En teaterhendelse for historien

Første gangen jeg så en oppsetning av et Fosse-stykke besto scenografien av en stor kulisse som forestilte hodeskallegrotten, der en tynn og skranglete Fantomet og en noe mer tykkfallen Guran, iført et gult bastskjørt bekymret seg for at noen kom til å komme. Oppsetningen fant sted 13. september 1996 og var en del av det syv dager lange prosjektet Fantomet og Guran spiller klassikere, et prosjekt drevet av billedkunstner Bjørn Kolbjørnsen og teaterinstruktør og dramaturg Morten Cranner.

Kanonisering
Stedet var Bergen Internasjonale Teater – Teatergarasjen, og Kolbjørnsen og Cranner hadde satt seg fore å i løpet av syv dager jobbe seg gjennom klassikere som Hamlet, Romeo og Julie, Peer Gynt, Holbergsuiten, Krapps siste spole og Mens vi venter på Godot – men også Karius og Baktus.

Med tanke på at Nokon kjem til å komme hadde hatt sin urpremiere på Det Norske Teatret knappe fire måneder tidligere, nemlig den 26. april og hadde kommet i bokform på Det Norske Samlaget (fire år etter at stykket ble skrevet), slår det meg at denne teaterhendelsen fungerte som ett av de første bidrag til kanonisering av Fosses forfatterskap, en kanonisering som nå er blitt besverget av verdens litterære maktsentrum, Nobelkomiteen i Stockholm. På Teatergarasjen i 1996 ble altså Jon Fosses nyskrevne dramatikk plassert sammen med litterære kjemper som Shakespeare, Ibsen og Beckett – men også musikkverk av Grieg samt litteraturen til Torbjørn Egner, veletablert norsk barnebokforfatter og produsent av dramatikk for barn.

Påfunn som åpner
Slik jeg husker det, var prosjektet Fantomet og Guran spiller klassikere et scenekunstprosjekt som utforsket hva som skjer med den dramatiske teksten når den blir utsatt for en noe ukonvensjonell behandling. At Kolbjørnsen og Cranner valgte å fremstille seg som populærkulturelle tegneseriefigurer i sin behandling av klassikerne, initierte et forventningsbrudd. Scenekunstnernes påfunn åpnet opp et rom der publikum kunne være med på en undersøkelse av hva som bor i den dramatiske teksten. Dette rommet var upretensiøst og kanskje til og med satirisk, selv om fremføringen ble gjort med det største alvor.

Fnising og latter

Hvis noen lurer, så er svaret ja, det ble en del fnising i salen. Til tider fikk enkelte latterkrampe. Spesielt da skuespiller Helge Jordal kom inn på scenen og var nettopp det Fantomet og Guran fryktet. Men det som var mest interessant, slik jeg husker det, var diskusjonene etterpå. De handlet om hvorvidt teksten sto seg, om tekstens alvor evnet å trenge gjennom også når lesningen ikke føyet seg for det alvoret som forfatteren Jon Fosse selv – og alle hans fans – omga seg med.

Jeg husker at jeg landet på at svaret var ja. Men at det også var frigjørende med en forestilling som tillot seg å ikke ta Jon Fosses dramatikk så himla alvorlig.

Lavmælt og lyttende

Den 40 timer lange lesningen av Fosses dramatikk på Det Vestnorske Teatret den helgen Fosse ble tildelt Alfred Nobels litteraturpris hadde for meg en tilsvarende funksjon. Selvsagt bærer ikke dette teatrale påfunnet i seg den samme komikk som Fantomet og Guran-prosjektet. Tvert imot ble den gjort med lavmælt respekt. Skuespillerne deltok i en stafett der nettopp teksten – altså skriften – sto i fokus. Selvsagt ble det i fremføringene gjort tolkninger, og til en viss grad tillot skuespillerne seg noen gester, blikk og mimikk. Dette var likevel så tonet ned, da denne iscenesatte leseprøven først og fremst gjorde det mulig for oss – skuespillere som publikum – å lytte til teksten. Å skulle finne ut av om den ene skuespilleren er en bedre skuespiller enn den andre i løpet av disse timene, kjennes meningsløst. Så også om jeg skulle tildele begivenheten et terningkast eller et visst antall hjerter på en skala fra en til seks. Denne begivenheten hører hjemme i en helt annen kategori. Man får saumfare arkivet som nå ligger på NRKs nettsider for å finne ut av om det er mulig å trekke frem en favorittskuespiller eller et favorittstykke. Akkurat nå var det ikke dét dette handlet om.

