Insistering på kjøtt

«Som Macbeth mot slutten av Shakespeares stykke er også vi [som samfunn] på et point of no

aka macbeth

Av De Utvalgte og Lars Erik Holter

Manus: De Utvalgte, William Shakespeare og Bing AI

Regi: Kari Holtan

Skuespillere: Kari Holtan, Torbjørn M. Davidsen, Lars Erik Holter, Ella Iversen Strømbu og Unni Moløkken.

Scenografi og kostyme: Aleksandr mo-lu

Rekvisitør: Britt Elin Østby

Lys- og videodesign: Boya Bøckman

Musikk: Carl Svensson og 3 øre

Dramaturg: Anne Holtan

Premiere på Teater Innlandet 23. novembe 2023

return, når det kommer til kunstig intelligens. Det er her, og vi må forholde oss til det», sier regissør Kari Holtan fra De Utvalgte, i en podcast fra Teater Innlandet.

De Utvalgte har alltid vært opptatt av ny teknologi, og i deres nye forestilling aka Macbeth undersøkes temaet kunstig intelligens (KI), og transhumanisme – altså higen etter det perfekte mennesket eller det evige liv. Det at man gjennom medisinsk eller teknologisk behandling kan overvinne menneskelig skrøpelighet. Undersøkelsen av disse temaene på Teater Innlandet skjer i et samarbeid mellom De Utvalgte, skuespiller og regissør Lars Erik Holter, Shakespeares skuespill Macbeth og tekst generert av AI Bing.

Det har blitt en underlig og gåtefull forestilling. Og hadde det ikke vært for de mange komiske innslagene, hadde den vært rent angstvekkende.

Skremmer

For spørsmålet om kunstig intelligens sitt inntog og allestedsnærvær fascinerer mange, men skremmer vel enda flere. Likeså med transhumanismen: Forsøkene på å skape perfekte mennesker har vært det perfekte materiale for en rekke horrorfortellinger opp igjennom historien. Tenk Frankenstein, Blade Runner, Terminator, Ex Machina, The Matrix, og så videre.

At disse temaene skal belyses gjennom elementer fra Macbeth – ett av litteraturhistoriens dystreste verk – gjør det lett å tro at man bare skal gi seg over i dystopien. Men det skapes et åpnere rom enn det.

U-hygge-ligt

Aka Macbeths fire skuespillere beveger seg rundt i et scenerom med et slags industrielt sykehus-preg. Til venstre en utslagsvask og et metallbord med glasskolber. Bak er en hel vegg med store skuffer som gir klare assosiasjoner til likhus. Til høyre et kjøleskap med glassdører, en undersøkelses-stol, en tannlegelampe, og en videoskjerm. Hengende over skuespillerne på midten av scenen, er det et slags slakterioppheng med kjettinger og utstyr som kan heises opp og ned.

Det hele er altså u-hygge-ligt, som man sier i Lars von Triers Riget – hvis filmunivers er nokså likt det sceniske vi møter på Teater Innlandet.

Skuespiller Lars Erik Holter sitter i undersøkelsesstolen midt på scenen med elektroder påkoblet hodet, mens han framfører Macbeth-sitater både på originalspråket og på hedmarksdialekt. Kari Holtan – ikledd nakkekrage og legefrakk – beveger seg rundt ham mens hun snakker non stop med Torbjørn Davidsen. Sistnevnte har også på seg legefrakk, som så vidt dekker hans store gravidmage (!). Det er tydelig at de bedriver et slags nevrologisk eksperiment på Holter – men akkurat hva dette eksperimentet går ut på er litt uklart, og beveger seg etter hvert over i det stadig mer absurde.

Snart kommer også et hvitkledd barn (Ella Iversen Strømbu) og en enorm snakkende hjerne inn på scenen. Barnet får representere uskyld, frisk kropp og nysgjerrighet, mens hjernen, vel, står for det rent cerebrale – og kanskje fornuftige. Til sammen utforsker alle utøverne, på hvert sitt vis, hvordan og om naturlover og forfall kan overvinnes.

