Ibsen er løssluppen

En trettifem år gammel Henrik Ibsen skrev Kongsemnerne i 1863, og det er nå 160 år siden premieren på Christiania Theater, 17. januar, 1864. Dette

ble den siste av hans historiske dramaer fra norsk middelalder. Den historiske bakgrunnen er konflikten mellom kong Håkon IV Håkonson og Skule jarl, som ender med at Skule blir drept i Nidaros i 1240. Med dette drapet ender den såkalte borgerkrigsperioden, som hadde pågått siden Sigurd Jorsalfars død i 1130. Da Håkon IV som trettenåring ble hyllet til konge i 1217, var han denfjortende kongen etter Sigurd. Alle tretten før ham hadde et rikt tilfang av slekt, både i og utenfor ekteskap, så det manglet ikke kongsemner disse årene. Det var til slutt Håkon IV som knesatte prinsippet at kongedømmet skal arves av eldste ektefødte sønn. 

Ibsens Kongsemnerne

Ibsens persongalleri i teaterstykket deler seg i to leire, i lojalitet til enten Skule jarl eller kong Håkon. Hovedpersonene blir likevel Skule jarl og bisp Nikolas. Ibsen gir disse tre klare persontrekk, der kong Håkon er trygg og selvsikker i sine valg, Skule er vankelmodig og tvilende, mens Nikolas er regelrett ond. Jeg ser ikke bort i fra at unge Henrik har smilt i skjegget da han utviklet sin norske variant av scenisk ondskap og tenkt på Richard III; bisp Nikolas var nemlig halvbror av kong Inge Krokrygg. For Ibsen var nok personkonfliktene mye mer interessante enn de politiske.

Kongsemnerne er sjelden spilt i Norge, med bare tolv oppføringer etter krigen (i følge sceneweb.no). Det er også tilfelle med Ibsens andre historiske stykker. Er ikke middelalderen interessant nok? Eller kanskje ikke karakterene er like dype som i senere stykker? Likefullt, treffende Ibsensitater finnes her også. Som Håkons kongstanke at «Norge var et Rige, det skal blive et Folk», eller Nikolas’ bitende kommentar om nordmenn, «kun om en ting i verden de enes, den, at hver storhet skal styrtes og stenes». Under krigen mente Vidkun Quisling at biskop Eivind Berggrav røktet sitt kall nettopp som bisp Nikolas, på grunn av den kirkelige kampen mot den nye statsmakten.

Jurij Butusovs Kongsemnene

Den russiske regissøren Jurij Butusov er født i Gattsjina utenfor Leningrad i 1961, og jobbet i skipsindustrien og drev med hesteridning, før han begynte med teater på tidlig nittitall. Han har mottatt flere priser for sine produksjoner i St. Petersburg og Moskva, men valgte i 2022 å si opp stillingen som regissør ved Vakhtangov-teatret og forlate hjemlandet sitt. I Norge har Jurij Butusov regissert to produksjoner ved Hålogaland teater, Forbrytelse og Straff (2005) og Romeo og Julie (2007). Hans oppsetning av Draum om hausten fra St. Petersburg ble vist på Fossefestivalen i Oslo i 2021.

Jeg opplever at Jurij Butusov deler Ibsens interesse for karakterene, om enn på sin måte. Ibsen samtalte med det historiske forelegget, og ga personene hendelser og karakter etter sine behov og sin tids tanker. Butusov har liten grunn til å bry seg om det historiske og har tatt samtalen direkte med Ibsen og ført karakterer og situasjoner i vår tids forståelser av hva et menneske og liv er. De fleste karakterene i stykket er forminsket og forenklet, og blitt til deler av helhetsbildet rundt hovedpersonene. Samtidig er Skule jarl og bisp Nikolas blitt forstørret, forsterket og tilspisset. De er motsetningsfylte, usammenhengende, rasjonelle og irrasjonelle, som om hver av dem er flere personer samtidig.

I regien driver Jurij Butusov forestillingen frem med små og store bevegelser, i stadig skiftende bilder, og med mye musikk. Det er sjeldent stille. Han har selv funnet frem til den i hovedsak norske musikken som blir spilt. Her er Ole Paus, Ralph Meyers and the Herren Band, mye Mari Boine, så vel som funk, tekno og klassisk. Butusov gjør forestillingen med alvor og humor, stille og støyende, i en kaotisk orden, med mange vesentlige og uvesentlige detaljer. Men alt inngår i opplevelsen. 

Scenen er mange verdener

Aleksandr Shishkin-Hokusai er en prisbelønt scenograf og billedkunstner fra St. Petersburg, og har jobbet med Jurij Butusov ved flere anledninger. De gjorde blant annet Romeo og Julie sammen i Tromsø i 2007. Scenografien i Kongsemnene er like sammensatt og skiftende som regien er. Butusov og Shishkin-Hokusai gjør regi og scenografi til en symbiose. Det er to store vegger som går opp og ned; en rød midt på scenegulvet og en hvit mot scenekanten. I tillegg dras sceneteppet frem og tilbake over den hvite veggen. Det gir tre definerte rom for skuespillerne. Det er jord på gulvet, senere et stort hvitt tekstil, senere igjen løse tepper. Fem store lysflater heises opp og ned. Noen ganger er scenen nærmest tom, for i neste øyeblikk å være fylt opp, med gjenstander, reinsdyrhorn eller bildekk. Kostymene veksler mellom dress og rustning, kjoler og bukser, middelalder og nåtid. Det er på sin plass også å rose teknikerne som i fire travle timer får ting til å fungere i absolutt alle retninger.

