Teater på teaterets egne premisser

Få – om noen – romaner har måttet tåle så mange visuelle gjenfortellinger, skriver

FRANKENSTEIN

Basert på Mary Shelleys roman
Dramatisert av Camilla Kold og Astrid Berg Hauge

Regi: Camilla Kold
Scenografi og lysdesign: Norunn Standal
Kostymedesign: Synne Reichelt Føreland
Komponist: Peder Varkøy
Maskeansvarlig: Wibke Schuler
Rekvisitører: Lisa Whetmore og Nina Meyer Jacobsen
Dramaturg: Ole Johan Skjelbred

Oslo Nye, premiere 15. november 2023

Tor Åge Bringsværd i sitt forord til Mary Shelley sin roman Frankenstein. Frankenstein har vært dramatisert og iscenesatt i utallige versjoner. Et dramatisert lysbildeshow fant sted i Paris i 1826, den første filmatiseringen av romanen kom i 1910. Med andre ord plasserer premieren på Oslo Nye seg inn i en lang tradisjon av iscenesettelser av Mary Shelleys klassiker fra 1818. Fortellingen om monsteret er en av de største fortellingene vi har i moderne historie. Shelleys roman er ikonisk, selv de som ikke har lest romanen vet hvordan Frankensteins monster ser ut og den dag i dag utmerker Frankenstein seg visuelt, symbolsk og på mange måter moralsk i populærkulturen, med ustanselig fornyet aktualitet ettersom ny teknologi stadig gir oss nye muligheter nå det kommer til å produsere «nyskapninger».

Shelleys monster

Frankenstein, Shelleys roman, handler om Victor Frankenstein, vitenskapstudenten fra Sveits, som flytter til Tyskland for å studere naturvitenskap. Etter flere år, isolert i vitenskapens tegn, finner han ut av hvordan han kan gjøre død materie levende. Ved å samle døde kroppsdeler og sette dem sammen, klarer han etter lang tid og på mystisk vis å bringe liv til en død kropp. Hans nøye planlagte lappeteppe av en skapning blir mot alle odds levende. Men det som har vært Victor Frankensteins søte drøm om å skape et vakkert og yndig liv utvikler seg til å bli et mareritt. Hans hjemmelagde menneske våkner og Frankenstein ser redselsfullt på det han har skapt, det er ingenting vakkert over dette, han har skapt et monster. Frankenstein flykter fra laboratoriet og prøver å komme seg så langt vekk fra dette monsteret han overhodet kan. Fortellingen omhandler hans flukt på vei vekk fra sitt eget livsverk, hans skam og frykt for hva han har satt i stand. Han forlater monsteret som nå må finne sin egen vei ut i verden. Men monsteret møter bare vold, utstøtelse og skrekk. Der monsteret søker kjærlighet og omsorg, blir det avvist eller banket opp og skjøvet lenger og lenger ut i ytterkanten av samfunnet. Til slutt finner han sin skaper og truer ham med å skape et ytterligere helvete, om Frankenstein ikke skaper han en make.

Gjennomtenkt scenografi

Dette er også fortellingen vi møter i Oslo Nye sin versjon av Frankenstein som hadde premiere onsdag 15. november 2023. Det er regissør Camilla Kold og Astrid Berg Hauge som har dramatisert romanen, der persongalleriet er ganske strippet. Der vi i romanen blir introdusert for to ulike diegetiske nivåer, fortellinger i fortellingen, brevskriver-situasjonen og en fremmeds livsberetning, og en stor familie med en rekke karakterer, møter vi her kun tre skikkelser. Det er doktor Frankenstein spilt av Stine Fevik, hans assistent spilt av Karoline Schau og monsteret spilt av Maria Agwumaro. Denne assistentskikkelsen, av teateret kalt En djevel, er absolutt en slags djevelskikkelse. I romanen finnes ikke denne karakteren, og Victor Frankenstein gjør ikke noen pakt med djevelen, men dette er et overraskende effektivt fortellergrep. Djevelen følger Frankenstein i alle valg og luner. Dette gjør at teksten både kan komprimeres og kuttes i uten at noe av handlingen går tapt. Karoline Schau gir oss på denne måten en slags effektiv guidet tour gjennom Frankensteins verden, uten at språk eller replikker overforklarer eller punkterer det sceniske språket. Snarere tvert imot, utgjør assistenten en egen drivkraft. Valget med å innføre denne såkalte mefisto-lignende rollen gir mulighetsrom, som det virker som regissør Kold og særlig scenograf og lysdesigner Norunn Standal har tenkt nøye igjennom. Ettersom skuespillerne beveger seg relativt sømløst gjennom tid og rom. Og forholdet mellom hva som sies og hva som vises er mer balansert enn hva jeg har sett på lenge. Adapsjonen fra roman til scene virker overskuddspreget, noe som gjør at det faktisk skapes teater av romanen og forestillingen ikke bare blir en slapp overforklaring av teksten.

