Ansporende arkiv

Frå form til famling er ett av resultatene av koreograf og danser Solveig Styve Holtes

Frå form til famling

Konsept, koreografi, kunstnerisk ledelse: Solveig Styve Holte

Dans, tekst og koreografi utviklet i samarbeid med utøverne: Ilse Ghekiere, Terje Tjøme Mossige, Per Roar og Magdalene Solli

Kostymedesign: Solveig Fagermo

Lysdesign: Elisabeth Kjeldahl Nilsson

Musikk utviklet og fremført av: Ane Marthe Sørlien Holen, Jan Martin Smørdal og Kristine Tjøgersen

Henie Onstad Kunstsenter, 4. november 2023

stipendiatarbeid ved Kunsthøgskolen i Oslo, der hun forsker på å utvide forståelsen av forfatterskap i dans og koreografi. Med utgangspunkt i det som finnes av spor og arkiv etter Høvik Ballett (1969 –1989), av mange beregnet som det første profesjonelle dansekompaniet i Norge i nyere tid, har Holte initiert en kunstnerisk prosess der utøverne er aktive medforfattere (se faktaboks).

Høvik Ballett arbeidet med et moderne danseuttrykk og skapte verk som virket sammen med samtidige, modernistiske strømninger i billedkunst og musikk som ble presentert på Henie Onstad Kunstsenter der dansekompaniet holdt til.[1]Kompaniet var drevet ut fra en tidstypisk, forholdsvis flat struktur der dansekunstnerne fordelte arbeidsoppgavene mellom seg. Hele denne historikken, fra forutsetningene til verkene til samfunnet rundt, fungerer som arkiv av materielle spor og immaterielle avtrykk som Holtes prosjekt utforsker.

Til grunn for stipendarbeidet, ligger en interesse for å arbeide med allerede eksisterende materiale, dansehistoriske arkiv og metoder for å arbeide åpenlyst med kilder og medforfatterskap, som lenge har preget Holtes koreografiske praksis. Jeg tenker særlig på Lightness: Fleire som ble vist på Dansens Hus mars 2017, og hvordan det står i et estetisk og koreografisk slektskap med Frå form til famling som ble vist på Henie Onstad Kunstsenter.[2] I prosessen med Lightness: Fleire ville Holte utfordre ideen om originalitet og verdsette flerstemmighet. Materielle spor etter denne forestillingen finnes også i Frå form til famling.

Stipendiatperioden har åpenbart gitt Holte tid og format til å gå i dybden på spørsmål som hun har båret med seg over tid. Frå form til famling er kunstnerisk, konseptuelt og koreografisk gjennomtenkt og gjennomarbeidet. Prosjektet går i fabulerende dialog med Høvik Ballett som et dansehistorisk materiale; kunstneriske strømninger i billedkunst og musikk fra tidsperioden som kompaniet arbeidet i; og kunstsenterets historie, bygning, utstillingsrom og naturomgivelser. Ved å utvide den koreografiske praksisen til å omfatte mer enn sporene etter bevegelsesmaterialet alene, men uten å la oss miste det av syne, har Frå form til famling gjenfunnet og aktivert lag på lag av referanser innenfor danse- og kunsthistorien og samfunnet for øvrig. Etter mitt syn fremhever denne utvidelsen nettopp hvordan Høvik Ballett var vevd inn i sin samtid. Det eksisterte i lag med arbeidsbetingelser, estetiske krav, kunstneriske og sosiale hierarkier, og med hendelser i verden rundt seg.

Bretter og forgrener seg

Holte har utviklet en koreografisk struktur som bretter og forgrener seg gjennom tidsrom og fysiske rom. Frå form til famling utfolder seg i studioet, foajeen og utstillingsrom, og i parken og naturområdet utenfor kunstsenteret. Halvveis gjennom varigheten på fire timer begynner materialet på nytt. Publikum kan komme og gå som de vil, men å følge prosjektet over tid opplevde jeg som fordypende og berikende. For Holte er det et poeng å betrakte bevegelse som et materiale eller objekt. Snarere enn å koreografere et forløp har hun og medforfatterne plassert eller stilt ut materialet i forskjellige rom. Det gjør at den tingliggjørende og kroppsliggjørende erfaringen som Holte etterstreber, formidles like godt til publikum som følger bruddstykker av prosjektet som til de som følger det fra start til slutt, slik jeg gjorde.

