Går de store teaterinstitusjonene mot en langsom privatiserings-logikk?

                      «Economics are the methods. But the object is to change the soul.» (Margaret Thatcher)

I den europeiske teaterhistorien har teatret etter mitt syn i all hovedsak ikke vært autonomt. Det har ikke vært kunst for kunstens skyld, men en aktivitet som er tett knyttet til et samfunns ønske om et samlingsted der tilskuerne skal delta i en aktivitet som skal styrke dem og den instans som finansierer teateret. Det europeiske teaters hovedstrøm er preget av et tett samspill både økonomisk og ideologisk med det samfunn som finansierer det. Det er dette samspill som legitimerer teateret.

De norske teaterinstitusjonene har vært legitimert av ulike prosjekter. Mulig først og fremst nasjonsbygging, men også etter hvert av ideen om teater som et fellesgode. Teatrene var i en periode en del av det sosialdemokratiske prosjekt, bygget på velferdsstatens prinsipp om dannelse, muligheter, fordeling og utjevning. På samme måte som skole og utdanning, bibliotek og kulturskoler var teater drevet som et lavterskeltilbud. Jeg mener at teatrene i Norge i dag ikke lenger bærer en slik idé, og jeg lurer på om det ikke er med på å svekke vår legitimitet, og dermed også vår politiske gjennomslagskraft. Det er påfallende at et så sentralt bygg som Nationaltheatret kan stå og forfalle i så mange år, og jeg tenker at dette kan ha en sammenheng med en større problemstilling for teatrene. Nemlig at vår berettigelse i samfunnet ikke er klar, sterk og tydelig nok for mange, og at det derfor ligger lite politisk kapital i vårt prosjekt. Det er litt deprimerende å formulere, men det er kanskje den dypere grunnen til at bygget kunne forfalle så lenge, har jeg tenkt.

I denne artikkelen vil jeg si noe om den økonomiske og samfunnsmessige situasjonen teatrene i Norge befinner seg i, og forklare hvorfor jeg mener at denne situasjonen er alvorlig. Til slutt vil jeg diskutere noen mulige veier framover.

Privatiseringsbølgen

I løpet av de siste 40 årene har vi, ifølge filosof Arne Johan Vetlesen (AGORA, 2011), fått en «politikkens avpolitisering, en villet abdisering av politisk makt vis-a-vis markedsaktørenes (selskapenes) makt som har som mål å «frigjøre» økonomiske krefter fra enhver tidligere politisk oppnådd kontroll og juridisk håndhevet begrensning.» Dette har ført til en endring av virksomhetsmodell for mange offentlige institusjoner, og til opprettelsen av selskaper som Helse Nor, Helse Sør, Telenor, Bring, Vy, o.a. 

Jeg vil mene at mange av disse offentlige institusjonene som har levert samfunnet tjenester som har begrunnet deres eksistens og legitimitet, fikk en ny definert legitimitet etter endring av virksomhetsmodell. Nå ble legitimiteten forbundet med at de drives som «god forretning», ikke gjennom det de leverer. Dette har skjedd blant annet fordi det de leverer i mange tilfeller også leveres av andre aktører. De har fått konkurranse, og det blir da markedet som avgjør verdi, ikke lenger størrelser som nasjonsbygging, dannelse, lav terskel, fellesgoder osv.

Sammenlignet med VY, Telenor, Helse Sør osv. kan det tilsynelatende se ut som teatrene som institusjoner har gått fri fra de siste 40 årenes endringer i offentlig sektor og ikke forandret seg vesentlig, her i Norge. Det har allikevel skjedd en langsom og delvis usynlig, men grunnleggende endring. En endring som etter mitt syn har forandret teatrenes sjel. Beveggrunnen har vært økonomisk. Ikke økonomiske kutt, men paradoksalt nok: økonomisk vekst. 