Monsteret som komisk potensial

Scenen fyller hele scenerommet og er en dreiescene. Selve dreiescenen utgjør en stor mørk trapp, som kun dreier et par ganger gjennom forestillingen. I denne trappa spilles handlingen, mot en bakgrunn av helt basale effekter som lys og skygge, røykmaskin, strobelys, smell og orgelmusikk. Det er kanskje til tider litt enkelt, men det er også ganske effektfullt. Forestillingen starter med at Victor Frankenstein beveger seg opp og ned i trappa, mens han forteller sin historie. Raskt blir dialogen med den såkalte djevelen etablert, og etter kort tid har monsteret gjort sin ankomst. Hele effektmaskineriet brukes for å etablere grunnstemninga, som også blir førende for hele forestillinga, kanskje særlig om man ser på spillestil og regigrep. En stemning som beveger seg hurtig mellom slapstick og overdrivelse, skrekk og håp. For det må sies at dette er komedie-versjonen av Frankenstein, der det åpenbart er stor vilje til å spille på tekstens iboende dobbelthet. Det er mye komisk materiale som ligger i tekstens grunnleggende tematikk, som Frankensteins monomane jakt etter å skape noe. Hans ønske om å bli Gud, hans angst for konsekvenser. Romanens aktualitet som speiler vår egen samtid med frykten for at teknologien skal bære med seg muligheter vi ikke aner konsekvensene av før det muligens er for seint. Monsteret har særlig komisk potensial ettersom det i seg selv utgjør en harlekinsk overdrivelse, sett sammen med det groteske faktum at armer og bein er sydd sammen av flere forskjellige mennesker er det ikke rart forestillingen lener seg godt over i komikken. Det er mye å ta av, og det er mye som danner tolkningsrommet for en slik oppsetning. Romanens metaforer og undertekst er både dypt fryktelig og dypt, dypt menneskelig. Og det er her forestillinga ligger og vipper hårfint på balansepunktet, mellom parodien og alvoret. For spillestilen og bruken av fysisk komikk, står i fare for å overskygge romanens helt konkrete kvaliteter. Det gjør at det av og til er vanskelig å hekte seg på stykkets relevans og alvor, at de koblingene som er helt åpenbart knyttet til vår egen samtid, som kunstig intelligens, roboter, androider forsvinner ut av syne.

Moralsk fabel

Shelleys roman er skremmende relevant den dag i dag, det ser vi blant annet på hvordan den offentlige samtalen pregers av hvilke mennesker som blir utstøtt og utdefinerte, hvor maktkonsentrasjonen befinner seg, hvor det blir tatt valg og der konsekvensene av de samme valgene er noe noen andre må ta ansvar for i fremtida. Alt Mary Shelley løftet frem i 1818 har sterk og gjenkjennelig klangbunn i dag. Monsteret i verden og monsteret i oss selv lever i beste velgående. Som Tor Åge Bringsværd påpekte er dette fortsatt verdens mest berømte monsterfortelling, en moralsk fabel som bare blir mer og mer aktuell. Og fremtidsutsiktene slik det ser ut fra vårt lille land her i nord, beveger seg borti horisonten som en ubehagelig, fryktinngytende storm. Alt dette risikerer man å miste av syne når produksjonen står i fare for å snuble i sin forelskelse i eget formspråk. Med det sagt, opplever jeg at produksjonen har jobbet i stor grad med samspill og komisk timing og ikke minst forholdet mellom lyd og stillhet. Der det kunne vært fristende å dra forestillinga enda lenger, stopper forestillinga flere steder opp, der replikkene erstattes med et scenisk bilde eller med en større lydkulisse. Dette løfter produksjonen, det gjør at det skapes teater på teaterets premisser og det hever fortellingen slik den er flyttet inn i munnen på skuespillerne. Overskuddet er etterlengtet, det er en følelse av at det kan finnes rytme og lek i denne visuelle gjenfortellingen av en tekst som i all hovedsak handler om lidelse.

(Publisert 16.11.2023)