Henie Onstad som kunstsenter bidrar til dette på en annen måte enn hva et teaterrom kan. Det er likevel de koreografiske og kunstneriske valgene til Holte og hennes samarbeidspartnere som muliggjør denne erfaringen. I stedet for å bruke studioet som scene er det montert en installasjon der. Følger en hele prosjektet, møter en utøverne for første gang i foajeen. De kommer til én etter én. De bygger, gjentar og løser opp koreografiske og bevegelsesmønstre gjennom forflytninger og små forskyvninger i individuell timing og utøvelse. Det starter i stillhet og nokså plutselig. Etter hvert legges det til en innspilt musikkomposisjon. Musikerne, som befinner seg forskjellige steder blant publikum, legger til lyse, luftige, plingende og rytmiske lyder, trolig delvis improvisert, som gir musikkomposisjonen et romlig preg.

Foto og filmmateriale av Høvik Ballett sine verk eller fragmenter av verk fra perioden 1969 –1975 har vært sentrale kilder for Holte og danserne. Bevegelsesmaterialet har noe avklart ved seg. Det er preget av former og linjer som skapes av utstrakte og bøyde armer og ben, rotasjoner og skift i retning, blikk og vekt. Selv om danserne tidvis arbeidet unisont var det stadig plass til deres individuelle forskjeller. Særlig når de arbeidet alene eller i mindre grupper i forskjellige rom, kunne vi ane hva de hver for seg har tilføyd prosjektet gjennom egen kropp, erfaringsbakgrunn og estetiske valg, og fortellingene de fremførte.

Materiale og minne

Historiefortelling er et materiale som eksisterer sammen med bevegelse. Medforfatterne har hentet tråder fra fortiden som de har gjort om til fortellinger som sier oss noe om hva arkiv og historieskriving synliggjør og hva det skjuler eller lar oss glemme. Hva denne historiefortellingen omhandler, varierer. Gjennomgående hører vi opplysninger om kilder, for eksempel om enkeltkoreografier og musikkomposisjoner: Når verket ble skapt, hvor det ble spilt, hva som finnes av arkivmateriale, men også beskrivelser av bevegelsesmateriale. I studioet på Henie Onstad er det montert en installasjon som består av liggende rekker av hvite stoler, strikkeplagg på gulvet og en stor, glødende lampe som også står på gulvet. Ved en kortvegg henger det en installasjon av nylonstrømper med små høyttalere. Høyttalerne spiller av et lydspor der Holte gir detaljerte opplysninger om samtlige kilder (bøker, koreografiske verk med mer) som er brukt i stipendiatarbeidet.

Andre fortellinger plukker opp tråder som omhandler formgiving, kropp – særlig kvinnekropp og en historisk mangel på synlighet og verdsetting av kvinners kunstneriske arbeid. Vi blir blant annet ledet til trapperommet mellom etasjene. Her, i et mellomrom og ikke et utstillingsrom, forteller danser Ilse Ghekiere oss om hvordan kvinnesaksaktivisten Mary Richardson gikk inn i National Gallery i London og angrep maleriet «Rokeby Venus».

Prosjektets kritiske perspektiver kom alltid i en poetisk drakt. På et tidspunkt kan de som vil følge danseren Per Roar som leder oss over plenen og videre langs skogstiene til fjorden. Han bruker vannflater som metaforisk utgangspunkt for å nøste i tråder om hvordan Henie Onstad Kunstsenter ble til og historiske opplysninger om eierforhold til landet kunstsenteret står på. Vann viste seg å være en fruktbar og vidstrakt metafor. Han spant for eksempel videre på vann, skip (via en tidligere henvisning til skipsreder Nils Onstad som etablerte kunstsenteret sammen med kunstløper Sonja Henie) og Høvik Ballett sin koreografi Avgrundens brønd (1972/1974) og flettet inn en fortelling om funnet av et dansk-norsk slaveskip på 1970-tallet: «(…) slik ble formuer skapt mens andre gikk til grunne».

Fortellingene berørte personlige minner også. Et materiale som begynte med Terje Tjøme Mossige og musikerne plasserte Høvik Ballett i tidsrommet mellom Vietnamkrigen (1969) og Berlinmurens fall (1989). Omtrent i midten av denne perioden, i 1975, lagde Donna Summer «Love to Love You Baby», en låt som Mossige forbinder med forelskelse i en gutt som het Tom. Han begynner å nynne og danse til et minne av låten og forelskelsen. Musikerne lager et rytmisk akkompagnement basert på låten, mens de andre utøverne gradvis slutter seg til Mossige med et materiale som tillater seg å groove og et friere bevegelsesspråk.

