Noras søstre og ytringsfrihet – et egyptisk synspunkt

Under Ibsens andre besøk i Egypt; som altså vil si dette besøket, ønsker jeg å hylle ham ved å forfølge et av hans gjennomgangstema og viktigste spørsmål, nemlig spørsmålet om identitet. Jeg vil spørre hvem Noras søstre i tittelen på dette seminaret er, og hva de har med ytringsfriheten å gjøre. 

Det første svaret gis gjennom utstillingen og bokpublikasjonen som foreligger til seminaret¹: Det er kvinneskikkelsene som Ibsen skapte, og i særdeleshet Ibsens heltinner. 

Men det finnes andre svar. Ett kan være fiktive kvinneskikkelser som er beslektet med Nora, og er skapt av andre forfattere og innenfor andre lands litteratur. 

Et tredje svar, åpner for muligheten til å inkludere kvinner fra hele verden som søker en egen stemme og som kjemper heroisk for å realisere seg selv. Historien inneholder mange fortellinger om slike kvinner. 

Et fjerde svar som slår meg, fordi den kjønnsspesifikke betegnelsen «søstre» blir brukt for å definere denne gruppen, er det feministiske søsterbegrepet. Noras søstre kan rett og slett betegne kvinner i det store og hele; Nora’ene i den første delen av stykket, og Nora’ene fra siste scene. 

Sett under ett, viser alle disse mulige svarene til en meget stor gruppe mennesker som kan defineres som Noras søstre. Men er dette likevel de eneste som kan inkluderes i et slikt fellesskap? Det andre leddet i tittelen til dette seminaret tvinger fram spørsmålet om hvorvidt kvinnene; søstrene, er den eneste gruppen i dagens verden som blir nektet ytringsfrihet? Det er ikke så mange som interesser seg for Noras barn; for bare å nevne én annen gruppe som blir oversett. 

Fokuset på Nora er utvilsomt et uttrykk for hvordan kvinnebevegelsen er blitt universalisert. Det kan heller ikke benektes at verdens kvinner har felles problemer. Men å beslekte alle kvinner med en karakter som tilfeldigvis også er heltinnen i et meget populært og berømt skuespill, peker mot noen problemer. 

I stedet for å utbre meg i det vide og brede, vil jeg fokusere på Et dukkehjem; Noras hjem, hennes verden og samfunn – og se det i kontekst av Egypt i 2006. 

Dukkehjemmet overskrider kjernefamilien, og viser metaforisk talt til et fellesskap som både kan være en familie, en nasjon (som var en av de tingene Ibsen hadde i tankene), eller, og viktigere i dagens sammenheng; det globale samfunnet. Et dukkehjem antyder metaforisk sett alle de tre mulighetene. 

Det er sant at middelklassekvinnen Nora blir konfrontert med alvorlige problemer som knytter seg til stereotypier, fornektelse og fortielse. Men er hun det eneste offeret i dette dukkehjemmet, og i det globale samfunnet? Eller er det hennes fiktive fødsel som stykkets heltinne som gjør henne til et større offer enn noen av de andre og like tause karakterene i dette stykket? For å stille spørsmålet på en annen måte: Hvem av karakterene i Et dukkehjem taler fritt? 

I stykket, så vel som i tolkningene, står Nora i fokus og overskygger Kristine (eller fru Linde); en annen kvinne som burde gjøre seg like fortjent til applaus. En lydhør lesning overfor kjønnsrolleforholdene i stykket, burde fått oss til også å anerkjenne Kristine. Men det skjer sjeldent. Det virker som om Nora har fått beholde sin privilegerte plass. En slik lesning av stykket er imidlertid ikke bare urettferdig, den er også både villedende og feilaktig. For å forstå begrepet «Noras søstre», og dets feministiske betydning, er vi nødt til å rette oppmerksomheten mot Kristine. 

Kristine og Nora har gått på samme skole som barn, og er knyttet sammen gjennom vennskap – eller var det søsterskap? Livet deres tok likevel forskjellig retning, nettopp fordi begge to, på hver sin måte overholdt samfunnets påbud. Begge spilte, antagelig drevet av pliktfølelse, positive roller hvor de vernet omkring og støttet opp om familien sin. Der Nora hemmeligholdt arbeidet sitt, men snakket åpent om sitt kjærlighets- og familieliv, var Kristine hemmelighetsfull om sitt kjærlighetsliv; hun kunne eller ikke gifte seg, og åpenhjertig om arbeidet. 

