Utvider teaterhorisonten

For andre gang arrangerte Vaba Lava, et estisk teater som har base i Tallinn og én avdeling i Narva, Vabaduse – International Freedom Theatre Festival. Narva er en liten by som grenser mot Russland og har en høy andel russiskspråklige innbyggere. På russisk side ligger Ivangorod som en gang var en bydel i Narva. Grensen er trukket midt i elven. I praksis kan du stå ved elvebredden på estisk side og vinke til russere som står og fisker på motsatt side, så nært er det. 

Årets festivalkuratorer, Märt Meos, Allan Kaldoja og Marius Ivaškevičius, valgte frihet som et tematisk omdreiningspunkt og la med det vekt på erfaringer fra land med sovjetisk fortid, især Ukraina og sentralasiatiske land. Med tanke på Russlands fullskala invasjon av Ukraina i 2022 er dette en betimelig vinkling på teater fra disse områdene, men kuratorene var allerede i gang med å undersøke sentralasiatisk teater før krigen brøt ut. På programmet var forestillinger av uavhengige scenekunstnere med bakgrunn fra blant annet Ukraina, Usbekistan, Kasakhstan, Kirgisistan og Tadsjikistan, i tillegg til Estland, Latvia og Litauen. Oasis of Impunity, et gjestespill av det chilenske teaterkompaniet La Resentida som avsluttet festivalen, rakk jeg ikke å se (anmeldelse av Thomas Irmer, nr. 2-3/23, red.anm.).

Teatrets vilkår 

En informativ samtaleserie ga publikum en innføring i den sosiopolitiske utviklingen og teatrets vilkår i henholdsvis Tadsjikistan, Ukraina, Usbekistan, Kasakhstan og Kirgisistan. Det å bli frarøvet ens historie, språk, kultur og dermed verdighet av et totalitært eller autoritært regime var et tema som gikk igjen på festivalen. Selv om russisk var et felles språk for mange av gjestene og ble brukt i en rekke teaterproduksjoner (men ikke alle), fikk vi høre om betydningen av å styrke de lokale språkene og bygge en selvstendig identitet. På bakgrunn av krigen i Ukraina var holdningen til Russland et spørsmål som uunngåelig ble stilt gjestene fra de sentralasiatiske landene. Selv om de på egne vegne og på vegne av kolleger og bekjente kunne uttrykke støtte til Ukraina, forklarte de hvordan situasjonen i hjemlandet er mer komplisert. Sterke bånd til Russland finnes i deler av regionen, og det virker som befolkningen mange steder er delt i synet på krigen. Statens offisielle ståsted er uttrykk for politiske og økonomiske interesser og for geopolitiske maktrelasjoner og spenninger. Samtidig finnes det i enkelte land en uro over å dele en grense med Russland. For noen er Ukrainas frihet også et spørsmål om deres egen.

Ulike former for undertrykkelse ble drøftet i samtaler og forestillinger. Festivalprogrammet bød på teaterproduksjoner som viste hvordan rigide kjønnsroller og sosiale strukturer begrenser individets livsutfoldelse. Vi fikk se forestillinger som tok for seg spørsmål om identitet og historieforståelse som gjaldt Narva og Estland spesielt. Styresmakter som undertrykker ved å skape frykt for sensur og forfølgelse, ble også tematisert. Vi fikk høre om hvordan dette kan føre til at de statlige kulturinstitusjonene driver med selvsensur eller må ta kunstneriske omveier for å lage teater. Å arbeide utenfor de statlige teatrene gir større kunstnerisk frihet, ble det påpekt, men da er kunstnerne økonomisk sett også overlatt til seg selv. I panelsamtalen om Usbekistan ble det sagt at uavhengige teaterkompanier stort sett får arbeide uforstyrret av staten.Kasakhstan har sett en oppblomstring av unge scenekunstnere og aktivitet blant de relativt mange uavhengige teatergruppene som holder til i Almaty. 

Andre steder fremstår situasjonen mer alvorlig. I Tadsjikistan har det nylig vært flere tilfeller der kunstnere er blitt arrestert og fengslet og teaterproduksjoner forbudt, mens vilkårene for kunst og kultur i Kirgisistan later til å være skjøre. Der kan antallet uavhengige teatergrupper telles på én hånd, og jeg fikk inntrykk av at kulturinstitusjonene må trå forsiktig. Samtidig merket jeg en stolthet over de kunstneriske praksisene som vokser frem lokalt, selv om det også ble nevnt at teaterkunsten er påvirket av russiske og europeiske tradisjoner. Som Shamil Dijkanbajev, direktør ved Kirgisistans National Academic Drama Theatre, sa i en panelsamtale: Samarbeid (med europeere for eksempel) er interessant, men vi vil ikke bli fortalt hvordan teater skal se ut.  