Utvidet medforfatterskap

Den romlige plasseringen av kropper og bevegelser var særlig interessant å oppleve i utstillinger med de ruvende, stofflige verkene til den polske kunstneren Magdalena Abakanowicz og en stor, luftig installasjon av Per Barclay. I mine øyne ble utstillingen til Abakanowicz, Floker av tråd og tau, som består av verk fra perioden 1956 –1981, nesten som en medforfatter å regne. Her finnes det også en historisk forbindelse til Høvik Ballett via den innflytelsesrike utstillingen av Abakanowicz sine verk, Organiske strukturer, som Henie Onstad presenterte i 1977.

Fargepaletten med dyp brun, mosegrønn, steingrå og blekrosa som kostymedesigner og kunstner Solveig Fagermo har arbeidet med, står i en berikende dialog med kunstnerskapet og tidsperioden til Abakanowicz slik vi møter hennes arbeid i utstillingen. Med stofflighet, tekstur, farge og uventede formmessige detaljer spiller Fagermos strikkede overdeler og vatterte drakter på lag med Abakanowicz sine organiske vev. Den steingrå vadebuksen som Per Roar har på seg når han leder oss gjennom skogen og senere vasser ut i fjorden, trekker linjer til naturlandskapet, utendørskulpturer og kunstsentrets fasade og interiør. Ikke bare på grunn av fargen, men også på grunn av hvilke historier han deler med oss.

Jeg ble særlig grepet av duetten til Magdalene Solli og Ilse Ghekiere der de arbeidet på hver sin side av ett av verkene til Abakanowicz, Abakan Brown 69, hvis jeg ikke har notert feil. Det hadde noe med skala å gjøre, to kvinner og et tekstilverk som hang i rommet som en glødende, mørkeoransje sol, omringet av resten av utstillingens mektige verk. Bevegelsesmaterialet bar preg av en grunnleggende langsomhet som etter hvert ble forvandlet gjennom skjelving og motstand i kroppen. Det hadde også en asymmetrisk kvalitet ved seg som ble forsterket av musikkomposisjonens lange toner og korte spurter av lyd.

Prosjektets musikk og lydbilder er utviklet og fremført av Ane Marthe Sørlien Holen, Jan Martin Smørdal og Kristine Tjøgersen. Det består av innspilte komposisjoner og livefremføring med klarinett, elektrisk gitar og slaginstrumenter, både innendørs og utendørs. Musikerne utfordret instrumentenes vanlige register og spillemåter, og deltok i enkelte koreografier. Paletten av toner, klang og rytmer skapte assosiasjoner til modernistisk musikk. De vekslet mellom å skape atmosfæriske og konkrete lydbilder, og komposisjoner som spilte på lag med bevegelser. Musikerne var kledd i sort med små detaljer på plaggene, nesten som utsmykkinger på skulderparti og bryst. For meg vekket de fornøyelige tankesprang til rustning og korpsuniformer, samtidig som de plasserte musikerne i det samme estetiske universet som danserne.

Gjenfinner det tapte

Det siste jeg opplevde var en sekvens som foregikk utendørs. Etter å ha fulgt materialet Mossige initierte til «Love to Love You Baby», som hadde myke, livsbejaende og samtidig vemodige kvaliteter, kledde utøverne seg om og gikk ut døren til parken som omkranser kunstsenteret. Her, blant skulpturer, trapper, parkeringsplass og storslåtte naturutsikter, stilte de seg opp på forskjellige steder og utførte store, langsomme bevegelser. Dette slo meg som et slags ritual som omfavnet prosjektets mange lag og forgreninger. I et dansehistorisk lys knytter det an til lignende koreografiske verk i urbane- og naturlandskap som ble lagd på 1960- og 70-tallet i USA.

Jeg er fascinert av hvordan Holte arbeider med en lett hånd samtidig som prosjektet hennes fremstår usedvanlig grundig og konseptuelt sterkt og rotfestet. Det finnes ingen monter som stiller ut dokumenter på papir eller foto i Frå form til famling. Det materielle og immaterielle materialet er koreografert og fremført visuelt, musikalsk og ikke minst som bevegelse. Det viser hvordan kunstens mange språk kan åpne arkiv og gjenfinne det tapte på måter som overskrider ufullstendig dokumentasjon og historieskrivingens selektive blikk.

(Publisert 23.11.2023)