Vakkert, men helheten glipper

Duetten Schubert settes i gang på en nokså stillferdig måte: En kvinne, en mann, en slags nynning, en sort bevegelig vegg, og litt utydelig prat. Så

Schubert

Koreografi og scenografi: Sol León & Paul Lightfoot
Musikk: Franz Schubert: Strykekvintett I C-dur D956, deler av Adagio
Kostymer: Joke Visser og Hermien Hollander
Lysdesign: Tom Bevoort

Operaorkestret. musikalsk ledelse: Nicolette Fraillon

Premiere: 3. februar 2024 spilles t.o.m 23. februar 2024

smyger adagioen fra Schuberts strykekvintett i c-dur opp av orkestergraven og omfavner oss. Det henger liksom en sorg eller lengsel over hvert buestrøk i den langsomme, skjøre starten av dette vakre musikkstykket. Leó & Lightfoots koreografi er presis og nyansert, helt ned til hver minste lille bevegelse. Nae Nishimura Skaar og Jonathan Olofsson kler hverandre godt, sammen behersker alle de dynamiske skiftene i bevegelsene og danser med intens tilstedeværelse i de korte tolv minuttene verket varer. Bevegelsene er en blanding mellom hverdagslige små gester og ekstrem fysisk utfoldelse – lavt, høyt og rundt i rommet. Paret smyger seg rundt og dras mot og fra hverandre i en kontinuerlig strøm av bevegelser. Kroppene strekker seg, beina løftes, hodet vris og det oppleves anstrengt, seigt og insisterende før små raske spark og kast bryter de lange skulpturelle linjene. De beveger seg både med og i kontrast til musikkens tempo. Duettarbeidet er fascinerende, med uventede vendinger og løft, og de to kroppene får det hele til å virke aldeles naturlig og tilforlatelig. Ingen spektakulære løft, bare flyt og vektforskyvninger som overrasker og engasjerer før det altfor plutselig er over.

Brå overgang til elegant, keiserlig atmosfære

Duetten, utført i et plastisk, moderne og ekspressivt bevegelsesspråk, er imidlertid bare som en liten aperitiff å regne før Balanchines Diamonds. Som tilskuer følte jeg meg absolutt ikke ferdig med den verdenen Schubert hadde invitert meg inn i, overgangen ble så brå og kontrasten i det estetiske uttrykket så stor, at det vakre scenebildet som åpenbarte seg i og med Diamonds – med lysekroner, kongeblå fløyel og glitrende strutteskjørt, fremsto nesten komisk.

Diamonds

Koreografi: George Balanchine
Musikk Pjotr Tsjajkovskij: 3. Symfoni I D-dur,Op 29, uten1. sats
Scenografi: Jean-Marc Puissant
Kostymer: Karinska
Lysdesign: Jennifer Tipton

Diamonds er den siste av tre akter i verket «Jewels», som sies å være Balanchines abstrakte balletthistoriske hyllest til den franske, amerikanske og russiske stilen. Akkompagnert av Tsjajkovskijs musikk lovpriser Balanchine den estetikk, tradisjon og stil han var skolert i fra Mariinskij-teatret i St. Petersburg. Her får publikum servert 35 minutter med 34 dansere på scenen i ulike gruppeformasjoner som i hovedsak dreier seg om å støtte opp under hovedparets pas de deux. Etter å ha fått litt tid til å lande i dette nye universet, blir jeg fanget av den interessante vekslingen mellom det royale, opphøyde og kontrollerte uttrykket og den myke, hengivne og lekne bevegelseskvaliteten i Diamonds. Alle Nasjonalballettens danserne behersker den klassiske stilen og de avanserte dansetekniske kombinasjonene godt. Whitney Jenssen og Alex Cuadros Joglar leverer i rollene som «hovedparet». Med kontrollert overskudd gjennomgår de en gradvis transformasjon fra det kjølig elegante møtet til en friere og mer leken avslutning.

I de fleste klassiske pas de deux’er er det et kjærlighetsdrama med sterke følelser som får sette sitt preg på bevegelsesspråket. Når emosjonene holdes tilbake, som i Balanchines arbeider, trer dansen tydeligere frem. Koreografien veksler kontinuerlig mellom store gruppescener i kompliserte formasjoner, soloer og duetter. Kvartetten som danses av Gina Storm-Jensen, Astrid Lyngstad, Sonia Vinograd og Julie Petanova er imponerende utført, mens de kompliserte gulvmønstrene i de store gruppescenene tidvis manglet presisjon.

Nasjonalballetten hadde Balanchine-balletter på programmet allerede i 1967, og disse verkene har gjennom årene blitt en tydelig merkevare og publikumsmagnet. Med premieren på Diamonds har Nasjonalballetten nå 17 av Balanchines balletter i repertoaret – det er et kvalitetsstempel! Da er det ekstra gledelig å se så mange unge dansere prestere så godt ved siden av mer erfarne kolleger.

Avslutningsvis danser 16 par en storslagen polonese, som utvikles med serier av piruetter, løft og intrikate formasjoner. Et stygt overtråkk i en piruett satte ett av parene ut av spill, men gruppen tok ansvar for helheten da to dansere manglet og dermed utfordret symmetrien i formasjonene. Applausen strømmer over scenekanten idet musikken svinner hen og mannen kneler for sin kvinne. Det er fullendt – og det er pause.

Stop Motion – gripende om nærhet og løsrivelse

Kveldens siste ballett opplever jeg som en gripende skildring av nære relasjoner og levd liv. Flere lerreter rammer inn det dunkle scenerommet, hvor en

stop motion

Koreografi og scenografi: Sol León & Paul Lightfoot

Komponist: Max Richter
Kostymer: Joke Visser og Hermien Hollander

Lysdesign: Tom Bevoort
Video:Sol León, Paul Lightfoot, Rahi Rezvani og Dicky Schuttel

sort-hvitt-film av en ung kvinne i renessansepreget kjole, som beveger seg langsomt før hun smuldrer opp og blir til en fugl som flyr av gårde. Jenta på filmen er datteren til koreografene Sol León og Paul Lightfoot, noe som gjør det lett å tolke Stop Motion som en skildring av nærhet og løsrivelse i familierelasjoner.

Under filmlerretet starter en kvinne en repeterende dansesekvens, og det etableres en relasjon mellom kvinnen på filmen og kvinnen på gulvet. Max Richters musikk er minimalistisk, repeterende og stemningsfull. Alle de åtte danserne veksler mellom synkrone sekvenser og fascinerende duetter, hvor parene klynger seg til hverandre før de skilles ad, løper, finner sammen for så å gå fra hverandre igjen. Plutselig «velter» en hvit bølge over scenen, og gulvet fylles med mel som tåkelegger alt som skjer. Douwe Dekkers og Shaakir Muhammads samdans i meltåken er mesterlig. Lyssettingen av det virvlende melet sammen med dansernes rå bevegelser skaper slående bilder som berører meg.

Helheten glipper

Etter en imponerende kveld i operaen sitter jeg likevel igjen med følelsen av å ha opplevd både for mye og for lite på samme tid. Jeg hadde gjerne byttet begge León- & Lightfoot-ballettene med Emeralds og Rubies for å få oppleve hele Balanchine-balletten Jewels. Eller droppet det klassiske ballettuttrykket til Balanchine for å fordype meg i León & Lightfoots særpregede koreografiske univers. Når programmet er kuratert slik det er, favner det bredt, men helheten glipper for den som ønsker å fordype seg.

(Publisert 11.02.2024)

https://www.sfballet.org

https://www.operaen.no/forestillinger/diamanter-leon-lightfoot-balanchine-ballett/