Løgnen skal befri oss!

Etter Teateret sin død og lova sin fødsel? på Det Norske Teatret den 15. desember 2023, beskrev den norsk-ugandiske performance-poeten Bertrand

Besigye happeningen vår som en sosial skulptur, etter Joseph Beuys. Altså et verk der menneskelig interaksjon er kunsten. Enig. Performancen vår er et diskusjonskunstverk, der debatt er sentral. Vi inviterte kommentatorene av (lov)verket inn i verket: den tyske ideologikritikeren og filosofen Wolfgang. M. Schmitt, den kanadiske postdoktoranden med spesialisering i juridisk teater Lily Maeve Climenhaga, den kroatiske teaterregissøren Ivica Buljan, ekspert på «true crime» slik som Bernard-Marie Koltes’ Roberto Zucco (om seriemorderen som herjet på 80-tallet) og scenkunstner Tuva Hennum, som bidro med en autobiografisk kunstvideo om fattigdom i Norge. Vi ante ikke hva deres dom skulle bli. At noen var kritiske til vår drøm om en lov mot strukturell vold, er en berikelse av diskusjonskunstverket, som ikke har noen enkel løsning, men åpner opp for vanskelige spørsmål. Performancen var ikke ferdig, da vi forlot teatret. Samtaleperformancen er in the making, i anmeldelser og kommentarer. Kan en kunstner kommentere kommentatorene sine? Bør man i det hele tatt kommentere sin kunst? Ja! Akademia, der en teoretiker kommenterer sin tenkning i offentlig diskusjon med en annen, er et forbilde: I samtalen blir verket komplett. 

Det utopiske teatret

To favelabeboere ranet oss med stor kniv i Rio de Janeiro i jula 2015. Var dette diskusjonskunstverkets første, voldsomme innspill? Vi, Blaue & Poppy, begynte å se nærmere på globale strukturer som gjør at vi er (med)skyldige i at utbyttede fattige overfaller oss, privilegerte. Vi svarte med en omvendt kriminalhistorie, en «performance-serie som skal forsøke å presse gjennom en ny lovgivning» mot strukturell vold. Dersom den blir realisert, drar «den alle ned i dragsuget sammen med» oss, slik Martin Lervik skriver i Norsk Shakespearetidsskrift. Men at alle utøver strukturell vold, gjør ikke den kollektive «forbrytelsen» mer legitim. Og er ikke noe argument mot en lov, så lenge straffen er proporsjonal i forhold til den begåtte ugjerningen. Man ville ikke avskaffe en lov mot mord, fordi mange er mordere, og hvis man gjorde det, ville det, som i det 3. Riket, fordømmes i retrospekt. Vi fordømmer på samme måte en, riktig nok ofte langt mindre grusom, urett på forskudd, før den har blitt ulovlig. Kapitalisme for dummies? At vi nyter fotball-VM med katastrofale følger for «slaver» i Katar eller favelabeboere i Rio, er basic strukturell voldsutøvelse. At det bør straffes adekvat, slik vår lov foreslår, er opplagt (mye mildere straff for en naiv tilskuer foran TV-en enn for Fifa, selvsagt). Sammenhengene er enkle. At en masseavstraffelse er umulig å gjennomføre, betyr ikke at prinsippet er feil. Loven er ikke populær, verken hos kritikeren, publikum, eller oss selv. Vi kvier oss, med rette, i fellesskap. Og frykter lovens blindsoner. Vi formulerer ikke lovforslaget vårt med utropstegn, i et partiprogram, men med spørsmålstegn på et teater, stedet for et utopisk pre-enactment av en (u)mulig politisk fremtid. 

Strukturell vold er ikke fake

Under performancen vår stod det «papprekvisitter med strektegninger av glass og sjampanjeflasker som skjuler den ekte varen, og på bakveggen henger en diger todimensjonal barnetegning av rommet. Teateret er fake, om du ikke visste det; til og med scenografien bare later som.» (Leirvik). Scenografien vår, som kunstnerne Pelle Brage og Julia Rosa har bidratt med, er ikke en utstilling av teatrets vesen, og heller ikke en Brechtiansk fremmedgjøring for fremmedgjøringens eller teaterpedagogikkens skyld. Det er et uttrykk for en helt spesifikk desperasjon: Lovens ideelle nødvendighet, men praktiske umulighet. Eller den strukturelle voldens virkelighet, som et resultat av den ekte varens produksjonsbetingelser, og dens manglende juridiske representasjon, altså dens teatrale karakter. Den sveitsiske teaterskaperen Milo Rau drøfter, i en skriftlig melding, rettssaken vår, der vi brukte samme scenografi: «Å gå offisielt til sak mot strukturelt voldelige gjerningspersoner er umulig. På grunn av vår tids deprimerende juridiske status quo, er denne rettssaken fiksjon, må være teater. Med overdrevet teatrale kulisser og et bakteppe, belyser Blaue & Poppy denne problematikken.» (min oversettelse). Milo Raus eget verk, Kongo Tribunalen, er derimot samtidsteater, som later som om det er virkelig – og påstår at det kan forandre verden. Rau gjennomførte i 2014 en «rettssak» i Kongo og mange i salen trodde at «tribunalen» var ekte. Det er fascinerende. Men det er også problematisk å late som om et slikt politisk teater er virkelig: å skjule hvor maktesløst det er og at endringer må skje i politikken, ved f.eks. å vedta nye lover i Kongo. I verste tilfellet blir det ideologi å tilsløre paradokser; å påstå at teatret kan, det som det ikke kan, nemlig helt konkret å forandre verden, eller å si at vi ikke er skyldige, bare fordi vi alle er skyldige.