Samfunnskontrakten

Historisk sett har det europeiske teatret hovedsakelig vært et fenomen samfunn har ønsket seg og betalt for, uten forventninger om at det skal kunne drives som en forretning. Det finnes unntak fra dette, som det elisabethanske teater, med Shakespeares The Globe, eller ulike folkelige uttrykk som har hatt stor betydning, men jeg vil allikevel påstå at det særegne europeiske teater som har vært knyttet til dramatikken og litteraturen, startet som et elitefenomen, noe som en privilegert del av befolkningen unnet seg. I antikken betalte bystaten for Dionysios-festene og teaterforestillingene som ble tilbudt borgerne. I middelalderen betalte kirken for kirkespillene og de ble tilbudt menigheten. Kongen betalte for hoffteatrene og det ble tilbudt adelen. Borgerskapet betalte for det borgerlige teater og det ble tilbudt borgerskapet. Det har altså vært en forbindelse mellom mesen og tilskuer som har utgjort en stor del av legitimeringen av tilskuddet til teatret. Først ved starten av det 20. århundre fikk vi, med utgangspunkt i foreningen «die Freie Volksbühne», et folketeater der samfunnskontrakten var: høy kvalitet og lave priser. Teater ble et tilbud til hele befolkningen. Folketeatermodellen ble en del av den demokratiseringen av goder som vokste frem med arbeiderbevegelsen. Felleskapet betaler og det tilbys til felleskapet. I Norge som en del av den sosialdemokratiske velferdsstaten. 

Legitimitet

Jeg vil påstå at deler av den norske tradisjonen er påvirket av foreningen Volksbühnes program. Man ønsket, iallfall i en periode, at teater skulle nå alle: vi fikk landsdelscener, Riksteateret, regionteatrene og i en periode der staten gikk tungt inn økonomisk var billettprisene styrt politisk. Dette endret seg i 1980 med høyrebølgen og en kulturmelding som delegerte ansvaret for billettprisene fra politikken til institusjonene. Staten skulle ikke lenger bestemme billettprisene, det skulle teatrene selv kunne gjøre. Det har over tid ført til at inntektene fra billettsalget har øket betraktelig, og utgjort en større andel av teatrenes økonomi. Det har også ført til en vekst for flere teatre: flere produksjoner, større avdelinger, flere ansatte. Det betød mer teater, mer kunst, mer arbeid, mer omsetning, ja mere liv. Men det har også ført til mer butikk, mer økonomisk og markedsrettet tenkning, og ikke minst til veldig dyre billetter som nå ekskluderer en stor andel av befolkningen som mulige publikummere. 

I perioden fra 1980 og frem til i dag har vi vært gjennom en periode der forholdet mellom stat og borger har blitt redefinert, en periode der økonomien har steget opp til øverste plass i samfunnshierarkiet og der verdier fra privat sektor, som effektivitet, produktivitet, kontroll og økonomiske bunnlinjer er rådende verdinorm. I disse 40 årene har også samfunnet i store deler av perioden opplevd det som er blitt kalt ekspansiv økonomisk politikk, der lave renter og tilgang på lån for mange har gitt et vesentlig økonomisk handlingsrom, som igjen har ført til at flere har kunnet gå i teatret selv om prisene steg. Den muligheten har teatrene utnyttet, ved å la den langsomme økningen i billettprisene kompensere for manglende regulering for lønns- og prisvekst i overføringene fra det offentlige. Jeg mener at denne praksisen aldri har vært bærekraftig. Den har gått på bekostning av legitimiteten til selve finansieringsmodellen og samfunnskontrakten som store deler av feltet, meg selv inkludert, har fortalt oss selv at vi har: vi skaper et fellesgode for befolkningen, kunst på et høyt nivå som kan nå bredt og mange, betalt av felleskapet til alle. 

Vi er inne i en såkalt dyrtid, der staten prøver det motsatte av en ekspansiv økonomisk politikk; den vil kjøle ned økonomien for å bremse inflasjonen. Dette får umiddelbare konsekvenser for teatrene, som mister publikum, blant annet fordi flere innbyggere ikke har råd til billettprisene. Da må teatrene nedbemanne for å gå i balanse.

En felle

Jeg mener teatrene har gått i en felle. «Fellen» har vært muligheten til å øke budsjettrammen gjennom inntekter fra billettsalget, på bekostning av den tidligere ideen bak den offentlige finansieringsmodellen: Høy kvalitet og lave priser. Denne fellen gikk ikke bibliotekene i, selv om den ble foreslått for dem i løpet av samme tidsperiode. Hvor gunstig ville det ikke ha vært for bibliotekenes økonomi med bare en liten avgift på lånet av bøkene? Si 2 kroner, tenk på alt biblioteket kunne gjøre med de inntektene! Bibliotekene sa takk, men nei takk, og viste til samfunnskontrakten. Teatrene gjorde ikke særlig motstand, så vidt jeg vet, vi sa ja, og dette betaler vi for nå med nesten umulige dilemmaer. 

