Veterinærinstituttet reformatert

Det finnes et lite stykke landlig idyll på Adamstuen. Inntil ganske nylig kunne man stikke innom der

Equinas’ diagnose

Av deWangen produksjoner

Konsept og kunstnerisk ledelse: Claire deWangen og Morten Bendiksen

Med: Fredrik Petrov, Line Heie Hallem, Jonathan Ibsen, Moa Meinich, Anne Kokkinn og Lilou deWangen

Tekstkontributør: Helene Skogland

Komponist/lyddesigner: William Kjeldsberg

Hesteklinikken i tidlg. Veterinærhøgskolen på Adamstuen, sett 3. november 2023 (spilles t.o.m. 10. des. 2023)

og hilse på hestene som luftet seg i inngjerdingen bak Veterinærhøgskolen. I dag er hestehagen friområde for nabolagets hunder. Hestene er flyttet til Ås, sammen med høgskolen, Veterinærinstituttet og Mattilsynet.

I den nedlagte hesteklinikken har deWangen produksjoner sett sitt snitt til å etablere et midlertidig mellomrom mellom det som var og det som skal komme. For en som ofte har passert hestene utendørs, men aldri sluppet innenfor de ærverdige portene til den gamle bygningen føles det mystisk og litt andektig å få sitte på en stol inne under de buede vinduene, i en lang, smal hall med takvinduer. Høye stolper med noen meters mellomrom i rad nedover hallen antyder at det har vært spiltau her. Det er ihvertfall det jeg forestiller meg, der jeg sitter blant 60 andre publikummere utstyrt med hver vår hodetelefon og lytter til et innledende radioinnslag. Det forteller om opptøyer utenfor Fattighuset, der det er blitt tomt for matposer mens det fremdeles står flere hundre mennesker i kø for hjelp.

Pennies from Heaven

Publikum er delt inn i tre grupper, som etterhvert skal ledes gjennom ulike rom i bygningen der brokker av handling vil utspille seg. Tre unge damer antrukket i ridebukse, ridejakke og ridehjelm tar oss imot. De heter Penny 1, 2 og 3, med referanse til den berømmelige Pennyklubben som har foret hestegale jenter med hestestoff siden 1982. I forestillingens fattigdomsperspektiv blir jeg oppmerksom på navnets doble betydning, og slås av ironien i klubbnavnet. Drømmen om en egen hest er jo for de aller fleste unge jenter økonomisk langt utenfor rekkevidde.

Et rom i stallen

Min gruppe skal først stifte bekjentskap med en sjarmerende fiksertype spilt av Fredrik Petrov, som forsøker å selge oss varer fra bilen sin. Herfra ledes vi videre forbi en rad med stallbokser, noen av dem sparsommelig innredet med diverse møbler, klesstativ og tøy. Hun som tar oss med inn hit (Moa Meinich) er ung, gravid og det viser seg senere at hun bor her i påvente av at området skal bygges om til leilighetskomplekser, hvorav ett skal øremerkes barnefamilier. Utbygger og sjefen for det hele (Line Heie Hallem) ser seg imidlertid nødt til å skrote akkurat denne delen av planen når alt kommer til alt. Som plaster på såret tilbyr hun den vordende moren en av de bedre plasserte boksene i stallen.

Episodisk dramaturgi

Som vanlig i deWangens produksjoner blir vi servert et konglomerat av historier og bruddstykker av historier i historien. De peker gjerne i samme retning, som del av noe større, og fremkaller slik et begjær etter narrativ sammenheng som sjelden fullt ut blir oppfylt. I stedet for å la seg frustrere kan man se det som et grep, der tekstenes funksjon og basale innretning er å bidra til atmosfæren heller enn å utgjøre et avrundet, narrativt hele. I denne stedsspesifikke, romorienterte scenekunstsjangeren spiller teksten en underordnet, eller understøttende, rolle – ikke hovedrollen. Sammenlignet med enkelte tidligere oppsetninger fremstår teksten i Equinas’ diagnose som betydelig mer gjennomarbeidet. Den episodiske dramaturgien må ta høyde for at de tre gruppene opplever episodene i ulik rekkefølge og henger akkurat passe godt i hop.

Scenografisk reformatering

Teaterviter, arkitektur- og scenografiforsker Sidsel Graffer har pekt på hvordan deWangens produksjoner reformaterer lokasjonen de utspilles på som scenografisk verk.[1] Teksten er en bidragsyter i denne reformateringen, der Veterinærinstituttet på Adamstuen knyttes til en fiktiv forhenværende lege, Adam Equina, som forsket på hybrider og avlet frem monstre i lokalene. Mot slutten av livet ble han rammet av Cauda Equina-syndromet, en gradvis lammende tilstand oppkalt etter en bunt nervetråder nedenfor ryggmargen med form som en hestehale. Blant de hjemløse og utstøtte som nå bebor hesteklinikken møter vi Lynx (Lilou deWangen), en 16 år gammel jente på rømmen som det antydes kan være ett av Equinas hybridmonstre. En ung gutt, Calvin (Jonathan Ibsen), ble utstøtt av sin egen familie da han som barn viste seg å ikke være helt som de andre, og har blitt tatt under vingen til fikseren vi møtte tidligere. Sammen produserer de lykkespill som de fattige er ville etter. En eldre kvinne (Anne Kokkin) lider av en type sovesyke, og har opplevd litt av hvert i livet. Henne er det ingenting som skremmer lenger, hun blir bare trøtt.

Gode skuespillere

Med større fokus på tekstarbeidet er også skuespillernes roller blitt mer nyanserte og interessante i denne oppsetningen enn i tidligere produksjoner jeg har sett. (Nå skal de sies at deWangen er svært produktiv med mer enn 30 produksjoner over drøye 20 år, hvor jeg har sett en knapp fjerdedel.) Det er dessuten svært gode skuespillere som er med denne gangen. For eksempel spiller Heie Hallem rollen som kynisk bolighai og skruppelløs utbytter av gratis, innvandret arbeidskraft med en presis forakt det føles intimiderende å være i nærheten av, selv som publikummer. Dette har betydning for publikums innlevelse og opplevelse å være omsluttet av verket, som er et kjennetegn for denne typen stedsutforskende, såkalt immersivt teater som deWangen har vært pionér for i Norge.

(Pulisert 08.12.23)