Sci-fi satt i bevegelse

Tradisjonen tro samarbeider Dansens Hus og musikkfestivalen Oslo Word hver høst om å

Via Injabulo

Førm Inførms

Koreografi: Marco Da Silva Ferreira

Musikk: Jonathan Uliel Saldana

Kostyme: Dark Dindie

styling concept Lys: Cárin Geada

Utøvere: Thulisile Binda, Lungile Mahlangu, Tshepo Mohlabane, Kgadi Motsoane, Tshepo Nchabeleng, Thembi Ngwenya, Thato Qofela og Abel Vilakazi
Prosjektledere: Buru Mohlabane og Steven Faleni

Emaphakathini

Koreografi: Amala Dianor Musikk: Awir Leon

Kostyme Julia Burnham:

Lys: Cárin Geada

Dansens Hus i samarbeid med Oslo Word, 3.- 5. november 2023

presentere en større danseproduksjon med estetikk og teknikk fra det globale sør. I fjor fikk vi se det Brussel-baserte Faso Dance Théâtre, ved koreograf Serge Aimé Coulibaly fra Burkina Faso, som har klare røtter i vestafrikanske dansepraksiser, for eksempel rituelle maskedanser. I år fikk vi et gjensyn med det sørafrikanske kompaniet Via Katlehong, som for fire år siden gjestet Dansens Hus med forestillingen Via Kanana. Kompaniet har siden 1992 arbeidet med underprivilegerte ungdommer i townships i landets største by, Johannesburg. Arbeidet deres er basert i sørafrikanske streetdance-former som den fotteknisk tunge pantsula eller kroppsperkussive gumboot. Denne gangen leverer kompaniet en double bill bestående av Førm Inførms av den portugisiske koreografen Marco Da Silva Ferreira og Emphakatini, signert koreograf Amala Dianor fra Senegal.

Varsel fra basunene

De ni utøverne står spredt på et iøynefallende hvitt scenegulv, i det som ellers fremstår som en gedigen blackbox. Bildet er minimialistisk; utenom innslag av en rød lue på en mannlig utøver og et par røde sokker hos en annen, er alle kledd i nøytrale sorte, grå og hvite toner. Salen er tyst.

En kvinnelig utøver kommer opp og frem av mengden. Hun forlenger kroppen i avanserte positurer. Mest merkverdig er det at hun blåser opp kinnene sine. Betraktelig! Mens hun beveger seg over scenen, akkompagneres hun av et påfallende lydbilde, dominert av et blåseinstrument, som stadig utvikler seg og stiger i volum. Etter hvert blir alle utøverne med, med oppblåste kinn og forstrukne bevegelser. Musikken er øredøvende, som en krigsalarm uten ende. Eller er det kanskje selve endetiden? Fjerne minner fra en søndagsskole i Tanzania, hvor vi ble fortalt at ved verdens undergang blåser syv engler på hver sin trompet for å varsle om apokalypsen, dukker opp for meg. Forgiftning av drikkevann, fjell som står i brann og andre katastrofer vil ramme verden, før den nye ordenen vil innstiftes av Messias.

Kroppsspråket blir mer uttalt og like gjennomtrengende som den dundrende trompetmusikken (signert Jonathan Uliel Saldanha). Danserne gir oss paniske «jazz fingers» og samtlige krabber frem på alle fire. Det som først så ut som panikk, begynner å ligne en besettelse. Vårt tidligere blikkfang stikker ut tungen og ruller øynene bak, som om hun skal fortære hele verden foran seg. To andre utøvere løfter henne opp mens de danser inn i et rødt lys. Den kvinnelige utøveren biter seg fast i teipen på den hvite dansematten, og river opp gulvet. En sort blackbox avsløres og avblåser den første koreografien. Vi blir bedt om å sitte og vente på at scenen rigges om.