Som kritiker tar jeg til meg poenget til Dijkanbajev. Jeg har jo ikke inngående kjennskap til verken de de samfunnsmessige eller teaterfaglige forutsetningene som gjelder for de fleste av festivalens kunstnere. Nettopp derfor er det viktig at det finnes festivaler som gir mulighet til å bli kjent med disse teatermiljøene.   

Teater og sannhet

Åpningsforestillingen var Choose a (Better) Version, urpremieren på et samarbeid mellom Theatre of Playwrights i Kyiv og Vaba Lava. Dette er et nyskrevet stykke på ukrainsk som omhandler dilemmaer og skjebnesvangre valg som enkeltmennesker sto overfor da Russland angrep Ukraina i 2022. Stykket er delvis basert på det ukrainske teaterkompaniets egne erfaringer under krigen. Gjennom monologer som vekselvis kommenterer og beretter fra innsiden av situasjonen sett fra karakterenes perspektiv, og scener der utøverne spiller ut situasjoner, vokser det frem skildringer av svik, splittelse og samhold, sinne, mot og tvil, men også de absurde sidene ved krigstiden de lever i. Forbindelser mellom karakterene blir gradvis avslørt. Det bidrar til å skape et komplekst bilde av hvordan karakterene vurderer situasjonen og begrunner sine handlinger som en del av den patriotiske krigsinnsatsen.  

Med en direkte spillestil, naken scene, enkle rekvisitter, hektisk tempo og litt galgenhumor har forestillingen fått et upolert og personlig preg. Utøverne gjorde for eksempel enkel men effektiv bruk av liveoverføring fra et håndholdt kamera til å fremføre monologene. Blinkende lys forestilte skudd i en slående scene der ukrainere tryglet en russisk soldat om sine liv. Når flyalarmen gikk og publikum ble bedt om å forlate scenerommet, var det åpenbart et bilde på hvordan krigen har endret dagliglivet. 

Selv synes jeg at de sceniske grepene fungerte. At uttrykket var skåret inntil beinet godtok jeg som premiss for i det hele tatt å lage teater som forholder seg til krigen mens den pågår. Andre festivalgjester etterlyste imidlertid et mer raffinert formspråk og en problematiserende tilnærming til hvordan krigen påvirker befolkningen. Som det ble nevnt i en panelsamtale om Ukraina, vil slike teaterprosjekter kanskje komme på sikt når krigen en dag er på avstand. 

Festivalpublikum fikk også mulighet til å se to dokumentarfilmer om krigen. Mariupolis 2 av Mantas Kvedaravičius og 20 Days in Mariupol av Mstyslav Chernov, er tett på de sivile lidelsene som russiske angrep påførte befolkningen og byen under beleiringen av Mariupol. Dokumentarskaperne og deres samarbeidspartnere løp en betydelig risiko ved å lage disse filmene som dokumenterer konsekvensene av angrep på sivil infrastruktur. Oppholdet i Ukraina kostet til slutt Kvedaravičius livet. Chernov kom seg med nød og neppe i sikkerhet, mye takket være modige støttespillere som ville redde filmopptakene. 

Filmene er sterk kost. Brutaliteten de skildrer gjør det mulig å forstå litt mer av hva som motiverer teaterproduksjoner som Choose a (Better) Version. Dramatikeren Natalia Blok fra Theatre of Playwrights kunne likevel fortelle at helt siden okkupasjonen av Krim i 2014 har ukrainske teater- og filmskapere diskutert kunstens muligheter i krigstid. Innvendingen mot det estetiske uttrykket i Choose a (Better) Version parerte hun med å påpeke at det å bruke et direkte språk på scenen er en frihet som ikke alle har. De trengte ikke å pakke budskapet inn i metaforer når de kan tale fritt. 

