det viktig at institusjoner på den ene siden og frittstående kompanier, kunstnerskap og kunstprosjekter på den andre siden ikke blandes sammen i tilskuddsforvaltningen. Dette er viktig for å sikre både kompanienes og institusjonenes kunstneriske frihet, så vel som kunst- og kulturfaglig maktspredning.

MAKTSPREDNING

Rådet og utvalgene som fordeler fondsmidlene består av skiftende medlemmer med ulik fagkompetanse, geografisk tilknytning, kunstsyn og bakgrunn. Det samme gjelder for de forskjelligartede scenekunstinstitusjonenes skiftende kunstneriske ledere som hver og én, innenfor sin kunstneriske profil, velger hvilke kunstnerskap, prosjekter og estetiske uttrykk de vil utvikle og satse på. Samlet bidrar dette til at ulike kunstneriske og kunst- og kulturfaglige vurderinger supplerer og utfordrer hverandre og samlet preger utviklingen av scenekunsten.

I stedet for å styrke disse to grunnpilarene for scenekunsten – Kulturfondet og infrastrukturen av forskjelligartede institusjoner – tar DTS til orde for at det skal brukes tiltrengte ressurser på å etablere en egen «sakkyndig komité» som skal velge hvilke kompanier som skal tildeles midler fra den nye ordningen. Det hjelper ikke stort for armlengdeprinsippet at DTS gjør seg selv til denne «sakkyndige komiteen», og peker ut for politikerne hvilke 11 kompanier som skal tildeles de midlene som er avsatt til ordningen i 2024.

DANSE- OG TEATERSENTRUM REPRESENTERER IKKE SCENEKUNSTEN

Er det disse 11 kompaniene DTS uttaler seg på vegne av i denne saken, som om de utgjorde scenekunstfeltet? Det er viktig at politikerne er klar over at DTS ikke er en medlemsorganisasjon som representerer kunstnere og kompanier. DTS understreker også selv at de ikke har ansvaret for å drive interessepolitisk arbeid for scenekunstkompaniene.

Likevel mener DTS altså sterkt og høyrøstet i denne kulturpolitiske saken, og det med en stemme som etter innspillet fra scenekunstnere og produsentene viser seg å være ganske marginal. Det er også viktig å merke seg at DTS befinner seg i ytterkanten av ordskiftet når de foreslår en forvaltning av ordningen som bryter med grunnleggende kulturpolitiske prinsipper som det er bred politisk enighet om. 

Gledelig er det da at Kulturdepartementet har lagt sin egen forvaltningskompetanse til grunn og i stedet lyttet til de mer representative stemmene i scenekunstfeltet. Det setter vi vår lit til at også stortingspolitikerne gjør i behandlingen av statsbudsjettet.