Fosse-konventet

Scenografien besto av et langbord, en slags halvsirkel, som om denne lese-stafetten var et slags toppmøte der noe skulle avklares eller undersøkes. I halvsirkelens midte var det et rundt lite bord, der manusene ble stablet i en stabel, etter hvert som de var gjennomgått. Heller enn at det var stor kunst som skulle skapes fikk jeg følelsen av at her er det et stykke arbeid som må gjøres, som for å komme seg videre.

At formen lesedugnad var valgt fikk meg til å tenke på hvordan Nationaltheatret i Oslo sammen med Kväaniteateret og Festspillene i Bergen inviterte til lesedugnad for å lytte til Sannhets- og forsoningskommisjonens rapport om fornorskningspolitikken og den urett som har blitt begått mot samer, kvener og norskfinner. Også her foregikk lesningen gjennom natten i over et døgn, hvor det hele ble sendt direkte på NRK. Det er jo et poeng at nettopp nynorskfolket, anført av Fosse selv, så grundig har understreket at Nobelprisen var en pris til det nynorske språket og den kampen disse har kjempet, enten det er mot Unge Høyres brenning av nynorskordboken – omtalt som «spynorskordbokeb» eller enkelte avisredaksjoners forbud mot å skrive på nynorsk.

Så mange, jeg medregnet, har gledet meg over at nynorsken på denne måten har blitt løftet frem. Og selv om lesningen ikke samlet store horder i salen på Det Vestnorske Teateret, kunne teatersjef Thomas Bye rapportere om at folk hadde samlet seg rundt direktesendingen. Ifølge en post på Facebook var 700 000 innom sendingen, 140 000 satt samtidig og så på, mens 7000 i snitt så hvert eneste stykke. NRK2 doblet visstnok sine seertall fra en helt vanlig helg.

Det Vestnorske Politiske Teater
I boken The Art of Assembly av Florian Malzacher undersøkes nettopp teaterets samlende funksjon og de muligheter scenekunsten gir til å sørge for at mennesker kan representeres. Men også hvordan teateret gir mennesker mulighet til å ta del og selv skape de fortellinger som skal fortelles om dem. Jeg er spent på hvordan neste sesong hos Det Vestnorske Teateret vil løse dette. For her skal det satses politisk, med forestillinger om politivoldssaken i Bergen og den manglende utbyggingen av veier til Voss. Verken teatersjef Thomas Bye eller dramaturg Aslak Moe har vært redde for å jobbe med politisk og dokumentarisk stoff, enten det er justismord eller barnefordelingssaker. Men først måtte altså samtlige stykker av Jon Fosses leses høyt for det ganske land.

Vestlandsmytoglogier

I Fosses stykker representeres menneskene som ikke er så gode til å uttrykke seg. Fosse understreket da også selv hvordan redselen for å snakke høyt ble overvunnet gjennom skrivingen. Og det er jo sant. Så sant at jeg til tider har irritert meg over karakterene. Jeg har så å si fått lyst til å løpe opp på scenen og agere som samtaleterapeut mellom dem. Det har også irritert meg hvordan mennesker som bor utenfor de urbane sentra fremstilles som «mer ekte» eller «universelle» enn taleføre folk i byen. Jeg har kjent på at det er noe pussig sosialt her, når middelklassepublikummet i byene skal befinne seg i de fine teatersalene fordi de kan betale dyre teaterbilletter og se på «de andre», på bygdefolket, og liksom vokse åndelig av å la seg underholde av fortellinger om dem som strever så fælt med å kommunisere over respatexbord på kjøkkener i grisgrente strøk.