Dilemmaet Ibsen fremhever, og som er høyst relevant også i dag, er at kvinner blir nektet et åpent og avbalansert liv hvor begge deler er mulig. Både å realisere seg og tjene penger ved eget arbeid, òg å realisere seg gjennom kjærlighet og i ekteskapet. Poenget er å gi kvinner en mulighet til frie valg, slik at de ikke tvinges til å leve slike splittede liv som Kristine og Nora. Vi behøver ikke å agitere for én modell eller ett valg framfor det andre. I Et dukkehjem forholder begge kvinner seg taust om ett aspekt ved sitt liv, som de likevel pleier i hemmelighet. Yrkeskvinnen Kristine skifter posisjon til å bli hustru, og hustruen Nora til å bli yrkeskvinne; men ingen av dem kan være begge deler på én gang, og begge forblir til det siste splittete roller. Typisk for Ibsen blir konflikten holdt åpen. Men å tolke det dit at alle kvinner oppfordres til slå døra igjen for å realisere seg selv sosialt, slik som Nora, er å gå glipp av poenget. De private og de offentlige rollene burde aksepteres i like høy grad, og uten at noen av dem fungerte splittende. 

En annen «søster» av Nora innenfor konteksten av samme samfunn eller fellesskap (og her blir begrepet problematisk) er sakfører Krogstad. Underkastet tvang og sosialt press, griper Krogstad, akkurat slik som Nora, til forfalskning, og i likhet med henne blir han straffet for det ved å ekskluderes fra Helmers verden. Helmer vil ikke ha ham blant sine ansatte, på samme måte som han ikke vil ha Nora som mor for sine barn etter at hennes angivelige forbrytelse er avslørt. Begge er dessuten ofre for et formalistisk juridisk system, men det er likevel få som sympatiserer med Krogstad på samme måte som man sympatiserer med Nora, til tross for intensjonene hans om å tilby seg å hjelpe Nora ut av vanskelighetene hennes, mens den ellers så ressurssterke Nora ikke hjelper ham slik som hun tidligere hjalp faren og ektemannen. 

Hva med de syke, som i fellesskapet eller verdenen til Et dukkehjem blir representert av doktor Rank? Rank foregriper på mange måter Noras fremtid, med den forskjell at han har vært bedre informert om gjeldende praksis i dukkehjem-samfunnet. Til tross for det lange vennskapet og forholdet mellom Helmer og ham, går han sin død taust i møte, uten å be om den støtten som han meget godt vet at han ikke vil få. Ranks taushet og underkastelse under samfunnets etikette, er et viktig element i konstruksjonen av heroismen til Nora, fordi det viser hvor få som tar et slikt valg som henne. Selv om han forlater livet i taushet, uten noe egentlig valg, er måten hans rolle brukes til å framheve heroismen til Nora et uttrykk for at også han bør anerkjennes som en av Noras søstre. Når alt kommer til alt, er han ett av ofrene for det samme systemet av fornektelse og fortielse. 

Eller barna. Få lesninger er interessert i å undersøke hvordan Noras barn blir representert, og helt til i dag har de blitt forstått som understøttende roller som skal bidra til å eksponere heltinnens konflikt. De følger de samme rollemønstrene som barn også ellers henvises til. Det forventes at de skal leke, komme og gå etter ordre, og uten å få et ord med i laget; ikke engang når det gjelder deres fremtidige forhold til moren. Det er Helmer og Nora som avgjør hvorvidt barna skal få se moren sin eller ei. Er det naturlig for barn å oppføre seg slik? Eller er det et valg som blir påtvunget dem? I hvilken grad kan de snakke fritt? 

Dette er Noras søstere og brødre i Et dukkehjem. Men hvem er Kristine’ne, Krogstad’ene og Rank’ene i dagens verden? Hvem er barna? Ungdom som blir nektet ytringsfrihet på grunn av antatt umodenhet, eller eldre som blir stigmatisert og behandlet som umodne barn? Dette er et spørsmål jeg vil forsøke å besvare, og få dere tenke videre på. 

Min påstand er at alle karakterer i dette fellesskapet, enten det dreier seg om kjernefamilien eller det globale samfunnet, gjør seg fortjent til å betegnes som Noras «søstre». De har tausheten felles, men reagerer forskjellig. Ved å se dem under ett kan vi bli bedre i stand til å forstå de forskjellige reaksjonene til mennesker som i dag blir nektet en egen stemme. Noen bøyer seg og dør i stillhet, slik som Rank; andre venter på det riktige øyeblikket til å ta kontroll over egne liv, slik som Kristine Linde, barna vil vokse opp og snakke for seg. Men det jeg, fra mitt ståsted, oppfatter som ønsket til de aller fleste, er det samme som Nora ønsket. Slik som Nora, sier de til denne verdens Helmer’e: «Hør på det jeg sier. Vi er tvunget til å finne en løsning.» Men på samme måte som de perplekse og ikke-kommunikative Helmer’ne spekulerer eller venter på miraklenes mirakel, vil de desillusjonerte Nora’ene slå døren for dialog igjen etter seg. For hundre år siden ble Noras avgjørelse ansett som problematisk. I dag, i en verden som er knyttet sammen globalt, oppfattes den som terroristisk. For hundre år siden ble Nora anklaget for å ødelegge familien og skade uskyldige barn. Men våre dagers Nora’er blir anklaget for nøyaktig det samme: Å ødelegge det globale fellesskapet og skade uskyldige! Hva kvinnene angår, kan nok situasjonen ha forbedret seg. Men har verden blitt et bedre eller tryggere sted? 