Den polske regissøren Jakub Skrzywanek snakket om teatrets rolle i en tid med informasjonskrig og propaganda. Når media serverer propaganda sa han, må teatret formidle sannhet. Som regissør er Skrzywanek kjent for spisse tilnærminger til kontroversielle temaer. På festivalen hadde han regi på forestillingen Underground Girls av usbekiske Teater Ilkhom og er dessuten ny kurator ved Vaba Lava. Uttalelsene til Blok og Skrzywanek ble for meg en påminnelse om at for mange av kunstnere som gjestet festivalen, står det noe på spill. På en eller annen måte er de preget av situasjonen i landet sitt eller regionen sin, uten at det dermed er sagt at deres kunstneriske visjon og valg skal reduseres til en konsekvens av den. Men konteksten for teaterkunsten er heller ikke irrelevant. Synspunktene til Blok og Skrzywanek taler for et teater som ikke er løsrevet fra samfunnet, men samtidig må være en uavhengig kraft. Mange av teaterproduksjonene jeg så på festivalen, bygger på dokumentariske metoder og eksplisitt undersøker historiske og nåtidige forhold, eller er motivert av virkelige hendelser og personlige erfaringer. Scenespråket varierte mellom det direkte og utvetydige, og budskap som ble bearbeidet og formidlet gjennom lag av poetisk fiksjon.

Trekker lange linjer

Hvilke muligheter har teatret til å være sant i den forstand Skrzywanek forfekter? Spørsmålet ble satt på spissen av Barzu Abdurazzakov, en merittert regissør fra Tadsjikistan. Abdurazzakov er politisk forfulgt, men fikk i 2022 anledning til å dra tilbake til Tadsjikistan. Der trosset han faren situasjonen hans innebærer og gikk i gang med en teaterproduksjon sammen med en gruppe unge skuespillere som ønsket å arbeide med ham. I forbindelse med prøver til teaterproduksjonen Mankurt ble skuespillere arrestert og utsatt for voldsomme avhør. En av dem ble urettmessig dømt til fengsel. Forestillingen ble forbudt av myndighetene. 

Mankurt er basert på romanen Og dagen varer lenger enn et århundre av den kirgisiske forfatteren Tsjingiz Ajtmatov. Begrepet «mankurt» viser til et opprørsk eller opposisjonelt menneske som blir gjort underdanig gjennom en torturmetode som har til hensikt å viske ut historisk hukommelse og identitet. I overført betydning er det snakk om den absolutte kontrollen til totalitære regimer. Vi fikk se et videopptak av den aller siste prøven på teaterproduksjonen før myndighetene grep inn, og hvordan den på emosjonelt og poetisk vis fungerte som en bønn om å huske. 

Abdurazzakov spør om «mankurt», eller glemselen som oppstår ved å bli underlagt verdensanskuelsen til et totalitært regime, er noe som går i arv eller et valg som blir tatt: Må du glemme for i det hele tatt å fortsette å leve? Dette spørsmålet, og Abdurazzakov sine refleksjoner og erfaringer fra Tadsjikistan utforskes i A Totalitarian Romance, et nyskrevet teaterstykke av litauiske Marius Ivaškevičius. Teksten er inspirert av reisen Ivaškevičius foretok i Sentral-Asia og møtet med Abdurazzakov i Dusjanbe. Møtet deres rammer inn en bredere fortelling om skjebnen til kunstnere og deres verk under det totalitære regimet til Stalin, som også trekker linjer til naziregimet og til borgerkrigen og det påfølgende diktaturet i Spania. Forfatteren Mikhail Bulgakov fungerer som en gjennomgangsfigur som teksten gjentatte ganger vender tilbake til. Slik jeg oppfattet stykket, ble Bulgakov brukt for å vise hvilket komplekst terreng kunstnere manøvrerer i når makthaverne begrenser kunstnerisk frihet og lojalitet er en forutsetning for arbeid og overlevelse.

Vi fikk se en leken og virkningsfull iscenesatt lesning. Selv med kort prøvetid leverte skuespillerne en livlig og skjerpet tolkning med en energisk spillestil som drev forestillingen fremover. Det var like fullt et svært rikholdig tekstmateriale med mange nivåer og narrative tråder de fikk i fanget. Med en spilletid på godt over tre timer med pauser kan det tenkes at fremtidige lesninger eller oppsetninger kan ha godt av å spisse teksten eller tydeliggjøre de strukturerende grepene.   