Å utstille kapitalismens motsigelser

En innvending mot loven kan være at ingen kan ansvarliggjøres for strukturell voldsutøvelse. Stemmer det? Oppfinneren av begrepet, fredsforskeren Johan Galtung, er ikke enig: «Den arketypiske voldsstrukturen har, etter mitt syn, utnyttelse som kjerne. Dette betyr ganske enkelt at noen, overdogene, får mye mer (her målt i behovsvaluta) ut av samspillet i strukturen enn andre, underdogene.» (min oversettelse). Loven vår «skjuler ikke hånden som slår», for å si det med litteraturviteren Jan Philipp Reemtsma, som kritiserer, om ikke misforstår, begrepet strukturell vold. Loven vår sikter mot hånden som slår, ofte uten å ville det, ved hjelp av voldelige strukturer.

Ingen kan unngå å utøve strukturell vold, det er som arvesynden. Men vi må ikke hoppe ut i den kristne troen. Kapitalismen er selv en irrasjonell religion. Vi må bare se og protestere mot paradoksene som: «alle er skyldige og derfor ingen». Slike motsigelser er et så grunnleggende prinsipp i kapitalismen at et oppgjør med dem, å vedta en lov mot strukturell vold, kanskje ville hatt mere revolusjonære konsekvenser enn bare en (absurd) juridisk justering. Kunne det fått hele systemet til å krasje? Vi var mer beskjedne og ødela bare teatret i protest mot kontradiksjonen mellom en lov som bør være virkelig, men er teater: «Blaue & Poppy gir seg ikke, om så hele teateret må ofres og jevnes med jorden.» (Lervik). Men det er ikke så lett, uten de rette instrumentene og forbindelsene, bokstavelig og metaforisk talt. Teaterdestruksjonen foregikk jo på teatret, slik Ida Müller, fra duoen Vinge/Müller, som var til stede, sa. «Løgnen skal befri oss», ropte vi – i et håp om at det å utstille teaterlovens fiksjon, ville antyde en utvei. 

Ikke teater, sa hun og entret teatret

The Show must go on. For å «enacte» vår utopiske «pre-enactment», gikk vi, vist på stort lerret og med Queens sang som filmmusikk, til Stortinget med loven mot strukturell vold. Vi var to blant mange demonstrerende (Palestina, Ukraina). Etter å ha satt fra oss lovtavlen innenfor Stortingets port og holdt en agitatorisk tale, tok vi den med oss igjen – den ville uansett blitt fjernet, bokstavelig talt, av securitas. Metaforisk talt hadde den aldri vært innenfor. Loven er viktig, men ingen vil ha den, kanskje ikke engang vi selv? For å understreke catch 22 situasjonen, begynte vi å gå tilbake til Det Norske Teatret med loven under armen, videoen som viste oss i salen ble nå spilt av i fast forward, ærlige om løgnen: Stortingsmarsjen vår skjedde ikke live, slik noen tilskuere kanskje trodde frem til da. På denne tilbakeveien ropte vi våre slagord: Teatrets død, lovens fødsel? som Mickey-Mouse-marionettdokker, siden alt, også våre stemmer, var forhastet i fast forward modus. Tuva Hennum, vår allierte i salen, prøvde å få med seg publikum på protesten i en karaokevariant, men også dette: in vain. Da vi igjen sto utenfor teatret, proklamerte Edy Poppy, trøtt: «For en bedre verden!» Nok uten å tro på det selv. Men kanskje med et håp? På hva? At loven skal bli virkelig og vi alle kan straffes adekvat? Eller på et evig teater, der vi alle frikjennes foran fiksjonens tribunal? «Ikke teater!», var Poppys siste bidrag til diskusjonskunstverket, så entret vi Det Norske Teatret.