Bare kleint

Midt på scenen henger det to store, gule gardiner som ser ut som hender. Alle fingrene er like lange og tykke. På hver side av bakre vegg, henger det to

BARE KLEM

Koreografi og dans: Ian Yves Ancheta, Iannes Bruylant

Scenografi og kostyme: Filip Vest

Lys: Kjetil Moslåtten

Lyd: Tijmen Teunissen – en adapsjon fra «Aluminium Birds Of Paradise»

Bærum Kulturhus, 25. januar

brede strimler som møter gulvet og svinger inn i to gule hender som nesten møtes foran på scenen. Underhuset i Bærum Kulturhus er et naivistisk rom, som ligner et barns umiddelbare og ukritiske virkelighetsgjengivelse. Over hodene våre henger det en gul stoff-pølse med hender i hver ende. Før forestillingen starter, legger publikumsvertene endene på håndpølsen i fanget på de som sitter ytterst på første rad; de får en klem av scenografien. Inn på scenen kommer Ian Yves Ancheta gående med ryggen vendt mot salen. Han er iført bar overkropp og en litt for store Levi’s, som henger løst rundt hoftene. Han beveger seg mot hånd-gardinene og forsøker å klemme dét som jeg oppfatter som en pekefinger. Den er nesten like stor som Ancheta selv, og han manipulerer fingeren slik at den omfavner ham. I forestillingen Bare klem brukes et alminnelig kjærtegn til å formidle noe av det underliggende og komplekse i en relasjon mellom to personer som har kjent hverandre lenge.

Klemtsammen

Etter kort tid, kommer Iannes Bruylant inn på scenen, også i bar overkropp og med litt for store jeans med snøring i livet. Han går søkende mot oss før han krabber ned mot den ene hånden på gulvet, som han ruller seg inn i som et teppe. Utøverne blir snart oppmerksomme og nysgjerrige på hverandre. De havner på hver sin side av en opplyst sirkel midt i rommet. De løper inn mot spotten for å gi hverandre en klem, men før de rekker å møtes, skifter spotten lokasjon og de blir stående – omfavnet av mørket. Publikum ler. Et spill oppstår, der Ancheta og Bruylant forsøker å klemme hverandre i en spotlight som løper fra dem; er klemmen «virkelig» hvis ingen ser den? Omsider gir de opp og blir stående i en klem, lenge.

Klemmen varer lenge nok til at vi i publikum rekker å reflektere over små detaljer som skift og justering av grep, forestille oss lukten av svette, kropp, følelsen av naken hud mot hud; er klemmen varm, er den kald? Det er kveldens første scene der man kan ane konturene av en relasjon. Ancheta og Bruylant møttes da de jobbet sammen i Bærumskompaniet, Nagelhus Schia Productions. De har koreografert forestillinger hver for seg, som blant annet har blitt vist under Koreografilaboratoriet på Dansens Hus. Bare klem er den første helaftenen de gjør sammen.

Gladvold

Koreografien utvikler seg etter hvert til å bli en kamp om hvem som skal være øverst, eller hvem som finner den mest pasjonsfylte inngangen i en klem. Det etableres en lek med ulike måter å slippe på og finne sammen igjen. De tar tak i hverandres hoder og holder fast, kiler hverandre og klyper i brystvortene. Etter noen runder med lekeslåssing forsøker Ancheta å dra av Bruylant buksene, en ydmykelse der sistnevnte tydelig viser at leken er over. Men avvisningen fører til at leken øker i intensitet og blir mer voldelig, der Ancheta forsøker desperat å klemme Bruylant enten han vil eller ikke. På et tidspunkt ser det ut som om Bruylant har mistet bevisstheten og blir liggende på gulvet. Leken blir til en samdans der Ancheta manipulerer og stabler den livløse kroppen til Bruylant på beina for så å klemme ham.

I programteksten beskrives Bare klem som en «skildring av et langvarig forhold mellom to menn», og en utforskning av unngåelige konflikter og den «universelle kampen» som oppstår i en relasjon. Videre står det at grensene mellom «motsetninger som kjærlighet og vold» i en relasjon kan bli uklare og tidvis viskes ut. Da jeg leste programmet, syntes jeg formuleringen var uheldig og liknet en bortforklaring på å relativisere alvorsgraden av volden i nære relasjoner. Jeg ble også nysgjerrig på hvordan utøverne skulle løse disse «overtredelsene» koreografisk, ettersom vold i dans ofte blir tolket (og brukt) som noe nøytralt, på lik linje med resten av det fysiske materialet. Fordi det allerede eksisterer en forventning om at dans kan eller skal være virtuos, kan vold – uavhengig av hvor kontrollert eller ukontrollert den måtte være – leses som noe fint og spektakulært.

Homoerotisme?

Det er uklart hva som ønskes formidlet om forhold, vold og kjærlighet i forestillingen. Når de avslutningsvis forsonende forsøker å smelte sammen til én kropp, stående i et lite plast-landskap av nedrevet scenografi, oppleves det som om forestillingen ikke vil snakke om det overskridende og vanskelige. Ønsket om å finne tilbake til et nøytralt utgangspunkt (som i en klem), etter å ha omrokert, røsket opp i og plukket forholdet fra hverandre, er et interessant tema. Men det komplekse kaoset som et forhold kan være, og som mange kan kjenne seg igjen i, krever en dypere utforskning enn det knappe følelsesrepertoaret som vi er vant med fra balletten, som glede, sorg, lengsel og sinne.

At Bare klem havnet på radaren min gjennom ulike skeive kanaler, har vel noe med at det er to menn som klemmer, i bar overkropp. Dette er ikke et forsøk på å si noe kontroversielt, og det er ikke meningen å gjøre noen ukomfortable, men: to menn som klemmer er ikke skeivt. Selv når en av dem forsiktig tar den andre på rompa, og raskt får hånden fjernet, er det heller ikke skeivt. I programteksten får vi vite at selv om det «som skildres er et skeivt forhold», så vil forestillingen «synliggjøre skjønnheten og overtredelsen av grenser i alle forhold». Den vil altså ikke leses som bare skeiv – og her ligger nok mye av problemet. I søken etter det universelle, blir relasjonen mellom utøverne utydelig og forestillingen retningsløs. Jeg tenker at det hadde vært et bedre utgangspunkt å gå konkret inn på å definere selve relasjonen, deretter utforske hva klemming kan fortelle om akkurat dette forholdet. En tydelig avgrensning favner bredere enn man tror. I sin higen etter å berøre «alle forhold», reduserer Bare Klem sin egen iscenesatte kjærlighetsrelasjon til et par-tre affekter og noen kleine omfavnelser.

(Publisert 02.02.2024)