Hvem eier språket?

Bodø trådte nylig inn i rollen som europeisk kulturhovedstad for 2024 med en storstilt satsing på samisk kunst og kultur. Selve åpningsseremonien har

Bïegke biehteme – vindens svik

Trilogi av Aarjelhsaemien teatere/Sydsamisk Teater

Giedtine - gïen dihte bïegke (hvem eier vinden?)

Manus og ide: Cecilia Persson

Regi: Ane Aass

Filmskaper og visuelt design: Regina Steen Bergman

Komponist: Axel Andersson Utsi

6.februar, kommunestyresalen i Bodø Rådhus

Allaq - dållen gïele (Ildens stemme)

Manus og ide: Cecilia Persson

Regi: Peter Oskarson

Musikk: Frode Fjellheim

Scenografi- og kostymedesigner: Peter Holm

6. februar, Beddingen Kulturhus (Bodø)

Aahka – Tjaetsien mojhtese (Vannets hukommelse)

Manus og ide: Cecilia Persson

Regi: Ada J Einmo

Komponister: Mari Boine, Svein Schultz jïh Stein Austrud

Visuelt design: Superlys Charles Ellingsen

6. februar, Bodø Domkirke

det vært skrevet og diskutert mye om, særlig Ella Maria Hætta Isaksens scenestunt for å fremme bevissthet om samisk tilstedeværelse i regionen. Akkurat det kommer jeg tilbake til, men først via fire forestillinger som alle spilte i Bodø under åpningsuken – og som, på ulikt vis – gir grunnlag for å se diskusjonen i et litt annet lys.

Samisk scenekunst stod nemlig sentralt, særlig med trilogien Bïegke biehteme – vindens svik av Åarjelhsaemien teatere/Sydsamisk Teater, som tar utgangspunkt i det grønne skiftet og hvordan klimaendringene påvirker menneskeheten.

Det grønne skiftet på sørsamisk

Giedtine – gïen dihte bïegke / hvem eier vinden? ble første gang spilt i 2020, men da som en forestilling med atskillig flere skuespillere og tråder i fortellingen. Nå er den skåret ned til en monolog som fremføres i kommunestyresalen i Bodø, hvor en ung, samisk kvinne er invitert til et møte for å forklare hvordan vindkraftutbygging påvirker hennes reinbeitedistrikt.

Emma Sofie Joma Rustad gjør en strålende rolletolkning. Fra hun ankommer møtet iført arbeidsklær – scooterdress med belte og kniv, med turbukse og ullgenser under – holder hun rommet med en ro og en stille overbevisning som bare mennesker som har stått lenge i rettighetskamp har. Forestillingen veksler mellom ord, videoprojeksjoner, joik og musikk, mens Rustad forteller oss hvordan Øyfjellet var et sted hvor reinen kunne finne hvile selv om det så karrig ut. Nå er det blitt et anleggsområde hvor vindturbinene kaster skygge, is og støy over et område de ikke lenger kan bruke. En lav, vibrerende basslyd trenger seg sakte gjennom kroppen og ørene, som om vi også står midt blant vindturbinene.

Komponist Axel Andersson Utsi er med henne på scenen, og oversetter tidvis til svensk når hun snakker på sørsamisk. Rustad trekker etter hvert trådene til Fosen-saken, og hvordan de håpet at en dom fra Høyesterett skulle føre til stans i utbygginger av nye vindkraftverk og gruver. Hvordan de ventet, uten at noen ting skjedde, og hvordan det ledet til aksjoner i Oslo i 2023. Mens videoene av demonstranter som bæres bort av politi fyller skjermen, får jeg en akutt følelse av at vi som samfunn har sviktet. Fosen-saken er fremdeles et åpent sår i forholdet mellom samene og den norske staten, noe også Sannhets- og forsoningskommisjonen pekte på da de leverte sin rapport i fjor. Gjennom Giedtine kommer vi tett på de menneskelige konsekvensene av vindkraftutbyggingen på Øyfjellet – en sak som er mindre kjent i norsk offentlighet, men like akutt som Fosen for menneskene og reinflokkene som rammes av utbyggingen.