Men likevel. Det er noe her, og som jeg kanskje ikke har klart å tenke ferdig. For det slår meg at selv om Jon Fosse ord for ord er et prosjekt som befinner seg langt unna Christoph Schliengensiefs bigbrother-pastisj under festuken i Wien i 2000, der tysk teaters enfant terrible under tittelen Ausländer Raus! Schliengensiefs Container inviterte folk til å stemme én og én asylsøker ut av Østerrike, og der formen var satire, aggresjon og politisk brodd og kontroverser i mediene, så er det visse likheter: En mediebegivenhet ble iscenesatt, som en slags tilleggskommentar til den mediebegivenheten som fant sted i Nobelkomiteens regi. Og det denne lesningen faktisk fikk til, nettopp med sine nedtonede regigrep, var å skape et kontemplativt rom der man kunne lytte, og ikke minst, lytte sammen med skuespillerne, samtidig som de leste. Slik bød de på en alternativ fortelling, som foregikk samtidig. Jeg mener at dette kan tolkes som en form for maktkritikk som ikke søker å rive etablerte institusjoner ned, men å legge til et ekstra lag.

Det nære og det fjerne

At Det Vestnorske Teatret bød på en alternativ fortelling kom til uttrykk i innslagene mellom skuespillernes lavmælte lesning. Da jeg satt i salen, opplevde jeg hvordan programleder Linda Eide og Hans Olav Brenner i samme rom snakket til kamera og dem der ute, som satt og så på skjermene inne i stuene rundt om i det ganske land. Det skapte en følelse av å være der, i historien, da det skjedde, og likevel slett ikke, fordi vi få som faktisk var publikum i salen knapt var synlige for dem på skjermen. Riktig pussig ble det da jeg som publikum i teatersalen satt og så på et direktesendt innslag fra Litteraturhuset i Oslo, hvor programleder Siss Vik intervjuet restauratøren om hvilke matretter man kunne spise i restauranten, som liksom var ekte vestlandsk vare. For meg virket det hele hjelpeløst, like hjelpeløst som innslaget der Knut Hoem sto i trappen på Dramaten og laget direktesending av den typen som kommunikasjonsmessig har til hensikt å formidle at man er til stede, der det skjer. Og så skjedde det jo ikke der, men på Det Vestnorske Teatret.

Teateret som tilfluktsrom

Det som likevel har blitt stående for meg som sterkest etter å ha deltatt på denne teaterhendelsen er hvordan teateret kan fungere politisk fordi det kan fungere som et slags tilfluktsrom. Vissheten om at Det Vestnorske Teateret var åpent for meg hele helgen, også om natten, minnet meg om hvordan kirken, i alle fall i teorien, kan fungere som et asyl. I løpet av helgen jeg kunne gå inn og ut som jeg ville, skapte en slags følelse av trygghet, som om det teateret bød på var et slags meditativ retreat. Fredag natt dro jeg hjem, men fortsatte å ha opplesningen på øret via mobilen, slik at jeg sovnet, og sov meg gjennom det hele. Det gjør selvsagt noe med persepsjonen å våkne igjen. Samt å snakke med egne familiemedlemmer, og legge merke til hvor utrolig annerledes vår omgangstone er. Men likevel er det altså mye jeg kan kjenne meg igjen i. Det er her jeg lurer på om det er slik at det opp gjennom årene har blitt etablert bestemte konvensjoner for hvordan Fosses dramatikk skal settes i scene, for eksempel at teksten ikke skal leses fort, eller at personene ikke skal agitere voldsomt eller ha et veivende kroppsspråk. Ved at det nå finnes et arkiv av nedstrippede tekstlesninger som

nå er tilgjengeliggjort for den store offentligheten, finnes det muligheter for at nye oppsetninger unngår en reproduksjon av allerede etablerte regiuttrykk. Selvsagt til irritasjon for litteraturvitere som ikke liker alskens teatrale påfunn. Men for meg, som liker at scenekunsten stadig kaster nytt lys over gamle, klassiske tekster, bringer nettopp dette håp.

(Publisert 12.12.2023)