Noras beslutning om å slå døren igjen og ødelegge forholdet til ektemannen, bringer tanken til andre eksempler, og ikke bare fra litteraturhistorien, men også fra den virkelige historien, og ikke bare fra kvinnebevegelsen, men også fra andre frigjøringsbevegelser. En modell man bør huske på i konteksten av Noras søstre, ble gitt av Frantz Fanon, som øvet stor innflytelse på de nasjonale frigjøringsbevegelsene på 1950og 60-tallet, på alle tre kontinenter i Sør. I det avsluttende kapitlet av klassikeren Jordens fordømte² slår Fanon, akkurat som Nora i siste scene av Et dukkehjem, døra igjen for ansiktet på Europa. Desillusjonert over løftene til datidens Helmer’e, utmattet av stadige hentydninger til arvelig tilbakeliggenhet og mangel på kvalifikasjoner, appellerer Fanon i et berømt sitat rettet til hans «brødre i sør» (i stedet for «kvinner og søstre») om at de skal «forlate et Europa hvor man aldri opphører med å snakke om Mennesket, og likevel myrder mennesker overalt hvor man treffer dem, på et hvert gatehjørne og i enhver avkrok av verden». Slik lyder Noras beslutning i munnen på de nasjonale frigjøringsbevegelsene. 

Istedet for å si oss tilfredse ved å angripe den borgerlige hustru-og-mann-relasjonen på en bokstavelig måte, burde vi anstrenge oss for å oversette dette paradigmet til de nasjonene og klassene hvor de samme undertrykkende mekanismene gjentar seg, og som kvinner fortsetter å kjempe imot. 

Disse eksemplene kan lett avfeies som «historie», fossiler fra fortiden som bare lar seg sitere i taler eller stue bort på museer. Men det er ikke slik det forholder seg. I dagens verden hører vi fortsatt dører som slås igjen, og mange gjør dialog umulig ved å unngå å høre. I en globalt forbundet verden kan det føre til alvorlige problemer. I stedet for å hylle Noras beslutning og promovere det som en modell, bør vi lære av hennes og andres erfaring: La oss skrive om slutten av Et dukkehjem. 

La meg skifte fokus fra Nora til hennes forfatter; hovedpersonen for denne feiringen, for på den måten å redde Nora ved å desentralisere henne. Ibsens anliggende var ikke eksklusivt feministisk. Han appellerte om frihet for alle undertrykte medlemmer av samfunnet, og for anerkjennelsen av et hvert individs rett til å oppdage, uttrykke og finne sin «hensikt» med livet, eller følge sitt kall. 

Han var kjent med bøkene til britiske John Stuart Mill, hvis essay «Om kvinneundertrykkelse» bør leses i sammenheng med Mills overordnede, frihetlige individualisme og utilitarismens appell om «størst mulig lykke for flest mulige». 

På nesten samme tid i Egypt, publiserte Kasmin Amin den anerkjente Om kvinnefrigjøring, som bør ses i sammenheng med andre skrifter om andre former for undertrykkende monopolisering av makt og ytringsfrihet. Hans første utspill kom som en respons på en bok skrevet av franske Duc D’Harcouri, der egyptere ble fremstilt i et negativt lys ved at han projiserte stereotype forestillinger om ikke-europeere som var på moten i samtiden over på egypterne. Det kan minne om dagens kontroverser omkring muslimer, og hvordan muslimene i dag blir framstilt i Vesten. Det var det som fikk Amin til å bli en forkjemper for kvinnefrigjøring i dette landet. 

Modellen Mill-Ibsen-Amin gir oss innblikk i en inkluderende og flerdimensjonal liberal politikk som vi både bør lære av og krysseksaminere. Den viser også at de globale forbindelsene som vi forsvarer og spekulerer omkring i dag, har en lengre historie enn vi ofte antar og forutsetter. Det er også en erfaring som vi kan bruke, men som vi ikke trenger å absoluttere. 

Ved siden av dette liberale forfatterbrorskapet, som forfektet kvinnefrigjøring innenfor en større bevegelse som overskred kjønnsskillene, vil jeg minne om en annen modell som fulgte etter den. La oss se på et eksempel fra Egypts liberale historie. Det er bare ett ledd i en kjede som kan etterspores og oppdages i alle deler av verden. 