Gud som DJ

I koreografi nummer to er inngangen en helt annen enn den første.
Om Førm Inførms viser oppløsningen av verden slik vi kjenner den, viser neste koreografi, Emphakatini, gjenfødselen. Endelig får blåseinstrumentene hvile. Fra et svevende bord, som viser seg å være et DJ-brett, slippes den elektroniske rytmiske musikksjangeren som er Sør-Afrikas nåværende populærkulturelle signatur løs, nemlig amapiano. Oppkalt etter keyboardenes funksjon som både basslinje og overtoner, har amapiano nesten overgått populariteten som nigeriansk afrobeats har hatt i popmusikken det siste tiåret.

I denne moderne nasjonalskatten av en musikksjanger, er DJ-ene trendsetterne og driverne bak kulturen. Navn som Uncle Waffles er synonymer for amapianoens upåklagelige genialitet. Sjangeren, som er fylt til randen av elektronisk akustikk, rammer sammen med det iskalde blå lysdesignet rammer koreografien inn i en afrofuturistisk komposisjon.

Her på Dansens Hus styrer en utøver de dundrende amapiano-låtene utrolig nok enda høyere enn før. Inn kommer danserne en etter en med vinkjølere i farger som tilsvarer antrekkene deres, i rødt, hvitt og grått. De vinker, smiler og danser feststemt over gulvet før noen av dem setter seg på vinkjølerne som på en piknikkstol. Om man har vært på braai, sørafrikansk grillfest eller hagekonsert i den nasjonale botaniske hagen Kirstenbosch i Cape Town, er disse vinkjølerne en klar markør for hedonisme med god musikk og gjerne rikelige mengder vin, øl eller andre ønskelige drikkevarer. I kveld inneholder boksene vannflasker, som utøverne velfortjent sluker mellom de kommende kraftsprangene.

Koreografien ser her smått ut til å røre ved alkohol som et sårt punkt i den sørafrikanske bevisstheten. Den er uvurderlig i landets kultur og økonomi (den står for omtrent én million jobber) og er blant Sør-Afrikas viktigste eksportvarer. Samtidig er skadene knyttet til alkoholkonsum så omfattende at det var totalforbudt under covid-19 pandemien, for å kunne frigjøre mer av sykehuskapasiteten til smittede. Grunnene er mange, men arbeid på gårder med alkohol som betaling, over flere generasjoner, det såkalte DOP-systemet*, veier tungt.

Sekundærvitalisering

En utøver får publikum til å reise seg opp fra stolene, og slenge seg med på forenklede former av deres dansetrinn. Vi biter på begge hendene. En kjenning av kompaniet står opp midt blant radene og drar festen i gang. På scenen bringer lar utøverne de virkelig virtuose elementene av amapiano få komme til sin rett; det intrikate fotarbeidet og finessen. De beveger seg synkront på tvers av scenegulvet før de begir seg ut på hyperraske bevegelser og muskulære fleksjoner i rytmisk presisjon. Opplevelsen kjennes visceralt i kroppen. Det er medrivende, og vekker en fristelse til å bli med (risiko med fare for å se klønete ut). Psykolog Guro Øiestad lanserte begrepet sekundærvitalisering, når andres energi og entusiasme smitter over på oss, som motpol til sekundærtraumatisering, når man blir preget og såret av å være vitne til andres psykiske smerte. Det er en presis kroppsliggjøring av den afrofuturiske folkeånden i amapianokulturen, som vekker følelsen av begeistring. Her kommer Via Injabulo (“injabulo” som betyr lykke på zulu) til sin rett.

Fotnote:

*DOP-systemet (også kalt TOT-systemet) var et trucksystem som besto av at fargede gårdsarbeidere fikk deler av sine lønninger i form av alkoholholdige drikke som vin og øl istedenfor lønn i provinsen Western Cape i Sør-Afrika, som varte fra slutten av 1700-tallet til det ble forbudt i 1960. Forbudet ble ikke håndhevet før avviklingen av apartheid i 1994. Mange peker på dette systemet som kilde til at mange i Sør-Afrika lever med interegenerasjonell alkoholisme, især blant fargede.

(Publisert 15.11.2023)