Festivalpublikum fikk ytterligere en mulighet til å bli kjent med arbeidet til Abdurazzakov. Han hadde regi på teaterproduksjonen Avalanche av teatret Zhas Sakhna (Den unge scenen) fra Kasakhstan. Avalanche er et kammerspill der handlingen dreier seg rundt en nært forestående fødsel i en familie som bor i et ressursfattig lokalsamfunn i et isolert fjellområde som er utsatt for snøskred. Så utsatt er det i snøskredsesongen at de lokale styresmaktene har lagt ned forbud mot å lage lyd. I den enkle stuen til familien, der flere generasjoner bor sammen, er alle overflatene dekket med lyddempende stoff. Folk lever i frykt. Men hvilken frykt er størst? Frykten for den påståtte skredfaren, reaksjonen til de hardhendte styremaktene hvis noen bryter de strenge sosiale reglene som har gått i arv i generasjoner, eller kulturen for angiveri som gjennomsyrer den lille befolkningen? 

Karakterene er spisset for å fremheve rollen de spiller i samfunnsomveltningen som er i emning. Skuespillerne fikk godt frem det undertrykkende og klaustrofobiske ved den sosiale ordenen, blant annet ved å bruke en insisterende hviskestemme som bygget opp en spenning i rommet. Når skredfaren omsider avsløres som bløff eller myte, og mange likevel ikke tør å heve stemmen selv om de skjønner at de kan, sier forestillingen noe om hvor dypt nedarvede og strengt bevoktede fortellinger innenfor et autoritært regime kan stikke i et menneske. 

Feministiske perspektiver

Konsekvensene av en undertrykkende sosial orden lå også til grunn for Underground Girls av Teater Ilkhom fra Usbekistan og My World is Arranged This Way av Theatre 705 fra Kirgisistan. Begge produksjoner er laget ut fra et feministisk, kanskje til og med aktivistisk, perspektiv på situasjonen til jenter og kvinner i konservative, patriarkalske samfunn.  

Underground Girls tar for seg nabolandet Afghanistan, men har også blikket rettet mot vold mot kvinner i Usbekistan og mot hvordan vestlige land har sviktet det afghanske folket etter at Taliban kom tilbake til makten. Manuset er inspirert av boken Underground Girls of Kabul. In Search of the Hidden Resistance in Afghanistan av Jenny Nordberg, og er i tillegg basert på intervjuer med afghanske flyktninger og afghanere som fortsatt befinner seg i landet.

Forestillingen vil litt for mye og svinger mellom det faktaorienterte, det emosjonelle og det latterliggjørende i fremstillingen av sosiale strukturer og forventninger som innskrenker og styrer kvinners livsutfoldelse, kropper og deltagelse i samfunnet. Overdrevne scenebilder brukes hyppig som grep for å understreke det absurde ved systemisk og systematisk undertrykkelse, men også for å skape en kontrast til det hverdagslige ved drømmene og ambisjonene som kvinnene bærer på.  

Mens Underground Girls kommenterer en dypt alvorlig situasjon sett fra utsiden, leser jeg My World is Arranged This Way som et kunstnerisk opprør fra innsiden. Det retter seg mot patriarkatet, ideologisk indoktrinering og imperialismen, med utgangspunkt i erfaringene til unge kirgisiske kvinner. Theatre 705 har arbeidet kollektivt. Den røde tråden er en omskriving av forholdet mellom Shakespeares Romeo og Julie der striden mellom familiene er erstattet av striden mellom en konservativ og en feministisk livsanskuelse. Scenerommet er enkelt, men intimt og funksjonelt. Publikum omringer scenen på fire sider og kommer tett på både skuespillerne og musikerne. 

Narrativt sett var det ikke alltid like lett å følge det omskrevne forholdet, men det er ikke nødvendigvis avgjørende så lenge de motstridende synspunktene det representerer kommer frem. Rollene gestaltes heller ikke med full innlevelse, men er snarere figurer som utøverne trer inn i og aktivt diskuterer seg imellom. Dessuten favner forestillingen langt mer, og er like mye en blanding av poesi, sang, gjennomført og velspilt live musikk, referanser fra global ungdomskultur (tenk life hacks på TikTok og språklig krydder som chill og cringe) og globalisert kultur i det hele tatt, og til og med en omgang med interaktiv quiz. 

Jeg skal ikke påstå at dette er en finslipt forestilling. Etter det jeg forstår, er disse kunstnerne selvlærte innenfor scenekunst. Samtidig er de kunstneriske grepene til Theatre 705 virkningsfulle og originalt tenkt. Forestillingen er gjennomsyret av samfunnskritikk og fremstår selvrefleksiv samtidig som den er drevet av frihetstrang og fryktløshet. 

