Italienske mirakler på Bislett

Mistero Buffo er en samling middelalderske Kristusfortellinger utviklet for scenen av den italienske

mistero Buffo

av Dario Fo og Franca Rame, oversatt av Maria Sand

Med Terje Strømdahl

Regi: Lars Erik Holter

Teater Bislett, 8.-18. november 2023

gjøgleren Dario Fo. En uærbødig, tidvis rølpete, gjenfortelling av kjente og ukjente Kristi mirakler utgjør rammen, med rom for improvisasjon, fysisk-teatrale krumspring og et stort antall typete personkarakteristikker utført av en og samme gjøglerpersona (Terje Strømdahl).

Forestillingen, i regi av Lars Erik Holter, ble produsert av Teater Innlandet i 2020 og har turnert på kultur- og grendehus. Den har gjestet Nationaltheatret på Torshov og i Kanonhallen og blitt spilt i Paulus kirke. Det er altså en godt gjennomarbeidet versjon som får æren av å åpne et splitternytt byteater på Bislett. Skuespiller Strømdahl har dessuten regissert versjoner av stykket tidligere med andre skuespillere i rollen, på Trøndelag teater i 2011 og 2021 og på Hålogaland teater i 2013 og 2023/24.

Et folkets hus

Teater Bislett er startet av teaterveteranene Morten Faldaas og Eirik Brøyn, og holder hus i kirkebygningen som ligger på hjørnet av Pilestredet og Josefines gate, vis à vis Bislet Bad. I tillegg til teater planlegges et fast månedlig konsertprogram. Lokalene tilhører Oslo Vestre Frikirke, som er en av den evangelisk-lutherske Frikirkens 82 lokale menigheter. Frikirken ble etablert i 1877 i protest mot en kongestyrt statskirke, og betegner seg som en kirke nedenfra, der de som bekjenner den kristne tro også er de som skal styre i kirken. Dette harmonerer godt med Fos prosjekt i Mistero Buffo, som var å avvæpne og avkle de mektige og oppblåste herrene, i lojalitet til og på lag med proletariatet. Her bringes de kristne mysteriene ned på bakkeplan, i øyehøyde med de som befinner seg lavest på rangstigen, helt i tråd med Jesu lære. Fos teater er likevel på ingen måte et religiøst prosjekt: Selv var han ateist, og for mange troende vil nok disse Kristusfortellingene tangere blasfemien. Det tyder på både humoristisk sans og takhøyde at de nå er sluppet inn i kirka.

Fire monologer

Utvalget som blir presentert er Gjøglerens fødsel, Den blinde og krøplingen, Bryllupet i Kanaan og Lasarus’ oppvåkning. Det er mye komikk, og publikum gapskratter av Strømdahls karakteristiske typetegninger som den salige fylliken; den skrullete engelen; det troskyldige Jesusbarnet ivrig etter å utføre mirakler; og den hellige jomfru Maria som oppmuntrer ham fra sidelinja med raspende whiskyrøst. Satiren balanseres av en underliggende varme og omsorg for karakterene, der Strømdahl kyndig veksler mellom ulike stemmer, dialekter og kroppsspråk. Bare i Lasarus’ oppvåkning fremstår konturene mellom de ulike typene i persongalleriet litt utflytende og uklart definert, det gjelder også i teksten.

Proletariatets gjøgler, borgerskapets narr

Hva slags funksjon kan dette teatret ha for oss i dag? I Eva Falcks bok om Dario Fo fra 1995[1] fortelles det at Fo på slutten av 1960-tallet forlater en strålende skuespillerkarriere innenfor institusjonsteatrene hvor han ikke lenger ønsker å gjøre politisk satire som en annen borgerskapets narr. I stedet vil han være proletariatets gjøgler. Sammen med kona Franca Rame etablerer han teatergruppen Nuova Scena, og knytter seg til kommunistpartiets kulturnettverk hvor de får tilgang til et nytt, stort og landsdekkende publikum gjennom fagforeninger og lokale Folkets hus. Det er i denne sammenhengen Mistero Buffo første gang fremføres i 1969. Her ble den dagsaktuelle politiske situasjonen flettet inn i og kommentert gjennom den folkelige, religiøse kulturarven av middelalderske gjøglertekster for å skape politisk engasjement og diskusjon hos publikum. Den funksjonen har ikke teatret lenger. Utover konsekvent å legge til et mannlig kjønnspronomen der det handler om fysisk attraksjon, og en liten kommentar om krenkehysteri, er ikke Strømdahls gjøgler politisk orientert overhodet. Han er morsom, punktum. Og det virker ikke som om publikum forventer noe annet av ham heller. Samtidig er det et politisk potensial i tekstene som også har relevans i dag, for eksempel der den fattige bonden anarkistisk hevder eierskap til jorda han selv har dyrket frem. Det ligger jo en uhørt form for sannhet der, målt opp mot et stadig mer ekskluderende boligmarked, for ikke å snakke om Fosen. Hvorfor tar vi ikke tak i den?

Kom tidlig!

Tilfeldigheter gjør at jeg kommer til å se forestillingen to ganger: på premieren og en uke senere. Det er like fullt på benkeradene begge ganger, men på premieren kommer jeg sent og får plass helt bakerst. Jeg har ennå ikke fått i oppdrag å anmelde, så jeg tar ikke notater. Derfor er jeg ikke helt skråsikker på om jeg har rett i at de to forestillingene ikke fulgte samme handlingsforløp, men på meg virket det som om de fire fortellingene ble fortalt hver for seg, en etter en, på premieren. Da jeg ser forestillingen igjen uken etter ble Gjøglerens fødsel fortalt stykkevis; før, etter, og i mellom de andre fortellingene. Det er en vellykket dramaturgi som binder utvalget sammen til en helhet, med Gjøglerens fødsel som en meta-rammefortelling rundt alt det andre. Det kan også hende jeg tar feil; at de to forestillingene fulgte samme forløp men at jeg rett og slett ikke fikk med meg alt der fra bakerste rad. Ulempen med å spille teater i et kirkerom er jo at uten et stigende publikumsamfi blir utsikten bakfra begrenset. Skal du se forestillingen lønner det seg med andre ord å være tidlig ute.

(Publisert 17.11.2023)