Apokalyptisk myte

Der Giedtine handler om en konkret, pågående kamp, beveger Allaq dållen gïele / ildens stemme seg i et mer mytologisk landskap. Forestillingen hadde premiere i 2023, og fletter sammen myter fra tre ulike arktiske urfolkskulturer. Karakterene er fanget i et goldt, postapokalyptisk landskap uten mat og lys. Når lederen for den lille flokken mennesker bestemmer at de skal bryte opp, er den gamle bestemoren til Allaq for sliten og gammel til å bli med, og Allaq velger å bli igjen med henne. Bestemoren lærer Allaq å lytte og drømme, og de finner mat og vann på steder de andre ikke visste om, fordi de aldri tok seg bryet med å spørre. Bjørnen spiller en sentral rolle i fortellingen, og i møtet med bjørnen er det som menneskene møter seg selv, enten det er frykt, trygghet eller døden selv de finner i den.

Konsertforestilling med Boine

Den siste forestillingen, Aahka – Tjaetsien mojhtese / Vannets hukommelse, er en konsertforestilling i Bodø Domkirke hvor Mari Boine med band, skuespillerne Ebba Joks og Bernt Bjørn er på scenen sammen med Helgeland Sinfonietta. Bjørn og Joks veksler mellom å ta på seg ulike fortellerstemmer og karakterer i historiene; om et lite barn som må på internatskole og lengter hjem, om en ung jente på flukt fra krig, om bestemor som en trygg havn, og om menneskeskjebner som vikler seg inn i hverandre med vann og hav som felles omdreiningspunkt. Språket veksler mellom sørsamisk, engelsk og norsk, uten at alt som sies gjentas på alle språkene.

Hjernen min griper etter de ordene jeg kjenner igjen mens jeg jobber med å pusle meningen sammen og lurer på hvor mye som blir forstått av engelskspråklige. Samtidig er det noe fint over det å måtte lytte ekstra nøye, vente på å forstå, og la musikaliteten i de ulike språkene blande seg. De nordsamiske sangtekstene til Boine tilfører enda et lag, slik at det blir i mellomrommet mellom språkene og i relasjonene at det hele bindes sammen til en fortelling om hva menneskeliv kan romme. På et tidspunkt kjennes det som om Boines Aahka er en bestemor for hele Sábmie, men også for alle andre som lytter på. Sammen med musikken skaper hun og skuespillerne et lunt og håpefullt rom i en bygning der joiken tidligere har vært alt annet enn velkommen.

Språkets betydning

I alle de tre forestillingene er det sørsamiske språket bærende i fremføringen. Setninger oversettes ikke alltid ord for ord, men gjentas, oversettes delvis, eller blir hengende. Ulike lag av forståelse er tilgjengelig avhengig av hvor godt man kjenner både språk og kulturelle referanser. Slik snakker vindtrilogien både til samiske og norske (og kanskje internasjonale) publikummere, samtidig som det sørsamiske språket høres og blir brukt (uten at undertegnede kan si noe om hvor godt det snakkes av ulike aktører).

Det språklige settes enda mer på spissen i Juovssaheaddji – Tilbakeføreren, som kobler en 350 år gammel rettssak om trommebruk til dagens stjålne

