Provoserende kostymefest

Da jeg nylig fulgte en gruppe barn rundt på knask eller knep-runde på Halloween, ble den emne

WE SHALL NOT EVEN KNOW THAT WE HAVE MET. YET MEET WE SHALL, AND PASS, AND MEET AGAIN. WHERE DEAD MEN MEET; ON THE LIPS OF LIVING MEN

Team Praha-kvadrinalen:

Fredrik Floen, Mariama Fatou Kalley Slåttøy, Alf Ollett, Runa Borch Skolseg, Alma Bø, Daniel Frikstad, Alexandra Tveit, Tuva Aanensen, Piotr Chrzanowski, Guoste Tamulynaite, Simon Asencio, Sigrid Lerche

Dramaturg: Sodja Lotker

Poet: Runa Borch Skolseg

Black Box teater, 2. november 2023

smaken jeg har hatt i munnen under tidligere feiringer skikkelig markant: Med de uendelige rekkene bilder av deformerte og døde barn fra Gaza på netthinnen, kjentes det ikke helt topp å la norske middelklasse-barn, utkledd som forskjellige versjoner av dauinger gå fra dør til dør og tigge etter godteri.

Fram til 1700-tallet var allhelgensdag en sentral helligdag også i Norge, nå er Halloween først og fremst en sekulær feiring. Det har vært reflektert og skrevet mye om hvorfor vi egentlig har omfavnet denne amerikanske tradisjonen. Likevel står fortsatt dilemmaene ved lag: Ikke er det en dag for å minnes de døde. Ingen av ungene har knep på lur om de faktisk blir spurt om det. Det finnes ikke noen åndelig dimensjon. Tradisjonen består nå av dette: Vi kler oss ut i noe kult, og vi spankulerer rundt og føler oss kule på en litt pirrende måte.

Dette er egentlig det samme som jeg får ut av kostymedesigner og regissør Fredrik Floens nye forestilling, med den kledelig utstuderte caps lock-tittelen WE SHALL NOT EVEN KNOW THAT WE HAVE MET, YET MEET WE SHALL.AND PASS AND MEET AGAIN. WHERE DEAD MEN MEET; ON THE LIPS OF LIVING MEN

Dauing

Forestillinga tar utgangspunkt i Tanz Macabre/Dødsdans-tradisjonen – den allegoriske framstillinga av prosesjoner hvor både levende og døde deltar, som var så utbredt særlig i middelalderen. I dødsdans-bilder fremstilles ofte Døden som en figur, gjerne et skjelett, som spiller opp til dans mens det lokker menneskene med seg.[1] Disse skildringene var ment å lære oss om livets forgjengelighet, eller å finne styrke i krevende tider der døden er særlig nærværende.

Floens dødsdans kan man vel ikke si byr på læring eller emansipering. Men vittig og stilig, det er den.

Svingende hofter

Black Box teaters Lille scene er for anledningen gjort om til en catwalk, der 14 utøvere etter tur strutter over gulvet, ikledd den ene pussige kreasjonen etter den andre.

Uttrykket er umiskjennelig floensk: Kostymene er lett kroppsforandrende, med utvekster og dyrelignende kroppsdeler møysommelig sydd av gamle dynetrekk, gardiner og andre syntetiske, mønstersterke stoffer.

Men selv om kostymene ser underlige ut, bæres de med modelltypisk alvor, svingende hofter og innsugde kinn. Ansiktene er voldsomt og uvørent sminket, med et fokus på blå, bleke øyehuler. Noen utøvere har piler gjennom hattekreasjonene, noen bærer våpen, sydd i samme stoff som kostymet de bærer – som et hint om noe krigersk. Kostymene har nesten alle hovedvekt på overkroppene; utøvernes bein er gjenkjennelig menneskelige, med «vanlige» sko og mye bare rumper.

Slik blir uttrykket ironisk, trashy, sexy og lett barokt på samme tid.

