Comme il faut

Noen av de mest omdiskuterte utseendene i vår tid, tilhører det yngste medlemmet av Kardashian-familien, Kylie Jenner. Daglig engasjerer hun de 400

Kalokagathia

Koreografi, tekst, kunstnerisk ledelse: Jonas Øren

Dans: Ulf Nilseng, Jessica Lauren Elizabeth Taylor, Ayesha Jordan, Helge Freiberg, Jonas Øren

Komponist: Mats Høstaker

Sang og tekst: Maya Vik

Lysdesign: Yasin Gyltepe

Kostymer og scenografi: Anne Karine Thorbjørnsen

Kunsterisk rådgivning: Camara Lundestad Joof

Dansens hus, 29. februar 2024

millioner følgerne sine på Instagram med lettkledde reklamer for egne produkter. I kommentarfeltet diskuteres og konspireres det heftig om potensielle nye inngrep, om emigrerende fillers og sigende fettransplantasjoner. Tyngdekraften innhenter oss alle, også kjendiser. Hun var jo så pen før! Nå har hun gått for langt, ansiktet hennes smelter. Noen av følgerne hennes konkluderer med at det ekstreme fokuset på det perfekte fasaden er en kompensasjon for mangel på personlighet. Før eller siden vil det falske ytre være i harmoni med det begredelige indre. Under en av postene har noen kommentert ironisk: «Thank god, I’m not ugly, I’m just poor!» Alle som har penger kan potensielt bli vakker. I hvert fall på utsiden.

Dystopisk

I Jonas Ørens iscenesettelse av det greske fenomenet «kalokagathia», blir vi bedt om å betrakte forestillingen på avstand. De fire første radene i amfiet er stengt av, og jeg blir påminnet om hvor svimlende bratt det er på hovedscenen på Dansens hus. Fem utøvere står foran en hvit og drapert gardin som deler rommet på langs. De har på seg enkle, grå kjoler med høy splitt og glitrende pumps. Atmosfæren er foruroligende, godt hjulpet av et sterkt rødt lys fra taket som smitter av på gardinen og kroppene. Lydbildet er mekanisk og kaotisk – hyperpop, en overdreven sjanger innen popmusikken.

Utøverene fryser i positurer som de holder i noen sekunder før de skifter. De gjør små gester for å vise takknemlighet, feminine vink og holder hendene opp mot ansiktet for å ramme det inn. De tar noen skritt foran på scenen, plukker opp en imaginær pris og viser den stolt frem, ikke til oss, men til de tomme radene; de enser oss ikke. Koreografien minner om et maskineri. Den virker å være sirkulær og går i kanon, der den ene posituren overlapper den andre, fra en utøver til en annen. Snart beveger de seg sakte rundt gardinen, en etter en forsvinner de bak for så å dukke opp igjen på den andre siden. I mellomtiden har de rukket å ta på seg et skjørt i samme gråfarge, som gir dem en mer markert rokokko-hofte.

«Kalos»

Musikken blir mer intens og elektronisk synth-lyd skjærer i øret i takt med et lett strobelys som minner om et blitsregn. Utøverne følger samme struktur som før, men bevegelsen blir større. De bukker forsiktig ned og kaster på håret som om det blir tatt bildet av dem. En horror-rød løper der poserende kropper uten innhold går på autopilot. Jeg jobber iherdig for engasjere meg i det som skjer langt der nede på scenen, men opplever at det jobbes like hardt for opprettholde en avstand, ikke bare til oss, men også i egen stilisert utøverkropp. Er tanken at vi i publikum skal finne agathos – den indre perfeksjonen helt på egen hånd? Hvorfor skal vi engasjere oss i disse glatte karakterene hvis de ikke gir oss noe motstand, eller viser en personlighetsbrist vi kan speile oss i eller eventuelt fryde oss over at finnes?