Den økonomiske fellen har nok også endret vår sjel, for hvis man leser årsrapportene til flere av teatrene de siste 15 årene, vil man se at teatrene selv har fremhevet økt egeninntekt som ett av deres største suksesskriterier. Mye tyder på at dette også har vært populært hos den største mesenen, staten, som forholder seg til årsrapporten som et viktig styringsinstrument. Det vil si at det har skjedd en langsom endring i verdiforståelsen knyttet til de offentlige teaterinstitusjonene, hele veien rundt; også blant medarbeidere, i offentligheten og i pressen. Ingen har med virkelig styrke reagert på denne utviklingen. Og det har langsomt vokst frem en ny identitet og en ny legitimitet: å «drifte» teateret godt, og drive «god forretning». Det er bare det at de offentlige teaterinstitusjonene våre reelt sett ikke er god forretning. Vi bare mimer det. Hoveddelen av inntektene kommer allikevel fra skattebetalerne. Som forretning er de offentlige teatrene vesentlig dårligere enn de private konkurrentene de har, og dermed er de heller ikke i besittelse av den nye verdien, den verdien som i det rådende paradigme skal gi dem legitimitet.

Vi har fått en situasjon der fellesskapet betaler for teater som tilbys en økonomisk elite. Det har ingenting med den sosialdemokratiske modellen å gjøre. Den ligner på den men er i realiteten nærmest det motsatte. Jeg tror det var Turid Birkeland som kalte dette for omvendt Robin Hood-virksomhet, da hun kritiserte prisene på teatrene for ca. 10 år siden. Jeg tror hun hadde rett i at det er dét det er.

Hva nå? 

Kanskje er vi i ferd med å møte oss selv i døra, kanskje det er nå vi skal ta et ærlig blikk i speilet og prøve å bli enige med oss selv om hvem vi er og hvem vi ønsker å være. Alle veier ut av dette er smertefulle. Den eneste smertefrie veien er at vi igjen blir reddet av en periode med økonomisk ekspansjon. Noe som ikke er helt usannsynlig, men det vil, etter mitt syn, kun gi oss mulighet til å lukke øynene og fortsette festen litt til. Hvis vi ikke får en ny periode med økonomisk ekspansjon må det treffes smertefulle og alvorlige valg som helst både politikere og bransje og offentlighet bør ha en ærlig samtale rundt, før ‘ting bare skjer’. Slik det ‘bare skjedde’ den gang prisene ble sluppet på åttitallet.

Jeg mener at det er avgjørende å bevare offentlige finansierte institusjoner som produserer og viser scenekunst som et tilbud til hele befolkningen. Vi skal, mener jeg, gjøre alt som er mulig for at en samfunnskontrakt som bygger på disse verdiene kan etterleves. Får vi ikke til det, tror jeg teaterinstitusjonene raskere enn tidligere vil miste offentlig finansiering og fungere mer og mer som privatteatre. Ikke noe vondt om privatteatre, men de har en annen misjon enn de offentlige institusjonene og deres legitimitet styres av markedet. Vi vil på lang sikt, tror jeg, få et helt nytt landskap som utelukkende er presset frem på økonomiske premisser. Jeg mener altså vi må forsøke å påvirke utviklingen på andre måter.

Hva tror jeg vil skje i dagens situasjon?

Hvis institusjonene skal tenke på eget ve og vel på kort sikt innenfor gjeldende paradigme, må de senke utgiftene en god del og forsøke å øke inntektene. Det vil si nedbemanne noe og øke prisene på billettene noe, samt spille mer såkalt kommersielt innhold. Det vil si at følgene vil bli færre jobber for de som driver med teater og dyrere billetter for de publikummerne som fremdeles har råd til å gå i teateret, samt mer urettferdig konkurranse for de som driver privat. Det vil si en utvikling som beveger seg enda lenger vekk fra finansieringsmodellen til «folketeateret» i dens sosialdemokratiske utforming, og ikke minst enda lenger vekk fra samfunnskontrakten «høy kvalitet og lav pris», selv om store deler av inntektene kommer fra skattebetalerne. Med andre ord svekke legitimiteten for å øke sannsynligheten for økonomisk balanse.

Det som kan gjøres for å bøte på legitimitetsutfordringen er å utvide arbeidet med såkalt «outreach», eller publikumsutvikling. Dette er tiltak for å nå nye, eller underrepresenterte grupper. Dette kan være i form av enkelte gratisforestillinger, målrettede prosjekter for spesifikke demografiske grupperinger o.a. Disse tiltakene kan finansieres av øremerkede offentlige midler samt inntekter som kommer inn fra dem som har råd til å kjøpe billetter innenfor det ordinære tilbudet. På den måten vil de pengesterke og det offentlige sammen spleise på spesifikke prosjekter som kompenserer for legitimitetsunderskuddet institusjonens kjernedrift har. 

