Den kroppslige erfaringen av Utøya-terroren

Å leve videre begynner med terrorofferets panikkangst, som hun møter med å puste dypt med magen – akkurat slik 17-åringens storebror lærte henne.

Den litt melodramatiske åpningen bikker raskt over i en hjertelig retning: Humoren sitter løst når den navnløse, unge kvinnen forteller om en lykkelig oppvekst med en seks år eldre storebror som er både bestevenn og ertelysten spøkefugl. Sammen drar de til AUFs sommerleir på Utøya, der politikk og romantikk veves sammen i en hjertevarm fortelling om små og store hendelser som fyller dagene frem til beskjeden om bomben i regjeringskvartalet slår ned. Fra da av er alt annerledes.

Sterk skuespillerprestasjon

Skuespiller Christina Sleipnes fyller scenen med smittende entusiasme, gledesfylte bevegelser og et tekstlig og fysisk nærvær som etablerer kontakt mellom skuespiller og publikum. Hun ser publikum rett i øynene, og gjennom den neste drøye timen bygger hun et portrett som vekker sympati og medfølelse, frykt og avsky, glede og sorg. Skuespilleren fremstiller fortvilelsen, sinnet og hatet med så stor innlevelse at publikum gråter med henne. Hun spiller ut hele følelsesregisteret med ekstremt stor troverdighet. Hun er så sterkt til stede at hun drar publikum inn i den berg-og-dal-banen av følelser som rammet akkurat dette mennesket – i likhet med mange andre.

Nina Westers tekst er bygget på samtaler med en familie som både er overlevende og etterlatte etter terroren 22. juli 2011. Terroristen drepte 69 mennesker på Utøya. Åtte mennesker ble drept av bomben i regjeringskvartalet i Oslo sentrum. Å leve videre er skapt for dem som er for unge til å ha opplevd terroren selv. I år begynner de som ble født samme år som terroren på ungdomsskolen. For hvert år som går vil nye barn komme til som ikke har opplevd dagen som forandret Norge for alltid. Men selv om målgruppen er klart definert, greier regissør og skuespiller også å nå frem til voksne. Å leve videre har en kraft som snakker direkte til publikum, uavhengig av ytre faktorer som alder, etnisitet og legning.

Det store sviket

Det har gått mer enn 12 år siden massakren på Utøya. Etter ti år kom det – endelig, vil mange si – et oppgjør med det meningsklimaet som tillot terroristens meninger å bre om seg i månedene og årene etter 22. juli 2011. Unnfallenheten og avmakten vokste seg større og større. Det ble aldri noe av de fagre ordene vi her i Norge lovte hverandre: Mange sa «Aldri tie, aldri glemme». For de overlevende og etterlatte kunne det oppleves som en tom floskel. Daværende statsminister Jens Stoltenbergs tale, der han sa «Vårt svar er mer demokrati, mer åpenhet og mer humanitet. Men aldri naivitet.», fikk ikke det gjennomslaget som kunne bygget et vern mot de voksende høyreekstreme holdningene som strakte seg langt inn i de etablerte, politiske partiene.

Nina Wester har både skrevet teksten og regissert monologen som Christina Sleipnes fremfører med stor innlevelse. Det blir nært og tett. Samtidig rommer teksten nok distanse til å fremme refleksjon og analyse. Det skapes et sylskarpt inntrykk av den fortvilelsen som følger av hatmeldinger og manglende solidaritet. Hva hjelper vel fagre ord når du mottar anonyme drapstrusler og tekstmeldinger som forteller at terroristen burde ha skutt deg også? Og i disse dager, når 22. juli-terroristen er i retten med sitt søksmål mot staten om soningsforholdene, er det ekstra aktuelt med teaterstykkets påpeking av det latterlig skjeve forholdet mellom offer og overgriper. Den uforholdsmessige store lidelsen traumene har påført ofrene kommer til uttrykk i kvinnens fortvilelse når hun sier dette til sin avdøde bror, som hun tar seg i å snakke med stadig vekk: «Men det er jævlig lett for deg å si som sitte der oppe i himmelen eller hvor faen du er, men du var redd i 25 sekunder. Jeg har vært redd i …. 12 år!!!» (Sitat fra manus.)

