Snut er ut?

POLITI! Ein trilogi om politiet er vårens storsatsning på Det Vestnorske Teateret i Bergen. Første del tar utgangspunkt i politiarbeid på 70-tallet og 80-tallet.

POLITI!

Ein trilogi om politiet i Bergen

Del 1

Manus og regi: Aslak Moe
Scenografi og kostymedesign: Mari Hesjedal
Lyddesign: Kato Ådland
Lysdesign: Jon Eirik Sira
Koreografisk konsulent: Piero Issa

Det Vestnorske Teatret, 2. februar 2024

Forestillingen dreier rundt spørsmålet om det er noe som er alvorlig galt på Bergen politikammer og hva slags ukultur som eventuelt eksisterer her. Innledningsvis ramser skuespillerne opp saker der politiet ikke har gjort en tilfredsstillende innsats og eksemplene er dessverre ikke få.

Første del av denne trilogien tar for seg de velkjente politivoldsakene (se under) og debattene i kjølvannet av de mange voldsanklagene mot politiet. Andre sentrale ingredienser er forskningssvindel, løgn og bedrag. Men hva er sant og hva er ikke sant?

Dette er et prosjekt med både politiske vyer og visjoner. Dokumentarteateret og metodene minner om et prosjekt de gamle parhestene teatersjef Thomas Bye og regissør Aslak Moe har jobbet sammen på før, med justismord-monologen 0+0=4? fra 2014, også her var politiets metoder i søkelyset. Moe har også jobbet dokumentarisk med teaterforestillingen Løgn varer lengst, en monolog om foreldrerett. POLITI! er med andre ord krim fra virkeligheten, og bør dermed kunne appellere til den voldsomme true crime-fetisjismen som ser ut til å eksistere i befolkningen allerede. Forestillingen baserer seg på referater fra rettssaker, bøker, forskningsarbeid, gamle avisartikler, filmer og fotografier. Bergen har jo også et visst rykte på seg for å være ganske opptatt av eh, Bergen, så her bør det være mulig å treffe flere nerver samtidig i lokalbefolkningen. Men dette er også en forestilling som er delt inn i tre ulike episoder som skal komme i flere omganger, så det krever både en viss interesse og konsentrasjon hos publikum for å følge med på prosjektet.

Med hud og hår

Når jeg ikke anmelder teater er jeg ansvarlig for voksenprogrammet på Bergen bibliotek. Der har vi hatt flere arrangement om nettopp politivoldsakene i Bergen, og det er få arrangement som har vekket så stort engasjement, for ikke å si temperament. Debatten utspilte seg ikke bare på scenen, men også i salen, der ofre for volden for eksempel har dukket opp.

Det finnes så mange underlige detaljer og forgreininger i disse gamle sakene at det er vanskelig å tro det er sant – virkeligheten overgår fantasien. I 2019 kom dessuten boken Politivoldsakene av Bjarne Kvam, Per Christian Magnus og Tom Kristensen og skrudde opp temperaturen ytterligere. Der hevdet forfatterne at forskningsrapporten fra 1981 til Gunnar Nordhus og Edvard Vogt om politivoldssakene i Bergen bygget på forskningsfusk og kalte det videre landets største forskningsskandale. Boken satte fyr på debatten og byen nok en gang.

Teaterforestillingen handler altså om denne forskningsrapportens habilitet, flere brutale politisaker i Bergen og de såkalte bumerangsakene spesielt. Det er et gigantisk sakskompleks å ha med gjøre. Derfor er det godt gjort å lage oversiktlig, lettfattelig og underholdende teater av materialet. Men det har de klart og det også uten å ha en åpenbar politisk slagside (innledningsvis), for her kommer mange stemmer til orde og stilen er drøftende.