Ahmad Lotfi El-Sayyed ga uttrykk for sin støtte til kvinnebevegelsen ved å skape arenaer hvor egyptiske kvinner kunne ytre seg på egne vegne. Samtidig som han kjempet for å hevde individets rett til uavhengighet og ytringsfrihet blant studenter og akademikere på universitetene, støttet han Malak Hefni Nassefs appell til kvinner, hvorav én var å garantere en egen spalte for kvinner i avisen hans. Resultatet var Alnesa’yat – en tekst som ble en hjørnestein innenfor den egyptiske kvinnebevegelsen. 

De to modellene, Mill-Ibsen-Amin og Lotfi El-Sayyed-Malak, tilbyr to ulike strategier for å unngå sentralisering og gi ulike grupper og individer muligheten til å ta egne valg, så vel som å skape kanaler for kommunikasjon mellom forskjellige grupper som er tvunget til taushet. 

Så vær på vakt, Noras søstre. Å sentralisere Nora og framholde henne som en rollemodell som alle bør følge, kan føre til overfladiske rollebytter som lar den sentraliserende og fortiende politikken fortsette, under løfte om en mulig forandring i framtiden. 

Selv om et eksklusivt fokus på kvinner betyr at man følger samme spilleregler som når kvinner blir diskriminert, innebærer det også en risiko for at kløften mellom kjønnene forblir den samme, og at vi forblir fastlåst i en konfliktbasert adferd og mentalitet. 

Å overbetone Noras siste og modige valg, kan minne om den stereotype lerkefugl-kvinnen som bare er til for å tjene og adlyde andre, og derfor bør frigjøres. Den tillater oss også ubevisst å reprodusere, snarere enn å bekjempe, fantastiske kvinnelige stereotyper. I beste fall kan det vekke filantropiske følelser hos kvinner fra forskjellige kulturer, som likevel for en stor del vil være uproduktive. I verste fall videreføres og opplives klassiske stereotyper ved å bli projisert på kvinner fra andre kulturer. Stereotypen om den undertrykte muslimske kvinnen og, motsatt, stereotypen om den løsaktige vestlige kvinnen. En slik politikk motarbeider de ideene om søsterskap som den utgir seg for å fremme. 

Videre kan en stabilisering av Nora som forbilde, virke drepende ved at andre blir stigmatisert eller drept gjennom å reduseres til etterplaprere som – i motsetning til Nora – ikke har blitt tillatt å oppdage og realisere seg selv. Noras styrke ligger i hennes selvstendige avgjørelse, og når Ibsen forfektet retten til å uttrykke seg fritt, var det fordi han med det forutsatte en evne til fortløpende selvkritikk. Uten en slik dialog, mente Ibsen at kulturen vil forfalle til konvensjon, og snarere hemme enn fremme individets egenutvikling. I hvor høy grad tillater vi Noras søstre å treffe egne valg? Eller er det vi som skal promovere Nora som forbilde? 

Mange kritikere har spekulert på hva som skjedde etter at Nora gikk. De fleste som har forsøkt å svare på spørsmålet, har spådd henne en dyster framtid. Uten erfaring, utdanning eller økonomisk støtte, vil hun sannsynligvis komme til å angre på sitt modige valg – heter det. Snarere enn å klandre Nora eller applaudere hennes modige valg, burde vi ta de problemene hun møter innover oss. Slike som fattigdom og utdanning. La oss konfrontere disse problemene og håndtere dem på en måte som ikke fostrer fantasier om uunngåelige opprør eller desillusjon. Det samme gjelder ignoranse overfor andre kulturer. I dagens verden, hvor man brisker seg med en hittil uhørt telekommunikasjonsteknologi og globalisering, tenderer vi mot å kapsle av for vår egen angst og det som oppleves som identitetstap, under et skjold av selvrettferdighet. Nora var verken redd for å utforske verden eller uten tillit til sin egen dømmekraft. Og det er kanskje den viktigste lærdommen Ibsen hadde å gi oss. 

(Oversatt og redigert av Therese Bjørneboe) 

NOTER: 

1. Utstillingen «Ibsens kvinner» av Nina Sundby ble åpnet på Biblioteket i Alexandria, 29. oktober 2006. Bokpublikasjonen Noras søstre er utgitt av Det norske utenriksdepartementet i anledning Ibsen-seminarer og konferanser i Egypt, Mozambique og India, 2006. 

2 . Frantz Fanon: Jordens fordømte, Pax Forlag, 1971 (sitatet i artikkelen er oversatt av Therese Bjørneboe) 

Publisert i utgave nr. 1 2007.