Ritualistisk og energisk vitamininnsprøytning

Den brasilianske koreografen Lia Rodrigues, som gjestet Dansens Hus med forestillingen For the Sky not to fall i 2017, var nå i desember tilbake med

encantad

Koreografi: Lia Rodrigues

Koreografiassistent: Amalia Lima

Medskapende dansere: Leonardo Nunes, Valentina Fittipaldi, Andrey da Silva, Larissa Lima, David Abreu, Raquel Alexandre

Øvrige dansere: Alice Alves, Daline Ribeiro, Sanguessuga, Cayo Almeida, Vitor de Abreu

Lysdesign: Nicolas Boudier

Lyd: Alexandre Seabra

Dramaturg: Silvia Soter

Dansens Hus, 7. desember 2023

sin nye forestilling Encantad». Rodrigues er kjent for sin sosiale og politiske inngang til dansekunst, ved å engasjere seg i utdanning og kunstneriske aktiviteter i favelaen Maré i Rio de Janeiro – i samarbeid med den private organisasjonen Organisation Redes de Desenvolvimento da Maré. Encantado ble laget under pandemien, da Brasil, under ledelse av daværende president og høyrepopulist Jair Bolsonaro, var ett av verdens hardest rammede land, med i overkant av 700 000 covid-dødsfall. Tittelen på forestillingen betyr «fortrylle» eller «forhekse» og var et forsøk på å kaste en forbannelse over frykten, og å komme sammen som mennesker ifølge Dansens Hus sine nettsider. Jeg er spent på om forestillingen kan oppleves aktuell under de nåværende krisene – Russlands og Israels brutale krigføring mot henholdsvis Ukraina og Palestina, Fosen-saken og miljøkrisa – og gjør meg klar til å fortrylles.

Ritualistiske handlinger

Idet lyset i salen dempes over et nesten fullsatt publikumsamfi går scenelyset sakte opp, og jeg kan skimte en fargerik rull av tepper helt bakerst på scenen. Elleve dansere kommer inn; sakte og i stillhet ruller de ut et stort, kvadratisk teppelandskap. Danserne forlater scenen igjen, hvorpå scenelyset får de ulike fargene og mønstrene i teppene til å skinne opp; fra rosa blomster på turkis bakgrunn til oransje leopardmønstre. Den rolige, felles handlingen, utført i stillhet, får åpningsscenen til å virke som et ritual eller en forberedelse til noe som skal komme.

Når danserne kommer inn igjen, en etter en, er de nakne. På ulike måter begynner de å interagerer med hvert sitt teppe – noen legger seg på magen med overkroppen under teppet og underkroppen synlig, noen setter seg oppå teppet i havfrueposisjon med ryggen til publikum, mens andre lager et langt, tvinnet hodeplagg av teppet, og ruller og åler seg rundt på scenen. Etter en stund kan en svak, jevn rytme fra et perkusjonsinstrument høres over høyttalerne. Danserne begynner gradvis å relatere direkte til publikum gjennom blikk, lyder og bevegelser som leker med forventninger til kropp, kjønn og det dyriske. Og det er i dette øyeblikket jeg opplever at forestillingen virkelig starter.

Kroppsliggjorte disfigurasjoner

Plutselig dukker individuelle uttrykk og skikkelser opp overalt på scenen. En danser lager en fugleaktig lyd mens hen gjør sirkulære bevegelser med brystet og har store, oppsperrede øyne, en annen lager høye snorke-lyder mens hen åler seg som en mark med et lekent blikk. To dansere lager en hesteaktig figur av oransjemønstrete tepper som beveger seg over scenen. Ulike kroppsliggjorte disfigurasjoner oppstår og forsvinner, mens lydnivået eskalerer, og den insisterende rytmen akkompagneres av sang som (ifølge Dansens Hus sine nettsider) er tatt opp under det brasilianske Mbyá Guaraní-folkets demonstrasjoner for eget land. Tre dansere står oppå skuldrene til tre andre som er skjult under tepper, mens de gjør gester som minner om håndvaskingspraksiser fra pandemien med ekspressiv ansiktsmimikk, en annen trio dansere beveger seg med ryggen til publikum mens de vifter tepper rytmisk foran rumpene sine, og nok en trio, bestående av kraftige mannlige dansere, leker seg med et tydelig feminint bevegelsesuttrykk. Bevegelsesmaterialet er jobbet med over en lang periode, noe som synes i dansernes trygge og kreative utøvelse.

Attitude

Siste del av forestillingen er en mer dansebasert, kollektiv bevegelse der utøverne danser sammen i ring fra bakerst til foran på scenen. Gjennom å kaste tepper opp i lufta og relatere til hverandre med ekspressive og humørfylte gester, nærmest maner de frem en felles energi. Jeg kan kjenne igjen armbevegelser fra både ballett og østlige danseformer og benbevegelser fra mer folkelige dansetradisjoner, samt enkelte urbane stiler/trinn. Danserne henvender seg direkte til publikum gjennom blikk og synkrondans, og jeg vil egentlig gi applaus som respons men siden sallyset er av lar jeg være. Jeg tenker at det kunstneriske arbeidet, særlig i denne delen, inneholder en attitude, tilnærming eller holdning som er viktigere enn det formmessige, noe jeg setter pris på og som virker befriende på meg.

Aktivisme som del av en kunstpraksis

I Dansens Hus sin podcast forteller Lia Rodrigues at hun som hvit brasilianer fra middelklassen på 1960/70-tallet hadde tilgang på utdanning både innen klassisk ballett og historie, men at idet hun skulle begynne å koreografere ønsket hun andre kropper for å formidle det hun ville – og danserne i Encantado speiler mangfoldet i befolkningen i Brasil. I tillegg til å lage egne forestillinger har Rodrigues vært en av drivkreftene bak etableringen av kunstsenteret «Centro de Artes da Maré» som åpnet i 2009 og danseskolen «Escola livre de Dancas da Maré» som åpnet i 2011, og på denne måten føyer Rodrigues sitt kunstneriske arbeid seg inn i et omfattende aktivistisk engasjement og virksomhet. Danseforestillinger inspirert av urfolk og deres praksiser er sjeldne, og kan brukes til å spre oppmerksomhet og kunnskap om dem og deres rett til ulike landområder. I Norge har vi de samiske koreografene Elle Sofe Sara, Simone Grøtte, Katarina Skår Lisa og kompaniet Draug Produksjoner som behandler samiske spørsmål gjennom dansekunst.

Forestillingens dramaturgi går fra en minimalistisk og stringent form til det mer maksimalistiske og utfoldende, der jeg opplever den siste delen som sterkest tematisk forankret. Likevel går jeg hjem fra forestillingen med et stort smil om munnen mens sjarmen og varmen fra danserne virker i meg.

(Publisert 13.12.2023)