Juovssaheaddji – Tilbakeføreren

Juovssaheaddji

Komponist og slagverk: Jakop Janssønn

Dramatikk Joik og poesi: Niillas Holmberg

Dans og koreografi: Biret Haarla Pieski

Dans og koreografi Gáddjá Haarla Pieski

Skuespill Stig Henrik Hoff

Tuba og basstrompet Daniel Herskedal

Scenografi Outi Pieski

Kammerorkester Arktisk Filharmoni

7. Februar, Stormen Konserthus (Bodø)

landområder. Forestillingen er komponert av Jakop Janssønn med tekst av poet og joiker Niillas Holmberg, og inkluderer joik, dans og musikk fremført av Arktisk Filharmoni og Janssønn selv på trommer. Juovssaheaddji, som hjalp folk å få tilbake stjålne eiendeler, er stilt for retten for trommebruk og trolldom, og må forklare seg for et norsk, kolonialt rettssystem. Holmberg, som spiller Juovssaheeaddji, sitter først bundet på scenen i sine egne skallebånd, som vikles løs av danserne Biret og Gáddjá Haarla Pieski. Gjennom dansen kommenterer de på det som skjer, driver handlingen fremover, og fungerer som et slags kor av leken bevegelse på scenen. Når dommen omsider kommer kobles den til Fosen-saken, som leses høyt av danserne på et norsk-finsk som gir det tunge rettslige språket en komisk dimensjon.

Holmberg snakker nordsamisk og tekstes til norsk, men får på et tidspunkt nok. Oversettelsen er en tolkning som ikke er på hans premisser — akkurat slik rettssalen han har sittet i nå i mange hundre år ikke er på samiske premisser. «Meachhi» blir oversatt til det fattigere ordet «natur», og de verdenene som rommes i det samiske språket blir redusert til noe som det norske (retts)systemet kan forstå. Han fortsetter på nordsamisk, uten tekst, og får sagt nøyaktig hva han mener uten at noe skal forsvinne i oversettelsen. Det er et scenisk grep som kjennes befriende, og som nettopp understreker hvordan majoritetssamfunnets krav om at samer skal gjøre seg lesbare og forståelige for det norske så godt som alltid skjer på majoritetens premisser. Mellom joiken, språket, dansen og Janssønns musikk, kjennes Juovssaheaddji som en forestilling på samiske premisser som kan gjøre oss alle litt klokere.

Lost in translation

Det er her vi kommer tilbake til starten og til betydningen av språk(mangel) og forståelse. Kommentarfelt og avisdebatter gikk varme etter åpningen, da Ella Marie Hætta Isaksen påpekte at Bodø også er Bådaddjo og Buvvda på lule- og pitesamisk. At folk i Bodø opplevde dette stuntet ulikt har blitt pekt på særlig av teaterkritiker Anki Gerhardsen, som har sagt at det skapte et «oss» og et «dem», samer og ikke-samer, og at mange som ikke er samer er slitne av å måtte være «bærer av norsk skyld».[1] Samtidig kan dette gjerne leses i et litt annet lys om man ser det i sammenheng med resten av Isaksens opptreden. Teksten i «Mu váibmu» handler om at hjertet hennes har blitt varmt for en nordmann – om kjærlighet – og er slik sett like mye en gest til Bodø-publikummet om å ta innover seg historien og bli med i et større «vi» hvor det er plass til samisk tilstedeværelse.[2]

Det er ikke uten grunn at Sannhets- og forsoningskommisjonen har pekt på kunst- og kulturfeltet som en viktig aktør i forsoningsarbeidet. Uten at noen av forestillingene skal reduseres til dette, er styrken i kunsten nettopp at den kan åpne andre måter å se, lytte og forstå på. For er det noe majoritetssamfunnet (som jeg selv er en del av) må øve seg på, så er det å lytte. Det i seg selv er ikke nok for at urett skal kunne repareres ogforsoning være mulig, men er et viktig steg på veien dit.

Åarjelhsaemien teateres trilogi og Juovssaheaddji skaper på ulikt vis rom der publikum kan lytte – både språklig og konkret – til samiske virkelighetserfaringer og fortellinger. Særlig Juovssaheaddji og Giedtine vil by på ulike lag av forståelse avhengig av både språklig beherskelse og hvor tett på rettighetskampene man står. Begge er sterke forestillinger helt uavhengig av om man behersker et av de samiske språkene, og formidler hvordan kjærlighet til landskap, språk og levemåter er sentrale byggesteiner i samisk fortid, nåtid og framtid.

(Publisert 15.02.2024)