Bjarte Hjelmeland og Nicolai Cleve Broch i «Rain man» , regi: hanne Tømta. Christiania Teater 2024. Foto: Fredrik Arff

Tam Rain man

Hvorfor Christiania Teater setter opp en sceneversjon av den Oscar-vinnende filmen «Rain man» fra 1989 forblir uklart. Teaterstykket av Dan Gordon, basert på filmen, er tynt, selv om historien er feelgood-underholdning. Oppsetninga om to brødre på spekteret blir ikke usympatisk, men ganske lunken.

Publisert Sist oppdatert

Om du noen gang har sett filmen Rain man, glemmer du den ikke. Dustin Hoffman fikk en velfortjent Oscar for sin tolkning av den autistiske Raymond

RAIN MAN

Av Dan Gordon

Norsk oversettelse: Lars Berge

Regi: Hanne Tømta

Scenografi: Gjermund Andresen

Lyddesign: Erik Valderhaug

Lysdesign: Martin Myrvold

Musikalsk ansvarlig: Hans Einar Apelland

Kostymedesign: Nora Furuholmen

Maskør: Hege Ramstad

Rekvisitør: Tine Røtnes

Produsert av Over Norge & StarWorks

Christiania Teater, premiere 11. januar 2024

Babbit, og prestasjonen til Tom Cruise som den kyniske forretningsmannen Charlie Babbit var også formidabel. Det blir for store sko å fylle selv for Bjarte Hjelmeland og Nicolai Cleve Broch. Rain man er en ikonisk amerikansk film på flere vis. Ordet «vei-film» klinger ikke særlig godt på norsk, men det gjør derimot «road movie» – og det er Rain man. Den knytter seg til det amerikanske landskapet – både rent fysisk, men også i mentalitet. Filmen jorder seg i det amerikanske gjennom kjøreturene i storslått, om enn nokså gold natur, og gjennom by- og industriområder, og ikke minst gjennom fenomenet Las Vegas med sin kvalmt overflatiske kultur.

Bleikt

Det blir umulig å ikke sammenligne sceneversjonen av Rain man med filmen. Historien er den samme, 1980-tallssettingen er den samme. Men når det visuelle i filmen gjør så dypt inntrykk, blir scenografien her svært bleik. På scenen står en lang disk som er anvendelig til mange formål. Den er kontormøbel, bardisk, romdeler på hotell og annet. Christiania Teater har dreiescene som brukes flittig og hensiktsmessig til å forandre rommet. Stoler og senger bæres effektivt ut og inn. Gjermund Andresens rom er enkle og funksjonelle og overspiller på ingen måte. De er med på å framheve skuespillerne, og det kan jo være en god kvalitet. Men dette er jo 80-tallet, og det var ikke minimalismens tidsalder – da var det glitter, plysj og skulderputer. Det blir noe litt for tekkelig og pent over både scenografi og kostymer. Det blir rett og slett for bleikt.

Brødrene

Rain man handler om den noe snuskete forhandleren av luksusbiler Charlie Babbit (Nicolai Cleve Broch) som etter at faren er død oppdager at han har en bror, Raymond Babbit (Bjarte Hjelmeland) som er savant autist – autistisk med ekstraordinære evner. Gjennom reisen tvers over USA, fra Cincinnati til Los Angeles, blir de kjent med hverandre. Et klassisk reisemotiv altså, der de reisende utvikler seg og får nye innsikter underveis. I 1989 var både mannsrollen og diagnostiseringsiveren ganske annerledes enn i dag. I 2024 ville begge brødrene sannsynligvis blitt plassert på autismespekteret. I 1989 ble det ikke sett på som så uvanlig og unormalt at menn ikke kunne snakke om følelser, eller hadde kontakt med egne følelser. I dag vil det ofte bli diagnostisert. Mannsrollene i stykket oppleves som utdaterte. Hvordan ville et slikt brødreforhold utviklet seg i 2024? Hvem er Charlie og Raymond i dag? Hvordan ser vi på autisme? På hvilken måte ser vi på representasjon av autister på scenen i dag? Dette er ikke noe vi får svar på i dette historiske stykket.

Lunter avgårde

Foto: Fredrik Arff

Historien på scenen lunter avgårde. Det er ikke direkte kjedelig, men den mangler noe i energi og intensitet. Hanne Tømtas regi er ryddig, men noen av scenene blir litt langdryge. Mot slutten kan det nesten se ut som om de ikke ble helt ferdige, for siste scene der Raymonds videre skjebne skal avgjøres blir ganske så monoton. Lars Berges oversettelse fra engelsk til norsk er stort sett grei, men det blir noen formuleringer som ikke er helt heldige og blir anglisismer, for eksempel når Dr. Marston (Ulla Marie Broch) sier: «denne morgenen skal vi…».

Jeg savner desperasjonen i karakteren Charlie. Han er på konkursens rand. Han er intenst opptatt av å skaffe seg de pengene han trenger. Penger er alt for ham. Det er dessverre for Cleve Broch uunngåelig å bli sammenlignet med den sitrende Tom Cruise. Og Dustin Hoffman som i hver bevegelse er intenst til stede i sin autisme med en vanvittig energi – vel, Hjelmeland blir bare en svak kopi.

Energisk start

Starten på forestillinga var litt oppsiktsvekkende. Nicolai Cleve Broch som Charlie går rundt på scenen med en 80-tallstelefon og snakker om pengene han mangler. En stemme bak i salen roper høyt noe om hvorfor skal han se på Nicolai Cleve Broch – hvorfor skal han se på dette her. Mannen blir geleidet ut av salen. Var dette avtalt spill? Vi var i tvil helt til vi i pausen fikk høre at det var «en syk mann» som hadde ropt. Det førte uansett til at kontakten mellom scene og sal ble vekket. Publikum heiet på Broch som tok avgjørelsen der og da om å starte forfra igjen. Og teksten som hadde vært litt ullent framført, kom faktisk bedre fram etter omstarten. Publikum var i det hele tatt mye med. Det ble ofte applaus mellom scenene.

Greit

Foto: Fredrik Arff

Skuespillerhåndverket i oppsetninga av Rain man er likevel greit, tross det stjernespekkede forlegget vi ikke kan unngå å sammenligne med.

Birollene i stykket er ikke spesielt utarbeidete, og de har ikke så veldig mye å spille på. Susan (Anette Amelia Larsen) gjør en helt grei jobb, men som Charlies kjæreste er det vanskelig å se hvorfor hun er nettopp det, altså en kjæreste. Hva er det hun ser i ham? Det oser ikke direkte lidenskap her. Per Frisch er også helt ok som Dr. Vern Bruener, det er også Jannike Kruse som har småroller som sekretæren Lucy, den luksusprostituerte Iris og servitøren Sally. Ulla Marie Broch gjør en grei jobb som juristen Mooney og dr. Marston. Castingen er god. Men hvorfor i all verden setter de opp Rain man nå?

(Publisert 12.01.2024, rettet med byline, 14.40)

Powered by Labrador CMS