Sårt, komisk og eksistensielt

«Bruk hodet, kan du ikke det, bruke hodet, du er her på kloden, det finnes ingen kur for det», utbryter Hamm mot slutten av Becketts Sluttspill. Livet kan

Sluttspill

Av Samuel Beckett

Nordnorsk oversettelse: Endre Lund Eriksen

Regissør: Simon Boberg

Scenograf, kostyme- og lysdesign: Edward Lloyd Pierce

Maskedesign: Morten Jacobsen

Lyddesign: Stian Weenås Vevik

Dramaturg: Morten Kjerstad

Lysmester: Erlend Østrem Nielsen

Rekvisitør: Paul Albert Dzur

Kostymemaker: Liv Henriksen

Hålogaland Teater 8. februar 2024

være uutholdelig til tider, spesielt i dystre dager, eller dersom man tenker over den menneskelige tragedie, og Hålogaland Teaters (HT) oppsetning av Becketts eksistensielle drama fra 1957 får frem både desperasjon og ukuelig livsvilje.

Stykkets eksistensielle funderinger fremstår fremdeles som den mest kraftfulle dimensjonen til Nobelprisvinneren som ikke møtte opp til tildelingen (1969), og som under andre verdenskrig «foretrakk Frankrike i krig fremfor Irland i fred». Damned to Fame, er James Knowlsons treffende tittelen på den omfattende biografien fra 1996. Beckett var en kompleks karakter som unndro seg oppmerksomhet om eget liv og kunst, men som var med på å forvandle både drama og fiksjon i etterkrigstiden; The Last Modernist (1996) er merkelappen Anthony Cronin gir ham. Siden har en rekke artikler fremvist Becketts verker som postmoderne. Becketts drama og fiksjon forsvarer sin plass i kanon, kanskje med ny aktualitet i disse dager, og den eksistensielle utfordringen vedvarer.

Postapokalyptisk bunkers

Eksistensiell undring og filosofi griper rett inn i fundamentale utfordringer: hva gir livet mening, hvordan skaper vi mening, og hvorfor gjør vi det? «Det finnes bare ett virkelig filosofisk problem: Det er selvmordet», skriver Albert Camus, Becketts likesinnede og Nobelprisvinner i 1957, i Myten om Sisyfos. Det blir neppe mørkere enn dette. Men Myten om Sisyfos henviser nettopp til opprøreren, Sisyfos, som trosser gudenes straff og aldri gir seg. Når eksistensen er som hardest, fremstår Sisyfos på det mest ukuelige. I Væren og Tiden (1927), en tittel som får sitt ekko i Sluttspill, peker filosofen Martin Heidegger på hvordan død, sykdom, rutinebrudd, men også kunstens kraft, tvinger oss til «å bruke hodet» og fremkaller tanker om vår egen eksistens og vårt eget liv, som det ikke «finnes noen kur for». Vårt liv og eksistens blir absurd, dersom man tror at eksistensen har en mening i seg selv eller at man kan finne en kur når livet blir uutholdelig.

HT treffer en nerve i tiden med sin oppsetning av Sluttspill. Dessverre blir vår tid stadig mer lik utgangspunktet for Camus, Heidegger og Becketts eksistensielle desperasjon: steile ideologiske fronter, verdenskrig, Holocaust, Atombomben og kald krig. I Simon Brobergs regi og Morten Kjerstads dramaturgi bevarer HTs oppsetning denne kjernen i Becketts skuespill, der Hamm og Clov holder ut, mens foreldregenerasjonen, Nagg og Nell (Mas og Kjas), bukker under.

Klaustrofobien i den nedsarvete kjelleren i Edward Lloyd Pierces scenografi gjenspeiler på gruvekkende vis en postapokalyptisk bunkers, men den gir også assosiasjoner til undergang, krigssoner, nød, fattigdom, og rusmiljøer. Utsikten både i og fra bunkersen er dystrere enn dystrest. Clov tegner vinduer på veggen for å se ut. Fremtidsutsiktene er i dette scenografigrepet på ypperlig vis helt umuliggjort. Illusjonen av meningsfull handling er komplett når han tegner nye vinduer for å slippe inn lys og luft. Denne absurditeten har sin komiske dimensjon: Clov har tegnet vinduene for høyt på veggen, så han må stadig hente stigen sin for å se ut. Logikken er opphevet og fremtiden er håpløs, men situasjonen er tidvis morsom. Hamm og Clov holder ut.