Hva er tekst?

De Utvalgte jobber ofte fram verbalteksten i forestillingene sine sjøl, hvor de som deltar som utøvere fra produksjon til produksjon bidrar med tekst og innhold fra egne liv. Dette gir ofte et særegent inderlig, mangefasettert og følsomt uttrykk. En slik anvendelse av utøvernes faktiske erfaringer finner man til dels også i aka Macbeth. Men sammenstilt med innslagene av Shakespeares tekst blir inntrykket skakt; liksom forsert og fremmed.

Eller kanskje kommer det skakke like mye av at det ikke bare er Shakespeare og De Utvalgte som er oppført som forfattere. Det er også AI Bing – Microsofts versjon av kunstig intelligens (KI); en chatbot som kan brukes til å utvikle tekst. Denne miksen av svært forskjellige tekstprodusenter gjør at man som tilskuer føler seg kasta rundt i alle retninger underveis.

Iallfall var det slik for meg. Det jeg gjetter er chatbot-tekstbrokkene – med sitt typisk korrekte språk og høflige formuleringer – oppfattes når skuespillerne framfører dem som reine floskler.

Les bare under her – fra en passasje der lege Kari har instruert Lars Erik til å gå fram og tilbake over golvet – bærende på en stor kolbe med flytende væske. En oppgave som virker (på ekte) krevende for den halte skuespilleren. Mens han går over scenen med tydelig økende ubehag, deklamerer legen:

Tilfriskning er en prosess som både terapeut og pasient er med på sammen.

Man må skape en allianse og en tro på at det her kan vi løse sammen,

uten den alliansen så virker ingenting … Og symptomene kan til og med forverres.

Er man ikke innstilt på å følge de rådene som gis, så kan det jo være direkte antiterapeutisk å komme hit.

/

I den grad man blir forstått

må man ofte forenkle

for å bli forstått.

Det gjelder å skape tillit

og en allianse

Dette er eksempler på tekst jeg tror er generert av AI Bing. Når den framføres slik mens pasienten tydelig plages av legen, understrekes følelsen av noe upersonlig. Selv om det snakkes om allianser og tilfriskning, er det som det kommer fra et vesen uten berøring med menneskelige følelser. Slik blir uttrykket lett komisk, men også kaldt og skremmende (tenk HAL-roboten i Stanley Kubricks 2001: En romodyssé [1]).

Dette smitter også over på de svulstigste tekstbrokkene som framføres fra Shakespeares tekst. Det er som de får et ekstra utstudert preg, og det hele gir en underlig verfremdungseffekt.

Det tyranniske

Men hva er det egentlig kunstnerne ønsker å si med å anvende Macbeth i møte med temaene som behandles? Shakespeares fortelling om den morderiske skotske kongen handler blant annet om de psykologisk skadelige effektene som kan komme av å søke makt. Om å gjøre noe som er helt ugjenkallelig, noe du ikke kan rette opp i, hvordan slikt kan bevege deg djupere og djupere inn i skadelig adferd. Hva som kan skape en tyrann.

Også kunstig intelligens handler i stor grad om makt. For eksempel over sannhet og over påvirkning av mennesker. Når Lady Macbeth (her via Lars Erik Holter) sier hun vil se mer hensynsløshet både hos seg selv og sin ektemann, leder det tankene mine mot all den digitale påvirkningen som skjer nå, gjerne for å gjøre folk uempatiske og brutale for å tjene en eller annen større sak.

Transhumanismen kan man også si at handler om behovet for å kontrollere omgivelsene og livet, helt inn i det mange regner som sykelig.

