Ibsenprisvinner Lola Arias – de marginalisertes ambassadør

På spørsmål om hun kan beskrive arbeidet sitt med ikke-profesjonelle aktører, mennesker uten teatererfaring, svarer Lola Arias på epost fra Buenos Aires, der hun er midt i prøvene på sin nye forestilling The Days Out There:

– Jeg har arbeidet med ikke-profesjonelle aktører i over femten år. Stykkene mine er basert på sanne historier om ekte mennesker – innvandrerbarn, krigsveteraner, tidligere innsatte i fengsler – og de spiller ut disse historiene på scenen. Research og casting skjer simultant: Jeg forstår gradvis den verdenen jeg skal arbeide i, gjennom intervjuene jeg gjør. Som regel gjør jeg rundt seksti intervjuer og velger siden ut fem eller seks mennesker som skal være med i stykket.

Disse stykkene er mer sosiale eksperimenter enn stykker som har et fast narrativ og en fast måte å formidle det på, forteller hun. - Det som interesserer meg er teater som et sted der du kan skape et nytt samfunn. En vanlig kritikk denne typen prosjekter møter, er at du manipulerer mennesker fordi du er kunstner og de du arbeider med er ikke det. Men dette er heller grunner for å aldri arbeide med noen som er forskjellige fra deg; det finnes en stor redsel for å bli inolvert. Og faktisk, med en gang du er blitt involvert er det ingen vei tilbake. De forandrer deg like mye som du forandrer dem, sier hun.

Aljoscha Begrich er en tysk dramaturg, scenograf og dramatiker. Han har arbeidet med Lola Arias som dramaturg og har kjent henne i 15 år. Han er nå påtroppende direktør for Theatertreffens internasjonale forum i Berlin sammen med Sima Djabar Zadegan. Som dramatiker er han norgesaktuell med stykket Muligheten for ømhet som vises under Festspillene i Bergen i mai. I en telefonsamtale med Norsk Shakespearetidsskrift sier han:

– Det som gjør Lolas forestillinger så sterke er at følelser har så stor plass. De har rom for empati og emosjoner. Protagonisten deler det hen føler og Lola skaper situasjoner som framkaller publikums følelser. Dette definerer arbeidet hennes.

Stefan Kaegi fra Rimini Protokoll som også kjenner Lola Arias arbeid godt og har samarbeidet med henne i to dokumentarteaterprosjekter, framhever også i et kort epost-intervju, det empatiske og emosjonelle ved arbeidet hennes:

– Lola har en veldig personlig tilnærming til aktørene sine som ofte får dem til å knytte seg veldig følelsesmessig til forestillingene sine. 

Solid anerkjennelse

Filmene til Lola Arias er blitt vist på internasjonale filmfestivaler som Berlinalen og San Sebastian. Teaterforestillingene hennes er blitt spilt på store festivaler som Festival d’Avignon, Lift Festival i London, Under the Radar i New York, Theater Spektakel i Zurich, under Wiener Festwochen og Festival Theaterformen og på Spielart Festival i Munchen. Og verkene hennes er blant annet også blitt vist på Théâtre de la Ville i Paris, Redcat i Los Angeles, Walker Art Centre i Minneapolis, Parque de la Memoria i Buenos Aires, Museum of Contemporary Art Chicago og MOMA Museum i New York.

Fra fiksjon til dokumentar

Arias har sin utdannelse fra Buenos Aires i hjemlandet Argentina, der hun har studert litteratur, dramaturgi og film. Hun har også residert ved Royal Court Theatre i London og ved Casa de América i Madrid som dramatiker.

I starten av karrieren sin, mellom 2001 og 2007, skrev og satte Arias opp seks fiksjonelle teaterstykker: The Squalid Family, Studies of Loving Memory, Poses for Sleeping, og trilogien Love is a Sniper, Revolver Dream, og Striptease. Siden 2007 har hun arbeidet med dokumentar-teater, film, litteratur og utstillingsprosjekter. For å undersøke de temaene hun er interessert i samarbeider hun med mennesker som har livserfaringer med det aktuelle temaet.

