Kunsten å fokusere

Fasade er en filmtrilogi i regi av Ingrid Liavaag og Ingri Enger Damon. Den tar for seg livene til de tre kvinnene Anna, Lena og Maya, i første del vist

FasadeDel 1: Thereses gate 35B (Anna)

Manus og regi: Ingrid Liavaag og Ingri Enger Damon

Filmfoto: Marte Vold

Klipp: Brynjar Aune

Lyddesign: Therese Diesen

Lysdesign: Klaus Rodahl

Set design: Cecilie de Lange

Kostyme: Signe Vasshus

Produsert av Peggy Høy

Med: Selome Emnetu, Kristine Hartgen, Ingri Enger Damon, Manish Sharma, Anna Dworak, Maj- Britt Aagaard, Vera Holte, elever ved Forstudium Teater/Oslo Kulturskole og beboere i Thereses gt. 35B.

Vist: Thereses gt. 35B, 20.-22. mars 2024

simultant i tre billedruter som et levende triptych. Filmene projiseres på en flate utendørs, i det offentlige rom, og både flaten og omgivelsene rundt inngår i forestillingsopplevelsen. Dermed er det åpent for intenderte så vel som uintenderte fysiske intervensjoner, med innleide aktører så vel som intetanende forbipasserende.

Tre liv

Prosjektet er inspirert av Gertrude Steins (1874-1946) Three lives fra 1909, en bok i tre adskilte deler der hun portretterer kvinnene Anna, Melanchta og Lena. Felles for de tre kvinnene er at de i liten grad makter å realisere et liv for seg selv som de kunne vært lykkelige i. De lever enten for andre, eller slik andre velger for dem. I likhet med forfatteren, som hele sitt voksne liv levde i et forhold med Alice B. Toklas, er de tiltrukket av kvinner. Boken er skrevet i et eiendommelig, gjentakende språk som først kan oppleves fremmed, men etterhvert som man kommer inn i det liksom lurer disse hjerteskjærende skjebnene inn under huden på en. Skildringen av Melanchta skjemmes i tillegg av rasistisk stereotypisering som man tydeligvis ikke hadde virksomme filtre mot i 1909, men som en leser av i dag ikke kan unngå å provoseres av. Når det likevel er denne som gjør aller størst inntrykk av de tre, skyldes det at den er skrevet med en gjennomgripende kjærlighet og forståelse for dette enestående mennesket som hele tiden misforstås og motarbeides av de mindre oppvakte omgivelsene sine, ikke minst fordi hun er kvinne.

Løse – men ikke meningsløse – forbindelser

Fasade er imidlertid så løst basert på Steins tekst at jeg neimen ikke er sikker på om det er en fordel å ha lest den på forhånd, kanskje gjør det bare opplevelsen enda mer forvirrende. Samtidig er det nyttig å kjenne til referansen, ettersom den gir prosjektet en eksistensiell forankring i en allmennmenneskelig problemstilling av å være fastlåst i mønstre som fratar en kontroll og autonomi over eget liv. En slik forankring gis det verken nok tid eller fokus til å etablere i den filmatiske fremstillingen av tre kvinneliv anno 2024, der i alle fall den første delen fortoner seg som et utsnitt in medias res av et større handlingsforløp vi verken kjenner foranledningen eller fortsettelsen til.

Filmen projiseres på fasaden til Theresesgt. 35B, der Kvindernes Boligselskab A/S ble stiftet i 1923 av høyesterettsadvokat Elise Sem. Bakgrunnen for opprettelsen var et ønske om å hjelpe unge, enslige kvinner inn på boligmarkedet i en tid med stor boligmangel og et lovverk som gjorde det vanskelig for kvinner å ha eiendom i eget navn. Siden 2010 kan også enslige menn eie leilighet i bygget, i likestillingens navn.

Mange konkurrerende inntrykk

Vi er en god ansamling publikummere plassert på hvite plaststoler med ryggen til fortauet mot Sporveisgata, og har fått utdelt hodetelefoner som vi blir bedt om å ta på oss. Akkurat som billedflaten i de tre parallelle filmene stykkes opp av fasadens mange vinduer – noen lyse, noen mørke – er det uklare overganger mellom filmlyden fra hodetelefonene og det som slipper inn av lyd fra omgivelsene rundt oss. Allerede før filmen begynner blir jeg oppmerksom på noen menn som tenner opp en grill i det lille parkområdet med benker til venstre for oss. Vi er jo ikke såå langt unna grillsesongen, og jeg blir i godt humør av det hyggelige, urbane nabolaget der man ikke er fremmed for å grille litt i veikanten 20. mars. De synes åpenbart det er stas med publikum og med roping og bajasserier gjør de sitt for å trekke oppmerksomheten vår vekk fra filmen og over på seg selv. En kvinne som skal besøke noen i gården får ikke callingen til å virke, og en av dem kommer for å hjelpe henne. Samtidig utspiller de tre filmene seg foran oss på fasaden, Maya til venstre, Anna rett frem og Lena til høyre. En nøkkel kastes ut fra et vindu i annen etasje, og snart er den besøkende på plass hos venninnen sin. Vi ser silhuettene deres som skåler i vin gjennom filmen om Anna. I vinduskarmen står det et regnbueflagg.

Usynlig teater

I et intervju i det nå nedlagte 3t – tidsskrift for teori og teater forklarer den franske teaterviteren Josette Féral fenomenet teatralisering som en prosess som til syvende og sist ligger hos tilskueren, og som handler om å potensialisere rommet.[1] Omgivelsene kan likevel i større eller mindre grad påkalle denne prosessen hos tilskueren. Den utstrakte bruken av usynlig teater i en allerede iscenesatt situasjon skaper interessante varianter av teatralisering og de-teatralisering hos publikum i Fasade. Det ble etterhvert åpenbart at både de grillende og venninnebesøket hørte til forestillingen, men innen det ble klart har jeg som tilskuer rukket både å de-teatralisere grillsituasjonen (ved ikke å anerkjenne/gjenkjenne den som teater) og i samme bevegelse teatralisert omgivelsene til å fremstå som en mer bohemsk variant av seg selv. Det var også situasjoner jeg fremdeles ikke vet om var teater/ikke-teater, for eksempel kvinnen som gikk frem og tilbake mellom publikum og forestilling trillende på en gammeldags barnevogn. Var hun publikum eller utøver? Ikke godt å si. Eller hun som vasket vinduer midt i filmen om Maya? Med eller mot?

Fortsettelse følger

Sannsynligvis med, men dette illustrerer bare enda et lag av persepsjonsforstyrrelse som gjorde det vanskelig å fokusere underveis. Om man gikk ut fra at det viktigste i forestillingen var filmene om de tre kvinnene, og man forsøkte å følge disse for om mulig å pusle sammen et meningsfylt handlingsforløp, ble man sittende igjen med en følelse av utilstrekkelighet over ikke å ha klart å følge godt nok med.

Det gjenstår fremdeles to deler av trilogien, og kanskje blir det klarere der. Og selv om jeg er særlig spent på hvordan koblingen til Steins tekst forfølges videre, skal det ikke underslås at prosjektet er svært ambisiøst og spennende også rent formalt, med sin sammenkobling av ulike kunstuttrykk, synlig og usynlig teater, privat og offentlig rom.

Del 2: Lena skal etter planen ha premiere i mars 2025, del 3: Maya i november 2025. Prosjektet vil finne nye, stedsspesifikke lokasjoner til disse visningene.

(Publisert 26.03.2024)

Fotnote