Hvem eier dansen?

Silent legacy

Konsept, kunstnerisk ledelse og koreografi: Maud Le Pladec feat. Jr Maddripp

Solo Adeline Kerry Cruz: Maud Le Pladec, Jr Maddripp

Solo Audrey Merlius: Maud Le Pladec, Audrey Merlius

Koreografiassistent: Régis Badel
Musikk komponert, arrangert og produsert av: Chloé Thévenin

Musikalsk dramaturgiassistent: Pere Jou

Dansere: Adeline Kerry Cruz, Audrey Merilus

Kostymedesign: Christelle Kocher – KOCHÉ

Lys og scenografi: Éric Soyer

Dansens hus, Hovedscenen, 8.mars 2024

Mitt aller første møte med krumping var «Dans for kamera» på Ultima, høsten 2006. Jeg hadde rasket med meg et festivalprogram som lå i vinduskarmen på en café nederst på Grünerløkka. Brosjyren var trykt på grovt, pastellrosa resirkulert papir, og på forsiden var svarte dansere avbildet i bar overkropp med kamuflasjebukser, miniskjørt og Timberlands. De hadde markerte magemuskler og biceps innsmurt med babyolje som glinset i Los Angeles-sola. Teksten under bilde lød: «Se opp for energibomben Rizeav fotograf og musikkvideoguru David LaChapelle. » Jeg dro til Cinemateket samme kveld for å se filmen om dansestilen som oppsto i kjølevannet av Rodney King-opptøyene i USA på 90-tallet. Et intenst og aggressivt utrykk, en måte å få utløp på for årevis med segregering, fattigdom og politivold.

Muskelrykninger

Filmen åpnet med en advarsel om at ingen av av scenene er manipulert eller kunstig speedet opp. I kjent LaChapelle stil er estetikken vulgær og glorete, fargemetningen var skrudd helt opp og det minnet om science fiction. Danserne står i en typisk ring og battler én og én. De svinger armer med knyttede never i lufta og pumper brystkassa inn og ut, sånn at jeg kjenner det slå i kroppen. En danser drar hardt i den hvite singleten sin så den revner i sidene, trekker den over halvparten av ansiktet så bare munnen synes, og han gaper og flekker tenner. Alt i et uforståelig tempo. Etter filmen var jeg fysisk sliten - katarsis, tenkte jeg, jeg hadde fått utløp for noe jeg òg, enda så langt det var mellom meg og danserne fra South-Central, LA.

Avstanden er også stor mellom den franske koreografen Maud Le Pladec og canadiske Adeline Kerry Cruz. Et «vidunderbarn», står det på Dansens hus sine hjemmesider, en tiåring med et usedvanlig talent for krumping. Hovedscenen er nesten helt mørklagt, bortsett fra en hvit, firkantet spot midt i rommet. Samtidig som musikken dundrer over høytaler anlegget, trer Cruz inn i firkanten. Hun har hvite matchende treningstøy-lignende shorts, t-skjorte og caps, og ser ut som hun er forbanna på oss. Hun «popper» - skyter brystkassa hardt ut i luften i takt med musikken. Det ser ut som om den lille kroppen skal brekke i to. Hun løfter bena høyt og stamper gjentatte ganger i gulvet, slår nevene i luften mens hun skjærer grimaser og ligner en bodybuilder som flekser muskler. Jeg tar meg selv i å måpe av dissonansen; hvordan klarer et barn å isolere kroppen sin på denne måten, og hvor henter hun intensiteten fra?

Kom igjen!

Publikum er i en slags battle med Cruz. Sammen med den firkanta følgespotten, flyr hun mot oss og kaster all energien hun har ut i salen. Dansen oppfattes ikke som improvisert, som i en battle, men koreografert og streng i formen. Når Cruz kommer tettere på oss, kan man se at hun jobber med å holde på intensiteten samtidig som hun forsøker å huske koreografien. Etterhvert dabber energien av, naturlig nok, i en sliten barnekropp. Selv om det er fint å se anstrengelsen, og noe som gir det et lag av sårbarhet, undrer jeg meg over valget om å tømme kroppen for både bevegelse og energi. Jeg forstår nødvendigheten av å vise hva krumping er, og eventuelt danseformen i sitt utrykk. Men vi befinner oss i et teater, og spørsmål knyttet til hva denne dansen kan fortelle oss utenfor sitt miljø, eventuelt hva det betyr når en ung, hvit jente representerer den, blir overlatt til hver enkelt.

Cruz jobber seg tilbake til starten midt i rommet og begynner å rope. Hun forsøker å overdøve musikken og skriker så høyt at stemmen sprekker. Det høres ut som hun sier «Allons-y» eller «Let’s go!» - en utfordring. En mann i blå Adidas tracksuit på første rad reiser seg. Han tar imot utfordringen og beveger seg mot Cruz mens han gjør små poppete bevegelser. Han snur seg så mot oss og starter å krumpe. Mannen er JR Maddripp, og står oppført som featuring - medskapende i forestillingen, og er Cruz sin mentor. Mens han danser, står Cruz bak og heier på han og nikker bekreftende med hode i takt med musikken. Denne delen funger godt fordi det forteller oss noe om opphav og tilhørighet. Vi blir introdusert en relasjon mellom to ulike erfaringer, der en voksen melaninrik utøver gir presedens for en danseform som strengt tatt tilhører svarte kropper. Men hvorfor skjer det først halvveis i forestillingen, og hvorfor varer det bare i noen minutter? Rommet blir mørkt mens musikken fortsetter.

Du er jeg

Når lyset kommer på igjen, er JR Maddripp borte. Cruz står i en positur som om hun er frosset fast midt i en bevegelse. Ved føttene hennes ligger en kvinne, Audrey Merlius. Hun ligger slik at hun speiler posituren til Cruz og ligner skyggen hennes. Hun reiser seg opp av gulvet og Cruz forlater rommet. Kveldens andre solo har begynt. Merlius gjør store forflytninger med svingende armer som leder kroppen ut i rommet, alt er lett og uanstrengt. Bevegelsesspråket minner om Rosas/Trisha Brown-repertoaret vi er vant med fra belgisk dans. Kontrasten er tydelig; det sparsommelige kontra det uttømmende, det myke versus det harde, det kontrollerte kontra det ukontrollerte, og hvit postmoderne dans sammenlignet med svart streetdance.

Det er noe uklart med hva som menes med arv i Silent Legacy. At vi i et dansemiljø låner av hverandre, blir inspirert og deler erfaringer på tvers av ulike kulturer og erfaringer er greit nok. Men det fjerner ikke ansvaret for å påpeke opphav og kreditering, og at det er stor forskjell på når majoriteten approprierer fra en minoritetskultur, og når en minoritet tilegner eller tilpasser seg et majoritetsutrykk. At det hintes om at Cruz og Merlius er samme person, eller at den ene eksisterer i den andre og omvent, føles litt tilgjort og lettvint knyttet til ettermæle og miljø.

I Silent Legacy er fascinasjonen for hva kropp kan gjøre åpenbar, mens store temaer som maktrelasjoner og appropriasjon bølger under overflaten, uten at noen tar tak i dem, eller ønsker å presentere dem med et kritisk blikk.

(Publisert 21.03.24)