Viktigheten av representasjon

Et av de tidlige dokumentarteaterarbeidene til Lola Arias, Mi vida después (Livet mitt etterpå) er basert på livshistoriene til seks skuespillere som spiller sine foreldres liv under diktaturet i Argentina. Også The Year I was Born som ble satt opp på Teatro a Mil i Santiago er basert på historiene til mennesker som ble født under Pinochets diktatur.

Aljoscha Begrich som selv har en argentinsk kone, og som har arbeidet i Sør-Amerika, forteller at for mennesker i Sør-Amerika får det en helt spesiell betydning når de ser latinamerikanske kropper på scenen som snakker om erfaringene med å leve under et diktatur. Skuespillerne representerer dem selv. Lola Arias arbeider er godt kjent i Sør-Amerika, sier Begrich. Hun betyr mye for kunstscenen der. Hun har mottatt en rekke prestisjetunge priser, blant andre den høythengende argentinske kulturprisen Premio Konex i 2024.

Konfrontasjoner, bearbeidelser, refleksjoner

I Minefield som ble satt opp på Royal Court Theatre i London i 2016 lot hun britiske og argentinske veteraner fra Falkland/Malvinas-krigen dele erfaringene sine om konflikten og livet etterpå. Dette er et eksempel på hvordan Arias skifter kunstnerisk uttrykk etter behov. Hun startet med en online-video, så ble det en utstilling før det ble teaterforestilling og til slutt ble prosjektet en film. 

Stefan Kaegi forteller at han har sett mange av Lolas verk, men ikke alle. Han holder fram Minefields og også filmversjonen Theatre of War som ett av hennes sterkeste verk. I 2018 fikk Arias den tyske Preis der Autoren for bok, film og teater-prosjektet Theatre of War: Minefield/Campo Minado.

Friheten hun har i forhold til valg av kunstnerisk uttrykk er unik, sier Begrich.

Samarbeid

Samarbeid er et stikkord som ofte går igjen i Lola Arias arbeider. I 2008 og 2011 samarbeidet hun med Stefan Kaegi fra Rimini Protokoll om forestillingene Airport kids som handlet om barn som av ulike grunner, lever store deler av livet sitt på flyplasser, eller i transitt mellom ulike kulturer. Ciudades Paralelas – Parallell Cities var også et samarbeid mellom Lola Arias og Stefan Kaegi fra Rimini Protokoll. Arbeidet var en undersøkelse av ulike rom en by består av, men som stort sett er usynlige for oss og der det leves parallelle liv. Det er for eksempel hotellrom, handlesentre og fabrikker.

På spørsmål om hvordan dette samarbeidet var, svarer Stefan Kaegi kort og enkelt: Vi fant på, og regisserte/kuraterte prosjektene sammen. Det var et veldig produktivt og kreativt samarbeid. 

Åpenhet som arbeidsverktøy

I Atlas des Kommunismus (Maxim-Gorki-Theater, Berlin, 2016) samlet hun historiene til kvinner mellom åtte og 84 år, som hadde bakgrunn fra Øst-Tyskland. Aljoscha Begrich, som samarbeidet med Arias i dette prosjektet er selv født i Øst-Tyskland, sier at for en tysker ville det vært helt umulig å spørre en annen som har levd i Øst-Tyskland om kjennskap til noen som jobba i Stasi, i de hemmelige tjenestene. Men Lola gjorde det, forteller Aljoscha Begrich, hun gravde skikkelig dypt i dette. En av styrkene i arbeidet hennes er at hun klarer å sette sammen mennesker som står i sterk motsetning til hverandre uten å være dømmende, sier Begrich. Den samme holdningen hadde hun da hun arbeidet med The Art of Making Money som ble satt opp på Stadttheater Bremen i 2013. Aktørene var her tiggere, prostituerte og gatemusikanter fra Bremen. 