Jeg sitter like fullt igjen med en opplevelse av at den politiske dimensjonen kunne vært dekket bedre. Hva er det ved høyrekreftene som får Arbeiderpartiet og AUFs politiske prosjekt til å fremstå som så truende at det skaper grobunn for terror? Men det er en innvending som ligger bortenfor dette teaterstykkets rammer. Hadde dramatikeren gått lenger inn i denne delen av sakskomplekset kunne oppsetningen lett bikket over mot propagandateater. Og da ville mye av stykkets effekt gått tapt. I stedet sitter jeg igjen med en opplevelse av at Wester har maktet å kombinere det dokumentariske forelegget med en dramaturgisk oppbygging som avdekker det store spekteret av nyanserte følelser. Teateret etablerer en direkte og nær kommunikasjon som berører sterkere enn tilsvarende fortellinger i andre medier. Så selv om familiens historie har vært fortalt i andre sammenhenger, er akkurat denne fortolkningen sterkere og mer troverdig enn det meste annet.

Effektfullt enkelt

En vesentlig del av effekten til Å leve videre ligger i de enkle rammene. Scenografien er sparsom: Røde limbåndstriper på gulvet og lyskastere på stativ i hvert hjørne rammer inn et scenerom der et gult telt er den eneste rekvisitten. Men det tar ikke lange tiden før det dras frem esker fulle av soveposer i ulike farger. Teltleiren på Utøya etableres med enkle effekter når soveposene danderes utover scenegulvet, og sammen med lysstoffrør som blinker i mørket akkompagnert av et fascinerende lydbilde av mobiltelefonenes ulike ringelyder, skapes det et sterkt, multisensorisk bilde av den fortvilte stemningen som rådet da de pårørende forsøkte å komme i kontakt med ungdommene på Utøya.

Nina Wester er en erfaren teaterleder og dramatiker. Hun har vært teatersjef ved Hålogaland Teater, og hun har laget flere teateroppsetninger basert på virkelige historier. I 2022 ble hun hedret med «Årets Hedda» for Utvik Senior, historien om skipsforliset i 1978 som ble en del av historien om den kalde krigen (produsert av den TRomsø-baserte kompaniet Rimfrost produksjoner). 

Westers blanding av dokumentarisk realisme og fiksjon gjør Å leve videre til en overveldende sterk opplevelse. Oppsetningen evner å forklare hvorfor sinnet og fortvilelsen over manglende oppfølging ble så sterk at det endte med en protestdebatt rundt tiårsmarkeringen i 2021. Den navnløse, nå 29 år gamle kvinnen forholder seg til broren som «du» og «din». Det at de ikke har navn bidrar til å gjøre historien større enn den konkrete bakgrunnen. Skuespiller Christina Sleipnes skaper et helt menneske som viderebringer følelsen alle som er annerledes har, av hele tiden å måtte ta hensyn til alle andre for at vi ikke skal miste grepet om hverdagen. Den erfaringen er universell, enten du er funksjonshemmet, samisk, homofil, transe eller hva det måtte være. Eller Utøya-overlevende.

Jeg trodde jeg hadde skjønt det før, men Å leve videre har fått meg til å erfare hvorfor de er sinte. Etter denne forestillingen sitter det i kroppen, nesten på samme måte som hennes intellekt ikke kan undertrykke de fysiske reaksjonene kroppen har når det kommer et smell. Stykket avsluttes med forsikringer om at det går bra med hovedpersonen. Det oppleves nesten irriterende greit. Men det er på sin plass. For det viktigste denne forestillingen formidler, er at det hjelper å snakke om det som er vanskelig og traumatisk. Åpenhet og diskusjon er et universalmiddel til å bygge bro over motsetninger.

(Publisert 10.01.2024)