Kjærlighet dagen derpå

«Når var sist du satte av en kveld til å lovprise Eros i lystig lag?» spør Teater Innlandet i sin markedsføring av forestillingen Drikkegildet. Og ja, hvem vil

Drikkegildet

Ganske fritt etter Platons Symposium

Regi og bearbeidelse: Mari V. Kjeldstadli

Scenografi og kostymedesign: Agnethe Tellefsen

Komposisjon og musikk: Guro Skumsnes Moe

Lysdesign: Olav Nordhagen

Dramaturg: Jørgen Strickert

Produsent: Glenn Thomas Krahl Johansen

Premiere Teater Innlandet, Hamar 1. februar 2024

vel ikke lære mer om kjærlighetens vesen og ha det moro samtidig? Bare tanken på en teaterkveld i eros’ selskap kan tenne flammen for hvem som helst. Og når rammen for forestillingen er en tekst som har beholdt sin gyldighet gjennom historiens skiftende stemninger, ja da ligger alt til rette for en opplevelse som kan snakke til og stimulere alle publikums sanser. Er det rart jeg møtte med store forventninger?

Det begynner riktig så bra. Inn fra høyre kommer musiker og komponist Guro Skumsnes Moe og klimprer på en harpe som står på scenekanten. Med sin uhøytidelige musisering slår hun an tonen for en forestilling som skal gi inntrykk av å være ledig og ubekymret.

Det inntrykket forsterkes da Alkibiades i Tom Styves skikkelse dukker opp blant publikum like etterpå. Fra halvmørket snakker han direkte til publikum, og spør oss om ikke vi også «(…) ønsker å høre om den store festen hos Faidros og Agathon, dere vet – den gangen hun og Sokrates og de andre holdt taler om kjærligheten.» Faidros er, i parentes bemerket, både en filosof og en av Platons dialoger, men det nevnes ikke. Han nevner heller ikke at «hun», Agathon, egentlig var en mann. Faktaopplysninger som disse ville kanskje spolert effekten, for Styves nøling og usikkerhet får publikum til å le. Som regissørens talsperson snakker hans Alkibiades om klisjeer og standardfraser, konvensjoner og standardiserte mønstre som om det er allment akseptert at vi er noen dårer, alle sammen. Og han treffer jo noe evig aktuelt når han sier: «Jeg løper rastløs omkring fra det ene til det andre og tror jeg utretter noe her i livet. Akkurat som dere. Det føles jo som om alt annet er så vesentlig, bare ikke det å søke visdom.»

Tidvis morsomt

Mens Styve fremfører sin monolog kommer de fem andre skuespillerne inn på scenen, og allerede her kommer den første hikstelatteren fra publikum. Det skyldes at skuespillerne fryser til, og at karakterene i starten fremstår med en parodisk, slapstickaktig form. Bevegelser og gester understreker det karikerte ved det hele.

Før han forsvinner ut markerer Styves Alkibiades distansen til Platons tekst ved å fortelle at dikteren Agathon vant Athens mest prestisjefylte tragediekonkurranse for 2439 år siden. Platons Symposion er beretningen om talekonkurransen etter festen Agathon arrangerte for å feire seieren. Dagen derpå er «festdeltakerne fra Athens overklasse slitne» og i bakrus. Det er da de bestemmer seg for å kutte ut drikkingen og tale om eros. Det er denne sammenkomsten regissør Mari V. Kjeldstadli forteller om i oppsetningen Drikkegildet. Hun har også ansvaret for tekstbearbeidingen – «Ganske fritt etter Platons Symposium», som det står i programmet. Denne friheten får en utilsiktet kommentar i Alkibiades sluttreplikk før han forsvinner: «Kanskje de helst vil være et annet sted.» Han dukker opp igjen først helt mot slutten.

Med det begynner «kampen» mellom de andre festdeltagerne. I monologene som følger beskrives kjærligheten i høytidelige termer og innimellom med en smule engasjement. Lengst går Anne Guri Tvedts Eryximakos. Hun forteller om den vulgære eros med hele kroppen, og fremfører en monolog som er så full av veivende armer og skrevende bein at det blir riktig så moro. Tvedt karikerer den mannlige filosofen med alle de klisjeer erotisk oppførsel kan tenkes å ha.

Bortsett fra Eryximakos’ utagerende tale, preges forestillingen mer av verbal kamp enn pasjon. . Det blir mye deklamasjon av lange tekster. Innledningsvis forsøker regissør Kjeldstadli å lette opp stemningen ved å la Joachim Joachimsens Aristofanes spille ut bakrusens ubehag med gjentatt hikking og utagerende gester. Det blir nesten for mye av det gode, og jeg tar meg i å tenke at det er mer irriterende enn morsomt.

Tørt og alvorlig

Faidros er først ut med en ganske tørr og omstendelig tale. Francisco Kalle Navarro er sminket som han skulle være solid fyllesyk, og han formidler rollefigurens usikre fremtreden med undertrykket mimikk. Faidros’ største fortjeneste er at han plasserer Eros som «den eldste og mest ærverdige guden», den «som er den viktigste for oss mennesker når vi søker godhet og lykke.»

