En varm og varsom teaterkonsert

BIT Teatergarasjen kaller forestillingen The Indian Queen en opera på nettsidene, men fraværet av

The Indian Queen

Av Henry Purcell

Ursus Produksjoner (NO)

På scenen:

Bodil Rørtveit, vokal
Nawar Alnaddaf, vokal og oud
Jostein Gundersen, blokkfløyte
Inga Margrete Aas, kontrabass

I opptak: Sigbjørn Apeland, trøorgel; Owen Weaver, perkusjon; Grethe Westbø Tonheim, trombone; Morten Barrikmo, klarinett; Emilie Heldal Lidsheim, fiolin

Regi, scenografi, dramaturgi, musikk, tekst: Lena Buchacz, Sigurd Fischer Olsen, Roar Sletteland,
Kostyme og scenografi: Gøril Wallin,
Lyddesign og lydteknikk: Thorolf Thuestad

BIT Teatergarasjen, 24. november 2023

dramatiske roller gjør at det i grunnen føles mer som en teaterkonsert, med scenografi, rekvisitter og kostymer. Stykket er skrevet av John Dryden og Robert Howard i 1664, med musikk av Henry Purcell fra 1695. Stykket var ikke ferdig da Purcell døde.

Musikk som bærende element

The Indian Queen er opprinnelig et drama om en konflikt mellom dronningen av Mexico og en Inka-leder, og inneholder både krig, sjalusi, kjærlighet og familiefeide. Handlingen er lagt før den spanske erobringen og er fiktiv. Perfekte ingredienser for en klassisk opera med andre ord. Men dette er ingen typisk opera i det hele tatt.

Det er lite i forestillingen som kan leses rett inn i historien, men den er mer assosiativ fordi det er musikken som står sentralt her, ikke den dramatiske fortellingen. De store følelsene formidles dessuten gjennom et lavmælt og melodiøst uttrykk som snakker med innestemme. Det er altså opera gjort som performancekunst, når et samtidsoperakompani leser et svært gammelt partitur.

Ursus Produksjoner er et scenekunstkompani som holder til i Bergen og består av Lena Buchacz, Roar Sletteland og Sigurd Fischer Olsen. Kompaniet skriver selv at de «snublet over» Purcells The Indian Queen, og at forestillingen heller er «et gravearbeid enn en tradisjonell operaproduksjon» Ja, som publikummer kan jeg nesten oppleve den som en antiopera. Kompaniet har tidligere blant annet satt opp Lohengrin av den italienske komponisten Salvatore Sciarrino, samt den selvlagde operaen Tycho Brahe. Det er å spille musikk i scenerom og å utforske dette formatet er kompaniets kjennemerke. De har tidligere også satt opp forestillinger i mer utradisjonelle scenerom som Grand selskapslokaler ogjobbet med installasjon.

Poetisk stil

Videre er kompaniets credo at samarbeidet skal bære preg av en flat struktur, hvor oppgavene løses kollektivt. Tanken er at innblanding i andres fagfelt gjør at andre spørsmål blir stilt og at problemer blir håndtert på nye måter. Ursus produksjoner er organisert etter en «alle gjør alt»-filosofi.

Det lille og tette scenerommet på Studio USF er fullt av ulike gjenstander i en dus fargepalett. Ulike tøystykker, garn, instrumenter og gjenstander i tre ligger utover gulvet. Det hviler noe særlig bevisst over lyssettingen av forestillingen, som også inneholder noen følsomme seanser med skyggespill. De sceniske bildene ser poetiske og vakre ut.

Scenen er befolket av fire aktører. Bodil Rørtveit på vokal, Nawar Alnaddaf på vokal og oud, Jostein Gundersen på en slags blokkfløyte i tre og Inga Margrete Aas på kontrabass. De har innledningsvis på seg hvite posete klær og beveger seg langsomt rundt. Etter hvert skjer det et skifte og de ikler seg store forseggjorte fargerike kapper som gir assosiasjoner til Sør-Amerika.

Lydbildet bygges også ut av forsterkninger som er spilt inn fra før med Sigbjørn Apeland på trøorgel, Owen Weaver på perkusjon, Grethe Westbø Tonheim på trombone, Morten Barrikmo på klarinett og Emilie Heldal Lidsheim på fiolin. Samspillet mellom musikken som er live og det forhåndsinnspilte fungerer svært godt.

Det musikalske har en ganske annerledes stemning enn en klassisk tolkning med et orkester av The Indian Queen. De er ofte nær på originalmusikken, men ofte har de beveget seg langt vekk. Bodil Rørtveit har en stemme med fantastisk klang som kler det nedtonede lydbildet perfekt.

Overraskende og imponerende

Det er noe meditativt over det musikalske og måten lydbildet utvikler seg, med kontrabassen som pulsåre. Dyrkingen av det mystiske og udefinerte synes å ha vært viktig for kompaniet. Det er også en rytme som er lett å få has på, og som gjør at stykket oppleves som tilgjengelig, for ikke å si lett å like. De henvender seg aldri mot publikum, men styrer mer på for seg selv. Utadvendt musikalsk, men innadvendt visuelt på scenen. Det mest åpenbare teatrale som skjer er en slags dans med store tøystykker i en felles koreografi som bryter med formatet ellers, samt en scene der samtlige tar på seg gigantiske lampeskjermer på hodet. Det finnes i forestillingen kun et lite utdrag av teksten i stykket, men ellers oppleves dette så fragmentert fra plottet at det gir lite mening å prøve å lete etter elementer. Når det er sagt så er det likevel ikke så viktig for å nyte denne eksperimentelle, men likevel ganske poppete og forseggjorte forestillingen.

(Publisert 01.12.2023)