I begynnelsen er det grus og jord på gulvet, en steinrøys i bakkant, en murvegg ovenfor, to store hestefigurer, tre store løvløse trær, fem store lysende flater, skuespillerne danser langsomt til funky musikk, vindmaskinene blåser en kraftig vind over scenen og alle skuespillerne må rope replikkene sine. Inga fra Varteig bærer jernbyrd for Håkon, og bekrefter hans kongerett fra fødselen av. Når det kalles til ting for å hylle en konge blant kongsemnene, bivåner kvinnene fru Ragnhild, Margrete og fru Sigrid (Skules hustru, datter og søster) det hele, og synger alle replikkene sine. Alt skjer på scenen, men i skiftende scenebilder. Situasjonene sklir over i hverandre, til alltid nye bilder og bevegelser. Forestillingen er både tålmodig og dvelende, og den er hastig og dynamisk. Jurij Butusov frigjør Ibsen fra hans eget regiregime, og lar forestillingen utvikle seg organisk. Han har tilført hver situasjons tyngde og mening, sin egen mening og uttrykk, i lag på lag.

Skuespillerne vibrerer i fire timer

De tolv skuespillerne på scenen jobber hardt sammen. Rollene er mange og oppgavene likeså. Det synges, danses, ropes i kaos og orden, i nøye koreograferte bevegelser, lange og korte. Nå gjør de fleste andre roller samtidig, som hirdmenn, riddere, allmue og borgere. Kvinnerollene i Kongsemnene er nok ikke like utviklet, og tar like stor plass som i andre Ibsenstykker, men Ingunn Beate Strige Øyen, Madeleine Brandtzæg Nilsen, Emma Caroline Deichmann og Synnøve Fossum Eriksen får i Butusovs regi rikelig med plass, med sang og humor, alvor og dans. Isak Holmen Sørensen og Fabian Heidelberg Lunde er Pål Flida og Bård Bratte, som lendmann og høvding, fremstår mer som standup-komikere enn krigere. Emil Olafsson som hirdmannen Dagfinn Bonde og Jatgeir skald, og Snorre Ryen Tøndel som Peter prest og Skulesønn, får også vise at de har vakre sangstemmer, i tillegg til funky hoftevrikk. Per Bogstad Gulliksen er Gregorius Jonssønn, og er et av de få statiske elementene i forestillingen, sittende ytterst på høyre side gjennom nesten alle scenebildene, og med trompeten klar i hånden. Arturo Scotti som kong Håkon er fremtredende i første halvdel av forestillingen, men må etter hvert vike plassen for bisp Nikolas og Skule jarl. Men hans konge er ikke bare overbevist om sin rett i møtet med Skule, han er også overbevisende i sin fremferd på scenen, med og uten krone og kappe eller innsmurt med gjørme.

Bisp Nikolas og Skule jarl

De to hovedrollene, Thomas Jensen Takyi som bisp Nikolas og Hans Petter Nilsen som Skule jarl, imponerer gjennomgående. Det er fysisk krevende roller de utfører, med heftig stemmebruk, mye tekst og mange spillestiler. Begge har lengre og vanskelige monologer, og begge har lengre og akrobatiske scener der de snubler rundt og reiser seg, igjen og igjen. Takyi som Bisp Nikolas på dødsleiet er bokstavelig talt rystende. Sittende på en stol rister og skjelver han kontinuerlig mens hans skriker replikkene sine og teknomusikken legger seg over ham og inn i døden. Han har på seg en svart dress med hvit skjorte før han dør, og som gjenganger senere er dressen hans rosa.

Hans Petter Nilsens Skule veksler mellom å være kongsemne, husbond, far, bestefar og svigerfar. Han tviler og tror, høyt og lavmælt, melodramatisk og humoristisk om hverandre. Bare Skule jarl er konsistent i kostymet; svart vest på bar overkropp, svarte bukser, svarte sko, en svart bowlerhatt og stokk. Noen ganger minner han meg om en av landstrykerne i Vente på Godot, senere om en annen landstryker ved navn Chaplin. Nilsen har gjennom mange år vist at han er en god komiker, men han takler det påtrengende alvoret med like store intensitet. 

Slutten er intrikat, god og overraskende

Når Skule kommer til Elgeseter kloster, leser skuespillerne fra Ibsens manus, med navn og sceneanvisninger. Så dør Skule og siste replikk avsies, alle forsvinner sakte ut, en etter en. Scenografien forsvinner bit for bit opp i taket, ut til siden og scenen blir langsomt tom. Det hele slutter langsomt, men hver gang jeg trodde det var slutt, dukket det opp en ny vending.

Hele ensemblet, fra regissør, scenograf, skuespillere og til ytterste tekniker, gir så mye energi fra seg, at forestillingen vibrerer fra første til siste øyeblikk. Her er mye humor og mye alvor, den er så innholdsrik at det er vanskelig å yte forestillingen rettferdighet i disse korte ytringene. Fire timer gikk veldig fort, og jeg forlot teatret mettet på inntrykk og ute av stand til å si så mye på en stund. Jeg håper at folk rundt om i landet kjenner sin besøkelsestid og reiser til Trondheim for å oppleve Kongsemnene. Det er forestillingen vel verdt.

(Publisert 07.02.2024)