Aristofanes er neste mann ut, men siden han er så nervøs tar Eryximakos over. Aristofanes avbryter talen med fysiske oppgulp, gurgling av vann, nysing og hikking. Da det er hans tur til å ta over har hikken gitt seg. Han forteller om den androgyne kjærligheten, det at mennesket er splittet i to og at vi derfor søker å finne vår andre og (kanskje) bedre halvdel. Fremføringen er også ganske utagerende, men den er ikke like morsom som Eryximakos’ monolog.

I den følgende meningsutvekslingen forsøker Sokrates å sette Agathon på plass, men hun lar seg ikke vippe av pinnen. Agathon innleder sin tale med å proklamere at så langt har ingen av talene virkelig lovprist Eros. Hun hevder at Eros er den yngste guden fordi «Kjærligheten hater alderdommen» – så feil kan hun ta, får jeg lyst til å si – men hun avslutter med en hyldest til Eros som den største guden av dem alle. Hun er også innom motsetningsforholdet mellom Eros og krigsguden Ares. Eros står over Ares fordi «krigen er uten kjærlighet.» Mari Amalie Hoves Agathon har vært tydelig til stede fra første stund, og med sin tilbakelente eleganse markerer hun et tyngdepunkt i den (i hvert fall i starten) ganske kaotiske forestillingen.

Sokrates må bare erkjenne at Agathons tale var fremragende, og i det følgende forsøker hun å dempe forventningene til sin egen tale. I Tone Oline Knivsflås skikkelse fremstår den mannlige filosofen med ro, verdighet og et innholdsmessig argumenterende mesterskap. Hennes Sokrates utfordrer forsamlingen på om de vil høre den virkelige sannheten om Eros. Knivsflå snakker rolig og uten fakter, og hennes stille alvor bærer virkelig over scenekanten. Sokrates knytter Eros til menneskets behov for å være udødelig, til å føre sine gener videre, til å sette spor etter seg. Aristofanes oppsummerer essensen når han spør: «Det er det skjønne, det gode, som driver mennesker mot å skape?» Sokrates avslutter sin monolog, før han blir avbrutt av Alkibiades’ tilbakekomst, med dette: «Forstår dere ikke at der, når han ser det skjønne med det skjønnes eget øye, oppnår han å føde noe som ikke er skyggebilder, men den sanne sjelsfullkommenhet!»

Avstand til Platons tekst

Ifølge Store norske leksikon var Sokrates utspørring av samtalepartnere et utgangspunkt for filosofisk metode. Det fremkommer tidvis i Mari V. Kjeldstadlis bearbeiding av Platons tekst. Men som regissør har hun valgt å markere avstand til forelegget. Det tydeligste grepet finnes i kostymer og scenografi, som er et lukket rom med en dør og en bardisk i form av en åpning i veggen i det klassisk moderne, turkise interiøret. Da jeg satt og så på scenerommet før forestillingen startet, tenkte jeg at det ville vært mer interessant om scenografien spilte på klassisk gresk søylearkitektur. Det ville bidratt positivt til å markere distanse til Platons tekst, ved å vise at denne forestillingen bruker en tekst som fortsatt er gyldig, men som tross alt er skrevet i en helt annen tid enn vår egen.

Det er interessant at Teater Innlandet og regissør Mari V. Kjeldstadli omtaler originalen som «Platons Symposium». Det er en bagatell, men på norsk heter Platons dialog Symposion eller Drikkegildet i Athen. Det er ikke skrevet i stein hva den korrekte bokstaveringen er, men ifølge Store norske leksikon er «symposium» først og fremst moderne engelsk skrivemåte. Betegnelsen stammer opprinnelig fra engelske og amerikanske universiteter. I norsk språkbruk er «symposium» en vanlig betegnelse på et (akademisk) «(…) fagfellemøte eller konferanse om et vitenskapelig eller kunstnerisk emne med innlegg fra flere deltagere.» Derimot er «Symposion», igjen ifølge Store norske leksikon, en langt mer presis betegnelse på «drikkelaget som fulgte etter måltidet i greske og romerske gjestebud, kjennetegnet ved utvungne samtaler og frie meningsutvekslinger.» Og det er jo nettopp det som er rammen for både Platons dialog og teateroppsetningen. Det understrekes av de mange vinflaskene som er en veldig synlig del av scenografien fra første stund.

Oppsetningen av Drikkegildet på Teater Innlandet preges i litt for stor grad av en ubalansert bruk av virkemidler. Komikken oppleves påtvunget og overdrevet. Forsøkene på å være morsom og underholdende trekkes ikke gjennom forestillingen, og det blir for stor kontrast mellom de slapstickaktige scenene og det store alvoret som preger flere taler. Dermed undergraves innholdet og fremføringen av tekstens og stykkets høydepunkt i Sokrates’ tale. Den oppleves som et antiklimaks, og den blir i stor grad stående isolert i et kaotisk sceneunivers. Det er synd, for de overdrevent komiske innslagene får det til å virke som regissøren ikke stoler på sin egen tekst.

(Publisert 08.02.2024)