Utmattende

Publikum sitter på to stolrader langs catwalk-området. I den ene enden er et høyt tårn kledd i et gjennomskinnelig blomstrete gardin-aktig stoff. Etter en hakkete, musikalsk ouverture dukker den første «modellen» opp fra skyggene, foran tårnet, og starter sin catwalk. Deretter marsjerer én etter én av forestillingas 14 utøvere – inkludert Fredrik/Friedrich Floen selv – inn, ikledd Floens kreasjoner. De kommer i en stadig strøm; vi blir presentert for nesten 100 forskjellige antrekk i løpet av forestillinga.

Det er imponerende, og lett utmattende.

For mye helhet

Når utøverne strener over gulvet, skjer det som sagt på typisk catwalk-manér. De dreier rundt på enden av gulvet mens de skaper bevegelse i kostymet, samspiller lett med modellen som kommer etter dem, før de marsjerer ut. Dette er den sentrale handlinga i stykket. Om og om igjen skjer denne bevegelssekvensen, som et marerittaktig langt, repeterende moteshow.

Der jeg tror det visuelle er ment å gå i alle retninger, fra det rojale til det fattigslige, fra det overmenneskelige til det skitne, organiske, med referanser fra alle slags stileepoker – oppleves helheten likevel, vel, underlig helhetlig. Når alt er sydd i glorete gjenbruksmaterialer, og når bevegelsen over catwalken er så gjentagende, blir helhetsinntrykket flatt. Tross den overveldende kreativiteten Floen er i besittelse av, blir jeg ganske utålmodig av det som presenteres. Skal ikke noe snart bevege, berøre eller ta av?

Nei. Det hele fortsetter i det poserende, forestillinga igjennom.

Rap

Det audiovisuelle hjelper heller ikke mot utmattelsen. Først preges lydsporet av hakkete mashup’er av operasvisker, popsvisker, svulstig eventyr-dataspillmusikk og kitchy easy listening, før det etter hvert går over i at en mannsstemme (regissøren selv?) leser en tekst av poeten og dramatikeren Runa Borch Skolseg på voiceover.

Borch Skolseg, som også er utøver i forestillinga, har en forkjærlighet for hiphop og for mote. Både motebransjen og hiphopen befinner seg ofte i en spagat mellom kapital og kunst, noe teksten hennes løfter nokså elegant. Det flyter rundt av referanser til alle slags ord og begreper fra moteverdenen. Men også til mer popkulturelle som Lindsey Lohans hologram, eller high brow som Barthes og Bataille. Og så videre.

Men for min del blir det for mange lag og for mye ironi. For lite tro – og dette skulle jeg aldri tro jeg noen gang ville skrive – på fortelling. På å ønske å nå noen med noe. Ikke bare vise fram referanserikdommen, ikke bare posere. Kunstnerne har åpenbart en visjon med det repeterende og referansetunge og poserende, jeg klarer bare ikke helt å få tak på den.

Døde barn

Størst problem har jeg med slutten, når et barn føres inn på scena. Først velsigner det alle klesmodellene som kommer inn og kneler for barnet, i par. Deretter dreper det alle, slik at utøverne ender opp i en slags slagmark av sammenviklede kostymer og kropper. Og i epilogen er også barnet dødt, og slepes rundt på av utøverne.

Det er nok gjort med overlegg at spilledatoene skulle legges tett til Halloween-feiringa, for å spille opp mot den karnevaleske høytida. Men selv om produksjonen startet lenge før krigsoppblussinga i Midøsten nå, og kunstnerne slik ikke kan skyldes for timinga, oppleves hele døds-eroteriseringa ganske usmakelig. Slik blir WE SHALL NOT EVEN KNOW THAT WE HAVE MET, YET MEET WE SHALL. AND PASS AND MEET AGAIN. WHERE DEAD MEN MEET; ON THE LIPS OF LIVING MEN provoserende overfladisk og kul.

(Publisert 06.11.2023)