Et alternativ til disse tiltakene er å drastisk gå tilbake til utgangspunktet for folketeaterideen: høy kvalitet og lave priser. Da skal utgiftene vesentlig ned og billettprisene skal også vesentlig ned. Dette vil føre til en mye større nedbemanning, og nok også til en vesentlig mindre omsetning. Det vil gi et tilbud som blir tilgjengelig for alle, men samtidig vil det sette feltet voldsomt tilbake. Den økonomiske kaken blir mye mindre, og bransjen må i gang med en total revurdering av sin virksomhet. Teatrene kan gjenvinne legitimitet, men tape veldig mange arbeidsplasser og tilbudet til publikum vil bli mindre.

Dette er selvsagt noe veldig få ønsker seg, men det tar tyren ved hornene i forhold til kontrakten om høy kvalitet og lav pris.

En tredje vei er at det startes en dialog i offentligheten og med myndighetene der man ærlig diskuterer disse dilemmaene, og ikke later som om legitimitetsproblemet ikke finnes. Det er det jeg prøver på nå. Hvis feltet kan få en anerkjennelse for problemstillingen, kan man tenke seg et spleiselag med myndighetene der lavere inntekter fra billettsalg kompenseres med offentlige overføringer, mot at prisene settes ned. Man kan tenke seg en vei i flere etapper, der restrukturering av institusjonene går hånd i hånd med overføringer som er øremerket lave priser. Målet må være lavere og lavere kostnader for driften og lavere og lavere billettpriser, inntil en billett koster så lite at en vesentlig del av befolkningen kan bruke kjernetilbudet.

Jeg tror at en slik mellomvei kan forhindre en total endring av feltet, samtidig som man gjenvinner muligheten for å utvikle et stort og bredt publikum.

Utfordringen med denne veien er at Margaret Thatchers ønske fra 1980 om å endre vår sjel gjennom økonomien kan ha lykkes. Det vil si at embetsverk, politikere og organisasjoner ikke vil anerkjenne dybden av problemstillingen rundt legitimitetsproblemet og mener at de to første løsningene vil være å foretrekke. Disse løsningene skjuler, etter min mening, de «egentlige problemene», i ekte nyliberal ånd. 

Vi må ta den vanskelige samtalen nå

Jeg tror disse løsningene allikevel, på mellomlang sikt, grunnleggende vil endre teatrene slik vi kjenner dem i dag. Og det vil føre til store nedbemanninger samt et mer kommersielt og ekskluderende tilbud. I dag er det stadig mye ved teaterdriften som ikke er butikk, men uavhengig kunstproduksjon på et høyt nivå som ikke skjeler til andre hensyn enn kvalitet. Jeg vil mene at halvparten av hovedideen, nemlig ambisjonen om «høy kvalitet», stadig holdes i hevd. Men med de kuttene som skjer ved teatrene i disse dager, vil dette etter all sannsynlighet måtte sees på, først i forhold til volumet på de mindre inntektsbringende forestillingene som produseres, dernest rammene for disse. Dessuten tror jeg myndighetene over tid vil miste interessen for sitt engasjement hvis man ikke finner støtten legitim. En legitimitet som skapes gjennom forbindelse mellom den som finansierer og det publikum teateret skal nå.

Jeg tror at hvis vi ikke tar den vanskelige samtalen nå, vil vi kun i beste fall få en kortere utsettelse av problemene. Når oppgjøret kommer for de norske teaterinstitusjonene, må vi betale tilbake det vi har mistet av legitimitet, er mitt stalltips. Det blir institusjoner med betydelig mindre offentlig engasjement er jeg redd. Slike ting kan komme plutselig og gå veldig fort. I Holland kuttet de overføringene til scenekunst med 40% med et pennestrøk, og grunnen til dette var ifølge den belgiske regissøren/skuespilleren Frank Vercruyssen at teaterkunsten ikke lenger hadde legitimitet i befolkningen og blant politikerne. Deres legitimitet lå i kunstverdenen og der var den skyhøy. Men kunstverdenen finansierte ikke teatrene, dessverre. Situasjonen i Norge er en ganske annen enn den var i Holland den gang da Vercruyssen besøkte Oslo og Teatertankens seminar i 2013, men det den nederlandske erfaringen kan vise er at legitimiteten er altavgjørende.

(Publisert 14. 12.2023)