Gransker fortiden

Festivalen vendte også oppmerksomheten mot Estland. To forestillinger skrevet og regissert av Julia Aug brukte dokumentariske tilnærminger til å undersøke historiske og nåtidige forhold: Mom, Is Our Cat also a Jew? med Teater R.A.A.A.M. og Narva – The City We Lost med Vaba Lava. Formmessig har forestillingene mye til felles. Aug veksler mellom historisk fiksjon i form av erindringer, skildringer og med kostymer som peker i retning av den aktuelle tidsperioden, og nåtidige perspektiver på temaet. Dokumentarisk materiale, for eksempel personlige fortellinger, arkivmateriale og bilder, er et viktig element, men det er også fraværet av dokumentasjon. 

Mangelfull dokumentasjon er et viktig poeng i Mom, Is Our Cat also a Jew? som omhandler holdninger til og oppfatninger av jødisk identitet og kjennskap til holocaust slik det fant sted i Estland. Ifølge forestillingen har mye dokumentasjon om utryddelsen gått tapt. Smerten som ligger i historien kommer tydeligst frem gjennom scener som skildrer hvordan nabo snudde mot nabo og som følger skjebnen til jødiske barn som ble angitt av sin egen stemor. Særlig de nære fortellingene, som disse eksemplene, var gripende formidlet.

Narva – The City We Lost drar oss gjennom den sammensatte historien til Narva. Skiftende statstilhørighet, allianser, grensedragning og migrasjon har påvirket hukommelsen til byen og befolkningen. Perioden rundt andre verdenskrig, da Estland først ble okkupert av Sovjetunionen, så Nazi-Tyskland og deretter Sovjetunionen igjen, utgjør et tidsskille som preger hvilke fortellinger om byen som overlever og blir rådende. Aug og Vaba Lava undersøker historien gjennom arkitekturen og hva som er bevart, revet, forvandlet eller bare glemt. Foruten å være opplysende, selv om det ikke alltid var like lett for meg som utenforstående å henge med i svingene, ga forestillingen et interessant innblikk i hva dagens innbyggere tenker om byen sin. Nostalgiske forestillinger, optimistiske fremtidsvisjoner og avmakt skaper et sprikende bilde.  

Aug sine produksjoner løfter frem sider ved historien til Estland og Narva som virker å være lite belyst eller sjelden diskutert i offentligheten. Verdien av å bruke teatret til å sette disse historiene under lupen er åpenbart stor. 

Nære spørsmål

Mens mesteparten av festivalprogrammet forholdt seg til spørsmål om frihet og undertrykkelse på en åpenbart politisk eller ideologisk måte, skiller Two Garages seg ut ved å stille siktet inn på hverdagslivet og for gjennomgående bruk av humor. Dette er en estisk-latvisk produksjon av Vaba Lava. Fire menn, to estere og to latviere, har søkt ly i garasjen fra livets, og kjærlighetens, utfordringer. Klønete følsomhet iblandet like klønete mannssjåvinisme ligger i luften. Kompisene mekker og viser frem det ene oppfinnsomme, ofte håpløse og ganske morsomme, påfunnet etter det andre, som skal løse et eller annet problem. 

Kompisene har naturligvis også et band. Låten er alltid den samme, men til gjengjeld sammenfatter den forestillingens anliggende: lengselen etter mannlige forbilder i et samfunn i endring. Two Garages går ikke inn i årsaken til endringene, men tegner heller et sårt portrett, på vittig og til tider pinlig vis, av menn som strever. Selv om jeg synes behandlingen av tematikken ble litt ensporet i lengden, traff forestillingen meg likevel og kanskje til og med bedre enn om den hadde forsøkt å analysere situasjonen. 

Møtepunktet

Kuratortrioen har sett for seg at Narva kan fungere som en bro mellom land med en felles fortid, men som tok ulike retninger etter Sovjetunionens oppløsning. Beliggenheten til Narva som europeisk utpost og grenseby mot Russland, et på samme tid geopolitisk og mellommenneskelig møtepunkt mellom øst og vest, ville nok prege festivalopplevelsen også uavhengig av festivalprogrammet. Særlig for gjester som meg som i utgangspunktet ser festivalens nedslagsfelt fra en viss avstand. Men med krigen i Ukraina og skiftende globale maktforhold kjennes det maktpåliggende å gå dypere inn i postsovjetiske erfaringer og bli kjent med teatrets forutsetninger og uttrykk. Da trenger vi knutepunkter som Narva og Vabaduse, som kan føre sammen teatermiljøer innenfor og utenfor Europas grenser.