Ny Podcast: Skuespillsamfunnet

Fortell kort om hvordan podkasten Skuespillsamfunnet (her) er tenkt og lagt opp

– Jeg har invitert andre skuespillere til en uhøytidelig samtale om hva skuespillerkunsten egentlig er. Hver episode tar utgangspunkt i et filosofisk eller litterært verk som har hatt, og kanskje fortsatt har, betydning for utviklinga av teatret og scenekunsten generelt, og skuespilleren spesielt.

Litt av poenget har vært å invitere lytterne inn i et rom der skuespiller møter skuespiller for å samtale og tenke høyt om eget fag og virke. 

Tittelen inneholder et tydelig nikk til (den norske tittelen på) Guy Debords La sociéte du spectacle. Skuespillsamfunn eller spektakkelsamfunn har negative konnotasjoner, til noe overfladisk og inautentisk. Ønsker du å korrigere det, eller hva betyr navnevalget?

– Tittelen på podkasten refererer til situasjonisten Guy Debords bok med samme navn, men vrir på selve betydningsinnholdet. Debords tekst var en analyse av en kulturindustri der kultur blir varer på et marked og kilde til profitt, som resulterer i et passiviserende spectacle (skuespill) av et samfunn, der vi alle er adskilte, ikke-handlende tilskuere til det hele. 

Men jeg syntes det var litt gøy å skifte perspektiv og heller tenke på et skuespillsamfunn som et samfunn bestående av det motsatte – nemlig handlende, aktivt deltagende aktører. På engelsk er det jo det skuespillere er, vi er handlende. 

Podkasten har også bakgrunn i at du jobber med et såkalt kunstnerisk utviklingsarbeid/ forskningsprosjekt på KhiO. Hva går det ut på?

– Ja, podkasten er slags sideprosjekt, kan man kanskje si. I doktorgradsprosjektet mitt “Skuespillerens skapende rom” ser jeg nettopp på skuespillerens status, rolle og funksjon som skapende kunstner i det tekstbaserte teatret. I scenekunstproduksjonene mine utforsker jeg kunstneriske strategier for skuespilleren på forskjellige måter. Prosjektet begynte som en konkret utforskning av spillestil. Hva skjer for eksempel med det estetiske uttrykket hvis skuespilleren i større grad tar ansvar for forestillingens dramaturgi? Med utviklinga av det jeg har kalt “dobbel-performativ dramaturgi” forsøker jeg å gi mer av det skapende ansvaret for en forestilling over til den utøvende skuespilleren, på bekostning av den konvensjonelle idéen om at regissørens tekstanalyse, konsept og kunstneriske visjon skal legge rammene for forestillingen. Jo mer jeg arbeider med dette, jo tydeligere blir det for meg at teatrets hierarkiske struktur er et stort hinder for utviklingen av nye estetiske uttrykk i teatret. En standardisert struktur skaper en forutsigbar estetikk og begrenser skuespillerens skapende potensial. Så fra å handle om scenisk tilstedeværelse handler prosjektet mitt mer og mer om en reorganisering av teaterarbeidet. 

Og skal man få til endringer som kan utvikle kunstformen må man se på den grunnleggende skuespillerutdanninga ved Teaterhøgskolen. Man må bryte opp avhengighetsforholdet mellom skuespiller og regissør, og undersøke potensialet som ligger i skuespillernes selvstendige, sanselige utforskning av teksten, rommet – og kroppen som ens eget produksjonsmiddel.

Et teater som utforsker mulighetene i andre organiseringer enn den hierarkiske standarden, og som tar skuespilleren som skapende kunstner på alvor – har bedre forutsetninger for å utvikle kunstformens overskridende, sanselige og poetiske kvaliteter, tenker jeg. 

Skal vi røpe noen av titlene dere vil ta for dere, eller navn på medvirkende?

– Det er jo ikke noe moro å røpe navn på gjestene, men jeg kan vel avsløre at på litteraturlista står Artistoteles, Konstantin Stanislavskij, Antonin Artaud, Theodor Adorno, Bertolt Brecht, Peter Brook, Hans-Thies Lehmann og Laura Tripaldi. Ikke mange damer på den lista, jeg veit,  men heldigvis er det en jevnere kjønnsmessig fordeling når det kommer til gjestene jeg har invitert inn. 

(Publisert 27.10.23)

Vi minner også om podcastene Directing Theatre, av og med Runar Hodne i samtale med internasjonale regissører som Katie Mitchell, Falk Richter og Susanne Kennedy, og Jonas Ørens podcast: Kunstretorikaren, red. anm.