Se meg, hold meg! Bær over med meg når jeg er på mitt verste!

Etter kjempesuksessen med Tid for glede, er det selvsagt store forventninger til et nytt stykke av

Arne Lygre. Og ingen fare – han innfrir. Dette stykket oppleves mer som et kammerspill enn det foregående. Arbeid med relasjoner, mennesket som skjørt i en foranderlig verden og det grunnleggende behovet for å ha noen i livet sitt, er tema Lygre skriver om i tekstene sine. Det gjør han også her i det stille, men intense og formsterke I vårt sted.

Det er ganske tomt nå

Musiker Kristoffer Kompen er til stede i scenerommet når vi kommer inn. Og han er i rommet forestillingen igjennom. Han er trombonist og trakterer også andre messinginstrumenter her. Han er aldri i forgrunnen, men kommenterer på et vis spillet gjennom korte musikalske fraser. Han blir en musikalsk bakvegg. Han er skinnende til stede som støtte til skuespillernes spill. Den mjuke, mørke klangen i trombonespillet kler de sårbare tonene i teksten. Det er enkelt og elegant.

I det store scenerommet på Kanonhallen står to publikumsamfier mot hverandre. I midten er det en lang benk i transparent materiale som kan lyssettes innenfra. Det er bare det ene publikumsamfiet som er til bruk for publikum. Vi sitter og ser rett over på de tomme stolrekkene på den andre siden av rommet. Katrin Nottrodts scenografi er helt nedstrippet. Scenerommet signaliserer at her skal tekst og menneske i fokus. Lysdesignen er også enkel og elegant. Tidvis, men ikke for ofte, blir baksidene av stolene opplyst slik at de skaper dynamikk, og minner oss på det materielle ved rommet menneskene befinner seg i. Lyset brukes også til å projisere titlene på de to aktene stykket består av på baksiden av de forreste stolene: «Ovenpå» og «Nedenunder».

Ja, det er ganske tomt nå

Nei, må de bruke mygg? Tenker jeg i det Gisken Armand i rollen som Astrid starter med sin første replikk. Jeg aksepterer det etter hvert, og det er kanskje nødvendig i det store rommet som Kanonhallen er? Men i et stykke som er så lavmælt og skjørt som dette, hadde det vært fint uten, og det hadde kanskje skapt et enda større nærvær.

Menneskene vi møter i stykket er i livsfaser der de ikke står i livsviktige omsorgsroller, eller er avhengige av å bli tatt vare på av andre. Men de trenger noen i livet sitt – og det er livsviktig nok. Astrid (Gisken Armand) er i sekstiårene, hun har nettopp mistet moren sin og hun har en voksen sønn. Sara (Laila Goody) er kanskje litt yngre. Hun har en mann, sier hun, men måten hun nevner det på, gjør at vi blir i tvil om hun faktisk har det. Hun er uansett ikke særlig knyttet til ham, og hun forteller etter hvert at han har flyttet fra henne. Den sterkeste relasjonen i Saras liv er den til broren hennes. De mistet foreldrene i en ulykke da de var tenåringer og har siden da vært sterkt nyttet til hverandre. Nå er broren flyttet nordpå og har en egen familie med fire barn. Sara har ingen. Eva (Ragnhild Tysse) er Astrids beste venninne. Hun er yngre enn de andre. Hun har ingen kontakt med moren sin, men har en far på et pleiehjem som hun er knyttet til. Faren har nettopp fått seg en ny kjæreste som er en mann han har truffet på sykehjemmet. Fint for far, men det forandrer, og kanskje svekker, relasjonen til datteren. De tre kvinnene blir viktigere for hverandre enn de biologiske familiene deres. De blir det som på engelsk heter «found family».

Vennskap

Det er ikke helt nytt at Arne Lygre har personnavn på karakterene sine, men han har ofte brukt rollenavn som «Jeg», «En annen» eller «Min mann». I I vårt sted har venninnene fornavn. Bikarakterene er «Sønnen», «Broren» og «Faren». Uten personnavn blir de en del av kvinnenes liv, men ingen helt selvstendige karakterer. Jeg kan ikke huske å ha lest at noen av Lygres figurer har etternavn. De gjør at vi ikke forbinder dem med en kompleks bakhistorie. De blir mennesker på scenen som vi møter her og nå.