Kalokagathia består av to sammensatte adjektiv, kalos, det som skinner på utsiden, og agathos, det indre og dydige. Begrepet ble først introdusert av den greske historikeren Herodotus rundt år 500 f.kr. De gamle grekerne var besatt av den idelle samfunnsborgeren og veien til kalokagathia var bare mulig gjennom dannelsen. Selv om begrepet enkelt kan forstås som indre og ytre perfeksjon, er kalos mer overfladisk og kan brukes til å beskrive både vakre mennesker og objekter. Agathos er derimot komplekst og flertydig, og omhandler gode politiske, sosiale og etiske karaktertrekk. Når man bruker de sammen i ett ord, er de eksterne og interne komponentene avhengig å være i harmoni hvis det skal enes om et potensielt ideal. En av Herodotus etterkommere, Bias av Priene, skal ha forklart begrepet slik: se deg selv i speilet, hva ser du? Hvis du ser bra ut, gjør bra ting. Hvis du ser stygg ut, korriger defektene dine fra naturen med kalokagathia . Altså, er det en overensstemmende relasjon mellom din indre og ytre perfeksjon, gjør gode handlinger. Lider du derimot av noen ytre utfordringer, må du aktivt forsøke å kontre med indre dyder.

«Agathos»

Gardinen slippes og faller flatt på gulvet. Rommet åpnes opp og avslører fem grå slør, som henger på midten i taket og rekker helt ned til gulvet. Utøveren bytter til støvletter med tykk hel, og den mekaniske koreografien blir løsere i formen. Teksten i musikken blir mer framtredende og de samme setningene snakke-synges på tysk, fransk og engelsk: «Spectacle», «séduction du spectateur», «transformation». Et hint til Yvonne Rainers postmodernistiske ‘No manifesto’, bare uten det viktige nei-et. Utøverne tramper rundt i en slags synkron boyband-koreografi, der de bytter på å stå foran og mime til teksten. Et dogmatisk manifest byttes så ut med en hyper-kåt diss track, en advarsel til alle sjalu hatere (meg?) der ute: «wanna be my nemesis? Mimesis», «Polyphonic on this clit, gonna have you screaming out in pleasure» og «who the fuck are you? You don’t know what you desire.»

Overgangene er tidvis klønete og kroppene uorganiserte, det nonchalante og sexy fremstår usikkert og påtatt. Det minner om ungdommer som danser til favorittlåten sin på TikTok, men hva er koblingen? Hvorfor oppleves forestillingen så likegyldig og hva har dét med det ideelle mennesket å gjøre? Det mimetiske begjæret er komplekst, og der man under antikkens Hellas forsøkte å samles om ett ideal, er idealene i dag mange og fragmenterte. Mens sosiale medier bringer oss nær våre idoler, har den parasosiale relasjonen endret seg. Vi forventer mer og krever at man viser flere sider av seg selv enn bare den glatte overflaten. Noen av de som dyrkes mest/har flest følgere, har gjerne en historie i å gjøre feil og falle i unåde. Deres kamp tilbake på pidestallen er beundringsverdig og gjenkjennelig – de er feilbarlige, akkurat sånn som oss dødelige. Det mimetiske begjæret spirer best i en forestilt nærhet til sola.

Eat the rich

I Ørens Kalokagathia får vi presentert en friksjonsløs fantasi av noens ideal. Koblingen mellom antikkens skulpturer og vår tids glamourestetikk er interessant, men her finnes det mer å gå på. Hva sier det om den tiden vi er inne i nå? Selv med et interessant cast, jevner koreografien ut forskjellene og gjør karakterene flate. Aldri blir publikum plassert i en konflikt der vi må ta stilling til om idealet fortjener vår oppmerksomhet eller ikke; det drives likegyldig av gårde med eller uten vårt begjær. Jeg opplever at lyd og lys har fått et større kreativt spillerom, og at utøverne aldri makter, eller ønsker å matche den samme kompleksiteten. Denne uoverensstemmelsen forsterker følelsen av at kroppene ikke er så viktige, som igjen gjør det vanskelig å engasjere seg i det som skjer på scenen. I programmet spekuleres det i hvorfor vi «trekkes mot dyrkingen av idealer, kynisme og alt som er overfladisk?» Det får vi ikke svar på i denne forestillingen.

(Publisert 07.03.2024)