Høegh & Figenschow

Det er også Hamm og Clov som virkelig spydstikker den eksistensielle nerve: «Har du noe tro på etterlivet?» «Hvorfor adlyder jeg deg alltid?» spør Clov. «Hvorfor dreper du meg ikke?» spør Hamm. Det går mot slutten for Hamm and Clov. Vil Clov endelig forlate Hamm? Hva vil da skje med Hamm? Og Clov? Livet går mot slutten, og Hamm og Clov gir seg ikke.

HTs ringrever Ketil Høegh og Kristian Figenschow fremviser mesterspill som Hamm og Clov. De ulike relasjonene mellom disse to karakterene viser de eksistensielle utfordringene i konsentrert form, og skuespillernes samspill spekker stykket med spøk, parodi og humor, og dybde, drama og lidelse. Høegh flesker til, som navnet Hamm tilsier, som despot og tyrann. Han kommanderer høylytt, han er sårende og sjofel, men tidvis også selvmedlidende på sterkt ironisk vis: «Finnes der elendighet så ærbødig som min? Utvilsomt.» Figenschow regjerer med sin komiske mimikk, kroppsspråk og timing. Og sine endeløse tjenerfunksjoner, vindustegninger og stiger. Det er litt av en runddans. Og sånn går nå dagene. Etter årevis som solidariske rivaler på HT – Figenschow spilte Estragon i Vente på Godot i 2010 – kan de begge to virkelig bryne seg på hverandre, og det gjør de. Samspillet mellom Høegh og Figenschow skaper to minneverdige hovedkarakterer. Veteranene får virkelig frem den innfulhet, sarkasme og spydighet som preger det høyst ambivalente forholdet mellom Hamm og Clov, samt deres humor, skjørhet og samhold.

Brobergs regi forsterker de mange uuttalte komplekse relasjonene mellom Hamm og Clov. Er Hamm adoptert eller et offer for (utilsiktet) menneskehandel? Er det de sympatiske eller de sado-masochistiske undertonene som dominerer dette skjebnefellesskapet? De altruistiske eller de manipulerende? Spekulasjonene er mange, men stykket gir få klare svar på slike spørsmål. Regien fremhever eksistensielle utfordringer som er grunnleggende tidløse og geografiløse.

Likevel aner man tydelig aktuelle tragedier. Mangelen på mat, og spesielt på medisin som stadig blir fremhevet av et nærværende pilleglass, gjenspeiler ikke bare krigs- og nødssituasjoner, den fremkaller også bilder av Covid-pandemien. Medisinen henspiller, logisk nok, også på psykiatri og alderdom. Forråtnelsen i bunkersen fremstår som en geriatrisk dystopi av eldrebølgen. Nagg og Nell – praktfullt spilt av Kristoffer Anker Gustavsen og Julia Bache-Wiig – går til grunne med all sin virilitet, sine minner og sin fandenivoldskhet. På slutten avtar også komikk og humor. Slutten nærmer seg livet i bunkersen, enten Clov blir værende eller ikke.

Kunstnerisk kraft

HTs oppsetning av Sluttspill fremviser den menneskelige eksistens i all sin gru, i alt sitt håp, og i all sin absurditet. Med sine skuespillerprestasjoner og kunstneriske kraft slår stykket også publikum med tilværelsens utfordringer. Selv om man kan le av komiske øyeblikk eller dra til med kosmisk latter over den menneskelige tragedie, ender stykket med overveiende mørke og håpløse undertoner.

I en tid da etterkrigstidens meningstomhet ser ut til å hjemsøke oss vår egen tid, stiller kanskje stadig flere spørsmålstegn ved klodens situasjon og sin egen tilværelse. I tillegg vender kanskje mange tilbake til eksistensielle spørsmål på grunn av samtidens hypermaterialisme, kroppsnarsissisme, og virtuell virkelighet. Fjorårets Nobelpris til Jon Fosse, Becketts spirituelle kunstnerkollega, kan tyde på en slik vending i vår daglige søken. Slik treffer også HTs Sluttspill dype sår i vår samtid: Hva skjer med livet på denne kloden vår og hva gjør vi?

(Publisert 13.02.2024)