Det ferske vennskapet mellom Astrid og Sara er så sterkt og trygt. De ønsker hverandre og respekterer hverandre. De står trygt i seg selv, slik at de blir trygge for den andre. Det virker så bunnsolid. Men så kommer Eva inn bildet. Eva i mytologien – hun med eplet fra kunnskapens tre – har vært kjent som en som forandrer spillet. Og det gjør hun også her. Det blir en rivalisering mellom Sara og Eva. Den paradisiske vennskapsidyllen er brutt. Vennskapet mellom kvinnene er fortsatt sterkt og livskraftig, men det er blitt mer dynamisk.

Tida som går – det ubestandige

Lygre komponerer ofte tekstene sine slik at små forskyvninger i perspektiv gjør at vi opplever en hendelse på en ny måte. Det gjør han også i I vårt sted – og det er elegant og enkelt gjort. Mellom de to aktene «Ovenpå» og «Nedenunder» er det gått litt tid i stykkets verden. Liv leves, og ting skjer. Det gjør at relasjonene mellom karakterene forskyver seg og de vennskapene som vi har opplevd som bunnsolide slår sprekker. Saras bror har flyttet nordover sammen med familien og de venter barn nummer fire. For Sara har middag med broren en gang i måneden, bare de to, vært et trygghetsanker i livet. Noe livet hennes har dreid seg rundt. Nå er det borte, eller forskjøvet seg. Hun trenger noen nære i livet sitt, slik vi alle trenger noen. Vennskapet med Astrid, og på sett og vis Eva, blir viktigere. Men Astrid har fått den voksne sønnen hjem. Samboeren hans har kasta han ut, Astrid har gitt ham leiligheten ovenpå, slik at hun nå bor nedenunder. Venninnene prøver å få henne til å forstå at dette kanskje er et usunt forhold – sønnen er jo voksen, han kan ta vare på seg selv, slik de mener at også Astrid må ta vare på seg selv og sitt eget liv. Men hun trekkes mot sønnen og forlater venninnene. Fra å ha vært rivaler nærmer nå Eva og Sara seg hverandre. Forsiktig, men bestemt bygger de opp et vennskap på nytt basert på at verdenen deres er annerledes nå enn da stykket startet.

Presist samtidsbilde

Det er kanskje fordi karakterene i stykket er på min egen alder, og at relasjonene deres er så gjenkjennelige for meg, at det treffer meg spesielt sterkt. Stykket oppleves som et så presist og konsist bilde på vår samtid.

Stykket er svært formsterkt. Det har enkelheten, lettheten, men samtidig dybden vi ofte finner hos Lygre. Humor finnes også. Menneskene er så skjøre og sårbare. Karakterene stråler ut at de trenger kjærlighet og omsorg, og at de samtidig har behov for å gi kjærlighet og omsorg til den andre. Men hvem er den andre? Det smertefulle er at den andre er utskiftbar.

Glødende bånd

Ragnhild Tysse er en meget dyktig skuespiller og hun spiller rollen som Eva nydelig, men her møter hun to av bautaene i norsk teater: Gisken Armand og Laila Goody. De er ikke bare to av Norges beste skuespillere, de har også lang Lygre-erfaring. I tillegg har de spilt mye sammen opp gjennom årene. Armand og Goody spilte for eksempel sammen i Lygres Jeg forsvinner. Det var på Nationaltheatret i Eirik Stubøs regi i 2012. Da var det Armand som hadde den største rolla. I Tid for glede på Det Norske Teatret er det Laila Goody som spiller hovedrolla i Johannes Holmen Dahls regi. Lygre er deres hjemmebane, og det er helt fantastisk å oppleve samspillet deres. Skuespillerarbeidet deres ser så enkelt ut, men det er fullt av små variasjoner som gjør det så levende og følbart. Regissør Sigrid Strøm Reibo skal ha honnør for at hun lar nettopp dette få skinne og komme i forgrunnen. Det er følsomt gjort. Energien mellom skuespillerne blir nesten som synlige, glødende bånd. Det er vemodig vakkert.

Stykket treffer samtida så godt, samtidig som det løfter fram noe grunnleggende menneskelig som alle kan kjenne seg igjen i. Tittelen på denne teksten er løst sitert fra I vårt sted. Stykket formidler klokt og berørende en bønn om omsorg og kjærlighet.

(Publisert 22.10.23)