Minnenes utydelige kollisjoner

Jeg lurte fælt på hvordan alle de 16 danserne skulle få plass til å danse da jeg kom inn på Operaens

The Hat

Koreografi, scenografi, lys- og lyddesign, tekst: Jo Strømgren

Musikk: Mr. Enirbod, Abe Schwarz, Bergmund Waal Skaslien, Kevin Keller, Shimon Dzigan, Carlos Gardel, Maria Tanase, Vaska Ilieva, Jørgen Knudsen.

Kostymedesign: Bregje van Balen

Lysdesign: Przemysław Gapczyński

Koreografisk assistent: Rebecca Hoback

Samproduksjon Polish Dance Theatre og Jo Strømgren Kompani

Premiere Poznań, 12. september 2023

Den norske opera og ballett, Scene 2, 26.–29. oktober 2023

Scene 2. Danserne satt og stod på begge sider av scenegulvet, som var markert av en relativt liten duk. Mens publikum fant sine plasser gikk én etter én inn på midten og trakk en lapp fra en hatt som lå på gulvet. Plutselig frøs en av dem til da hun leste, og med det var spillet i gang. Lydbildet, lyset og reaksjonene fra de andre fikk frem en spenning i rommet, men den potensielle konflikten ble ikke fulgt opp. I stedet gikk noen få dansere inn i en sakte koreografi der den begrensede flaten ble brukt fullt ut.

Det viste seg ganske raskt at antagelsen om et plassproblem var ubegrunnet: På ett tidspunkt ganske tidlig i den timelange koreografien var alle de 16 danserne samlet inni en lyskjegle som fylte mindre enn halvparten av scenegulvet. Der skapte de et bevegelig bilde der alle bidro til et tablå som fremstod som en levende skulptur. Og etter hvert ble duken på gulvet både brettet opp og krøllet sammen inne på scenen, så min bekymring fra starten ble grundig tilbakevist. Scenerommet ble utvidet og hele arealet ble tatt i bruk.

En av Jo Strømgrens beste

Allerede her kunne publikum ane at dette er en Jo Strømgren-oppsetning som er annerledes og bedre enn enkelte av den norske koreografens siste produksjoner. Fryste, stiliserte tablåer er blitt ett av hans kjennemerker, men i det nevnte tilfellet med lyskjeglen hadde han lagt til en bevegelsesenergi som tilførte The Hat en dynamikk som farget hele forestillingen.

Farge er i det hele tatt et nøkkelord i denne oppsetningen. The Hat omtales som en forestilling om minner og nostalgi, om hvordan subjektiv hukommelse gjør at minner blir formet av «vage fornemmelser og assosiative tankerekker». Store deler av forestillingen er badet i et varmt lys som hinter til gamle sepiatonede fotografier. Lyset er i det hele tatt en sterk bidragsyter som former handlingsrommet med stor variasjon og bevisst utnyttelse av farger, røyk og andre effekter.

The Hat fremstår som en typisk Jo Strømgren-oppsetning. Allerede i den moderne klassikeren A dance tribute to the art of football (som fortsatt spilles verden rundt etter snart 27 år) finner vi alle de elementene publikum er blitt vant til fra hans side, som tydelige og raske skift mellom sceniske tablåer, gjerne belyst av én håndholdt lyskaster; stiliserte bevegelser; tekstbrokker på liksomspråket kaudervelsk og (eventuelt) andre språk, og en lydcollage satt sammen blant annet av tango, opera, østeuropeisk folkemusikk, og annen knitrete musikk fra gamle plater.

Strømgrens signatur er umiskjennelig til stede også i denne oppsetningen, men denne gangen er de ulike elementene og variasjonene i den dramaturgiske oppbyggingen veldig godt balansert. De stiliserte tablåene glir fint inn i helheten, og det er mer dans enn vi er vant til fra senere produksjoner. Forestillingen har en drivende god fremdrift, her er det ingen dødpunkter. Og når du legger til at han denne gangen, i litt større grad enn vanlig, plasserer danserne i linje- og lagdelte formasjoner og at dansespråket er rikere enn vi vanligvis ser fra hans hånd, da får du en forestilling som engasjerer på flere plan.

Minnenes utfordringer

The Hat «handler om hvordan vi forholder oss til minner som er i ferd med å glemmes.» Den innledende, uforløste spenningen kan tolkes som et uttrykk for vår evne til å skyve ting under teppet. Mange ønsker ikke, eller orker ikke, å holde fast ved og snakke om de negative erfaringene som ofte følger med mellommenneskelige forhold. Vi har ulike virkemidler for å holde minner levende, men for mange er fotografier og muntlige fortellinger like gjerne et middel til å forskjønne historien som de er til å si noe presist om det minnene viser til, ting som faktisk har skjedd.

Jo Strømgrens bruk av liksomspråket kaudervelsk er et virkemiddel som bidrar til at kompaniets oppsetninger når et internasjonalt publikum på tvers av geografi og etnisitet. I The Hat er det, i tillegg til kaudervelsk, tekstbrokker både på polsk, tysk, engelsk og fransk. Det gir publikum muligheten for en annen type identifikasjon, i tillegg til at det speiler Polens historie som et land som har vært underlagt og delt opp av ulike okkupanter, og det speiler – et stykke på vei – kompaniets (relativt) internasjonale sammensetning av dansere.

The Hat er en samproduksjon mellom Jo Strømgren Kompani og Polish Dance Theatre, som bestilte oppsetningen til sitt 50-års jubileum i høst. Det viser at de tydeligvis er veldig glade i den norske koreografen, for de gjorde det samme til 40-års jubileet i 2013. Da laget han Czterdziesci (Førti). Den ble vist i Oslo-operaen samme år, og den er fortsatt på det polske danseteatrets faste repertoar. Polish Dance Theatre er for øvrig basert i Poznań, Polens femte største by med rundt 550 000 innbyggere.

Det er flere elementer som bygger opp under oppsetningens minne-tema. Bruken av kaudervelsk og ulike språk peker på hvordan minner formes av språket, og at minnenes betydning er avhengig av hvordan vi velger å fortelle om dem. Det andre, sentrale elementet er fotografitemaet, der både lysets farger og de stiliserte tablåene hinter til klassiske fotografier. Men disse bildene blir aldri holdt fast: Tablåene er sjelden frosset lenge nok til at de fester seg som en sannhet. I stedet avbrytes de og glir over i nye formasjoner og bevegelser, i avganger og tilbakekomster, i møter som stadig brytes mot andre bevegelser.

Dansernes kropper er tydelige markører i ulike situasjoner, der de bøyes, brettes og løftes i «fotografier» som hinter om lykkelige så vel som konfliktfylte møter. Forestillingen har en flytende rytme som iblant brytes av humoristiske elementer, som et «spøkelse» i hvit, heldekkende kjortel som forsvinner like fort som det dukker opp. Og Jo Strømgren stiller flere ganger dansere opp mellom publikum og danserne, som om han vil markere at det er mye som står i veien for vår evne til å observere og se sannheten. Til slutt ender to dansere under den sammenkrøllede gulvduken, de ler og koser seg mens de fjorten andre danserne står rundt og ser på. Avslutningen blir et utmerket bilde på tematikken i The Hat, der de to under teppet former sine opplevelser i et intimt møte mens de andre står rundt uten mulighet til å være en del av de minnene som formes mellom de to.

(Publisert 01.11.2023)