De tre skuespillerne Reidun Melvær Berge, Kasper Skovli Botnen og Sigmund Njøs Hovind tolker mange av de involverte i saken (det blir alt 25 ulike roller fordelt på tre) som Vogt, professor Torstein Eckhoff, Nordhus, politimesteren, litteraturviter Frode Helmich Pedersen og NRKs Per Øyvind Heradstveit blant annet. I salen på premieren satt flere av de som ble iscenesatt i forestillingen. Rolletolkningene til trioen på scenen har stor likhet med de ekte personene og det ligger åpenbart mye arbeid bak å få alle disse små, men essensielle kjennetegnene på plass. Disse treffsikre skuespillerprestasjonene er hovedårsaken til forestillingens grunnleggende humoristiske tone. For selv om tematikken er brutal, er dette en humørfylt forestilling. De tre skuespillerne veksler uanstrengt inn og ut av navngitte roller og som mer generelle fortellere som loser folk videre. Fortellernes redegjørelse blandes så videre med autentisk materiale, ekte avhør og videoklipp.

Pepperkakebaker

Scenografien består av flere pepperkakehus, etter modell fra den erkebergenske pepperkakebyen, som viser flere av byens signaturbygg. For det meste står husene bare der bak, men noen ganger blir de tatt i bruk for å vise politiets tømming av en gammel okkupasjon for eksempel. Da tar også skuespillerne i bruk kamera som filmer i de små pepperkakehusene mens det samtidig projiseres på lerretet bak på scenen. Dette grepet kunne de med hell benyttet seg mer av for å gjøre formspråket mer helhetlig. En pult og en stabel saksdokumenter utgjør forestillingens sentrum på scenen. Det er enkelt, men effektivt og virkningsfullt.

Forestillingens form er kjapp, variert og komprimert. Den veksler raskt mellom innlevelse og distansering i fortellerstilen, noe som kler det kompliserte materialet. Skuespillertrioen er opplagt og har en god dynamikk der de utfyller hverandre. Der Skovli Botnen har en oppfarende og energisk spillestil, balanserer Njøs Hovind med sindighet, langsomhet og ro. Melvær Berge er igjen en mellomting mellom de to. Hun vokser for hver rolle hun gjør og denne gangen viser hun stort talent for etterligninger, som akkurat ikke bikker over i parodien og det latterlige. Samspillet de tre imellom er stramt og de utstråler trygghet og kontroll. Det er mange fine enkeltscener her, spesielt kostelig er det da de ord for ord spiller ut tv-debatten om saken fra programmet «På sparket» på NRK på 1980-tallet.

Iveren etter å tilfredsstille publikums mulige besettelse av Bergen og det bergenske kan noen ganger ta overhånd, som i en sjelden svak liten passasje der plutselig Brann Stadion og Brann vikles inn. Da sammenlignes fotballlagets nedrykk i 2021 med politikammeret, og teksten er halvtygd og poengene direkte dårlige.

Nerde videre

Når manusforfatter og regissør Moe har gitt seg i kast med å dykke inn i dette enorme materialet så kunne han gjerne brukt lengre tid på å legge resultatet frem. Forestillingen varer kun en time, og den kunne gjerne vært minst en halvtime lengre. Der mange true crime-podder gjerne har en ganske tynn historie som de smører utover altfor mange episoder, har POLITI! masse historier de suser gjennom altfor kjapt. Forestillingen har jo ikke en tradisjonell dramaturgi med en tydelig avslutning, naturlig nok, siden dette jo er første del av en serie på tre. Men her mangler selve cliffhangeren de beste i true crime sjangeren er så gode på; å fremkalle følelsen av at «jeg bare MÅ høre en episode til!». Nå er stemningen mer «prikk prikk prikk»-aktig når publikum forlater salen. Da Bye og Moe tok for seg justismord scenisk var det så mye hårreisende info jeg ikke kjente til fra før at det var til å få bakoversveis av. I POLITI! uteblir denne effekten siden materialet er såpass velkjent (for de fleste vil jeg tro). På den andre siden er det brutalt og sterkt å høre beskrivelsen av den grove volden direkte fra ofrene i politivoldsakene i dette sceniske formatet.

POLITI! er både vågalt, etterrettelig, annerledes og fornøyelig teater. Forestillingen formidler en del av nær historie, energisk og med masse på hjertet. Det vil bli en glede å følge politiserien videre, og forhåpentligvis vil de nerde enda hardere inn i materien neste gang og tørre å ta seg bedre tid til å forklare funnene.

(Publisert 06.02.2024)