Insistering på kjøtt

Men i aka Macbeth er det også så mye annet enn teksten som skjer. Som kjent i De Utvalgtes forestillinger, står levende projiserte bilder sentralt: Innimellom får vi se klipp av svart-hvitt film – fra noe jeg tror må være fra Akira Kurosawas film Throne of Blood (1952) – en av de mest kjente av de mange Macbeth-adaptasjonene. Og gjennomgående vises operasjonskamera-videofilmer på en liten skjerm i rommet. Det er live-filming fra medisinske undersøkelser og operasjoner som (liksom) finner sted på scenen: Hjerneoperasjoner, en ultralydundersøkelse, fettsuginger – alt illuderes foran øynene på oss, og forsterkes gjennom de svært kjøttfulle bildene på skjermen.

Når det stikkes slanger inn under huden på utøverne eller det brukes drill når Torbjørn Davidsen skal føde sin egen klone (!), skaper det samme effekt som teatergruppen Susie Wang er blitt eksperter på: Innslagene av bodyhorror er så over the top at vi brekker oss og får latterkrampe på samme tid.

Denne insisteringa på kjøtt og blod og kroppsvæsker står som befriende absurd kontrast til det kjølig verbale og mentale. Samtidig – når Torbjørn og Lars Erik gir seg til å bakse med hauger med daukjøtt for å forsøke å få liv i det, gir det direkte assosiasjoner til haugene med istykkerrevne kroppsdeler som alltid er grusomt reelle i krig. Ikke minst nå under den pågående katastrofen i Midt-Østen.

Trøst

Og krigens realitet insisteres det gradvis mer på, på scenen i aka Macbeth. Snart åpner et ekstra rom seg i en luke bak på scenen, som bak et forhørsvindu. Her ser vi en langvarig panorert film av byer som bombes, mens utøverne beveger seg foran som figurer fra skuespillet Macbeth, plassert i et drømmelandskap. Lady Macbeth vasker og vasker hendene sine – slik hun i forlegget også forsøker å vaske vekk de imaginære blodsporene i stykkets siste akt, mens en illevarslende ravn har inntatt menneskeskikkelse og vandrer sakte fram og tilbake bak henne.

Og litt etter litt utvider og tar Boya Bøckmans urovekkende, fordreide videokomposisjoner over scenerommet. Skuespillernes ansikter dukker her opp i et drømmeaktig landskap, men smelter og morfes til stadighet om og inn i vekselvis dyreaktige og menneskelige fantasifigurer. Det er noe med det glatte og generiske ved bildene her som gjør at jeg gjetter de er skapt i samarbeid med forskjellige KI-aktører. Og når jeg forsøker å tolke uttrykkene skifter de hele tiden mellom noe olmt, ondsinnet, ømt og desperat. Bildene er tindrende klare og uutgrunnelige på samme tid. Det er som jeg befinner meg i en søvnparalytisk fantasi.

Det er skremmende, men samtidig så underlig vakkert og fortryllende. I disse digitale filmene er det som jeg endelig opplever noe dypt menneskelig i forestillinga, og jeg tenker: Er kanskje ikke det transhumanistiske og kunstige så farlig? Ligger det en frihet i tilstander der det kroppslige og mentale, det bevisste og underbevisste kan smelte sammen? Kan det gi trøst?

Eksperiment

Det viser seg etter hvert at det er den unge jenta har hatt ideen om å la de som jobber i laboratoriet spille Macbeth. «What do you want to achieve with it?», spør hjernen. «I want to see how they cope with stress, conflict, uncertainty, and change. I want to see who is strong and who is weak. I want to see who are friend and who are enemy», svarer jenta. På spørsmål fra hjernen om hva jenta vil gjøre med skuespillerne etterpå, svarer hun: «I do not know.Maybe I want to reward them or punish them. Maybe I will help them or destroy them. Maybe I’ll play with them again or throw them away.»

Kanskje er dette et slags budskap i forestillinga: At vi i møte med kunstig intelligens er med på et slags iscenesatt eksperiment som ingen helt vet hvordan vil gå. Kan hende kan det redde oss. Imens kan vi iallfall tulle med skrekken.