– Denne ikke-dømmende holdningen i møtet med marginaliserte mennesker, er både en del av personligheten hennes, men også et viktig arbeidsredskap for henne, sier Begrich.

Dokumentarteatersex

Den ikke-dømmende holdninga finner vi også i Happy Nights (Theater Bremen, 2023). Her ble publikum invitert til å møte dansere og sexarbeidere for å reflektere sammen med dem rundt sitt forhold til sex, penger, lyst og smerte. Reaksjonene i pressen var delte til dette prosjektet. Benno Schirrmeister i www.taz.de skrev at stykket trosset de moralske tabuene som har preget dokumentarteaterfeltet og satset alt på det opplysningspotensialet det har. Men han skriver også at prosjektet er alt for godt til å være sant. Det mener også Andreas Schnell i www.nachtricht.de  Det er noe lettferdig over det, skriver han. Statistikk viser at det er rundt 400 000 sexarbeidere i Tyskland, bare rundt ti prosent av disse arbeider frivillig, påpeker han. Frieda Ahrens i www.bremenzwei.de  skriver at temaet blir presentert bredt i stykket. Hun likte godt at det ble stilt spørsmål ved hvorfor det er mer uglesett å tjene penger på å drive med poledancing i en bar, enn å danse på en teaterscene. 

Migrasjon og å stå i feltet

– En evne Lola Arias har, sier Aljoscha Begrich, er at hun ikke er redd for å fortsette på samme interessefelt over lang tid. Migrasjon i Tyskland er et slikt felt.

I 2019 lagde Arias Futureland (Maxim-Gorki-Theater, Berlin) som var en science fiction-dokumentar med enslige mindreårige flyktninger i Tyskland. Dette var et arbeid som gikk over flere år. Barna kunne i starten av prosessen ikke tysk, og de kjente ikke det nye samfunnet de var kommet til. Gjennom å delta i Futureland fikk de lønn og selvrespekt. De fikk tid og rom til å reflektere over sin egen rolle i samfunnet og hvordan de kunne gå videre i livet.

The Art of Arriving (Stadttheater Bremen, 2015) var et lignende prosjekt. Der ga hun en slags oppskrift på, og refleksjon over, hvordan man skal starte et nytt liv i et nytt land. Aktørene hun brukte i dette stykket var bulgarske barn som bor i Tyskland.

Et prosjekt som også tar for seg problemer rundt migrasjon er What They Want to Hear (Münchner Kammerspiele, Munich, 2018). Det var en rekonstruksjon av den faktiske historien om en syrisk arkeolog som ble fanget i tysk byråkrati i årevis uten noen rettigheter.

Hvem eier moderskapet?

I 2021-22 lagde Arias Lingua madre (Morsmål) der hun undersøker moderskap. Hun slår fast at å bli mor er en rettighet alle har. Kompliserte familieforhold er også noe hun har arbeidet med tidligere, blant annet i Familienbande (Familiebånd) som ble satt opp på Münchner Kammerspiele i 2009 der hun tok for seg rollene i en familie med tre foreldre. Melancholy and Demonstrations, som ble vist under Wiener Festwochen i Wien i 2012, som er et stykke om moren til Lola Arias’ depresjon, er også et arbeid som tematiserer kompliserte familieforhold. 

Men tilbake til Lingua madre – for hva er det å være mor i vår tid? Arias sier at det foregår en politisk kamp rundt menneskelig reproduksjon. Mange steder kjemper man om retten til å ta abort, andre steder der det er lovlig finnes det krefter som vil reversere loven som tillater abort. Synkende fødselsrate diskuteres. Skal surrogati være lovlig? Kan homofile- eller transpersoner adoptere? Hva med assistert befruktning?

Lingua madre er bygd på historier fra migrant-mødre, trans-mødre og fedre, heteroseksuelle mødre som har benyttet assistert befruktning, lesbiske mødre, homofile fedre, tenåringsmødre, kvinner som har hatt aborter, kvinner som har adoptert, kvinner som ikke vil ha barn. Arias er interessert i å gjenoppdage selve ordet «mor» – hva betyr det i dag?

Som i flere av Arias’ andre arbeider ligger det en sjelden kompromissløs holdning bak forskningsarbeidet hennes. Hun kaller dette prosjektet et mobilt laboratorium. Det foregår i ulike miljø og på ulike steder. Den første versjonen av prosjektet har vært produsert og spilt i Emilia Romagna Teatro (ERT) i Italia og i Madrid. 

Etter at forestillinga ble nyprodusert og vist på Maxim-Gorki-Theater i Berlin skrev Christine Wahl i anmeldelsen sin på www.nachtkritik.de at den var forfriskende avideologisert. Wahl kaller Arias’ arbeid for «feministisk pionerarbeid». Wahl påpeker at det ofte i teaterforestillinger med feministisk merkelapp er kvinner som definerer seg utfra det de ikke er – for eksempel ved å ta utgangspunkt i klassiske kvinneroller som Ofelia eller Gretchen. Hun mener at pionerarbeidet går ut på at Arias går motsatt vei. 

REAS – dokumentarmusical fra et argentinsk kvinnefengsel

Lola Arias seneste verk til nå, er REAS (områder på spansk). Det er en dokumentarmusicalfilm fra fengselsmiljø i Buenos Aires. Aktørene danser og synger om sin fengselsfortid. Gjennom å gjenoppleve livet sitt som fiksjon, og gjennom å legge til fantasi og forestillingsevne, skaper aktørene en mulig framtid for seg selv. Noen av aktørene sitter inne med langtidsdommer, andre er nettopp ankommet og skal ikke sitte inne lenge. En av aktørene er Yoseli som lengter sånn etter å reise til Europa at hun har tatovert Eiffeltårnet på ryggen. En annen er Nacho som er en transmann som sitter inne for svindling. 

– During the filming, I was confident that the musical strategy was the right way to go as I saw how the protagonists shone in the scenes, the songs, and the choreography, as they were able to transform that traumatic experience into something else, skriver Lola Arias på hjemmesida si.

Presist visuelt, med svært god kvalitet 

På spørsmål om hvordan arbeidet til Lola Arias har utviklet seg over tid, svarer Aljoscha Begrich at det er to linjer i arbeidet som som løper sammen: Lola vet veldig mye om samtidsteateret, om samtidskunst, om den internasjonale kunstscenen. Hun er godt integrert i denne. Og dette ser man spor av i arbeidet hennes. På den andre siden bringer hun med seg en veldig sterk frihet fra bakgrunnen sin i Buenos Aires når det gjelder måter å uttrykke seg kunstnerisk på. Kunstscenen i Argentina er ikke så stor og konservativ som i Tyskland. I Tyskland er det veldig sjelden at en teaterregissør lager film – det er vanligere i Argentina. Lola velger uttrykk etter hva hun vil formidle. Noen ganger er det utstilling, andre ganger er det film eller teater. Vi lagde til og med forestillinger sammen som bare gikk èn dag.

På tide å gråte for Argentina

Den politiske situasjonen i Argentina akkurat nå, gjør det nå svært vanskelig for kunstnere som Lola Arias. Den nye presidenten Javier Milei, Argentinas Trump, har blant annet kuttet ut Kulturdepartementet i landet. Kunstnere forlater landet på grunn av at de ikke lenger mottar offentlig støtte for sin kunstneriske virksomhet. 

Akkurat det er en trist historie, men det er ikke historien til Lola Arias.

(Publisert 20.03.2024. Oppdatert 10.10.24)