Leken og stilsikker Prosess

Midt i Kanonhallens scenerom er det bygget opp et sort, åttekantet podium i tre nivåer. En lysebrun puppe henger fra taket, helt urørlig, mens publikum

prosessen

av Franz Kafka

Dramatisering og regi: Tyra Tønnesen

Scenograf og kostymedesigner: Leiko Fuseya

Komponist og lyddesigner: Gaute Tønder og Kjetil Schjander Luhr

Koreograf: Kristin Hjort Inao

Lysdesigner: Agnethe Tellefsen

Maskør: Rebekka Louise Refsnes

Dramaturg: Elin Amundsen Grinaker

Nationaltheatret, Kanonhallen 12. mars 2024

plasserer seg i de to publikumsamfiene til høyre og venstre. Jeg overveier om det kan være et menneske inni der, det virker logisk, men fra synsvinkelen min virker bylten litt for liten og kompakt til å kunne romme et helt menneske. Kanskje skal det ikke engang forestille en puppe? Er det en boksesekk? Men så våkner bylten til liv og Josef K., i Kathrine Thorborg Johansens skikkelse, vikler seg ut av den beskyttende søvnen, intetanende om hva som venter ham.

Persongalleriet

Marte Engebrigtsen, Maria Kristine Hildonen og Ragnhild Tysse deler på de seksogtyve øvrige rollene i stykket: Willem og Franz (som befinner seg på rommet til K. idet han våkner og sier de er kommet for å arrestere ham), oppsynsmannen, frøken Bürstner, bankens Ass. Dir., bankfunksjonær Kullich, bankfunksjonær Rabensteiner, rettsbetjenten, rettsbetjentens kone, studenten, forhørsdommeren, mannen på venteværelset, mannen fra informasjonen, pryleren, onkel Karl, Leni, advokat Huld, kansellidirektøren, maleren Titorelli, noen småjenter, kjøpmann Block og tre bødler. Det lar seg løse rent praktisk ved at podiet, som er hult, i tillegg til å representere de ulike stedene der stykkets handling foregår også kan benyttes som skjulested for skuespillerne mellom scener og under kostymeskift.

Drømmekvaliteter

Til å begynne med er K. både geskjeftig og selvsikker, og til forveksling lik landsmoder Gro, slik Johansen så overbevisende fremstilte henne i fjernsynsserien Makta. Jeg blir bekymret på vegne av skuespilleren: Skal hun nå være dømt til å spille varianter av Gro resten av karrieren? Men det går seg til, assosiasjonen slipper og en mørk, stilisert og drømmeaktig stemning legger seg over fiksjonsrommet.

Scenograf og kostymedesigner Leiko Fuseya har skapt et stilrent visuelt uttrykk der fargepaletten går i hvitt, lysebrunt og sort og det er sparsomt med scenografi og rekvisitter. Slik kommer Agnethe Tellefsens lysdesign desto større til sin rett, reflektert i et enkelt streif av røyk som mystisk svever over scenen. Et sort, selvspillende piano bidrar til den spøkelsesaktige atmosfæren med komposisjoner og lyddesign av Gaute Tønder og Kjetil Schjander Luhr.

Helstøpt regi

Regissør Tyra Tønnesen har selv stått for dramatiseringen av Kafkas roman. Det er sjelden jeg tenker at en dramatisering, med påfølgende oppsetning i teatret, beriker mer enn den reduserer det litterære universet den bygger på. Oftest henger man seg opp i hva som er gått tapt i overføringen, og noen vil sikkert savne enkeltepisoder fra romanen som man oppfatter som essensielle og som ikke er tatt med. Min store aha-opplevelse under forestillingen knytter seg derimot til hvor dialog- og monologbasert Kafkas roman er, og hvilken klargjørende virkning det har å få levendegjort disse dialogene og monologene med ulike stemmer på scenen. Prosessen er altså et verk som egner seg særlig godt som teater, og Tønnesens utvalg og bearbeiding av teksten forholder seg temmelig trofast til romanens handlingsstruktur og meningsinnhold, selv om den naturligvis er kortet ned. Samtidig har hun som regissør tydelig kunnet boltre seg kunstnerisk med stoffet, og preget hun har satt på det sceniske verket fremstår imponerende helstøpt.

Lekende innsmett

Et gjennomgående grep i forestillingen er at handlingen stadig avbrytes av noen pussige mellomspill, som introduserer en litt annen tone, en absurditet, letthet eller pustepause i all frustrasjonen som ellers preger den pågående prosessen. For eksempel når K. og pianoet avløser hverandre i å improvisere en melodi sammen, eller kontorscenen der de tre funksjonærenes stempling av dokumenter synkroniseres til en rytmisk, pulserende beat. Det kan også være grotesk, som i slutten av prylescenen når prylerens grusomhet liksom aksentueres og stiliseres med dramatisk lyssetting og litt langsommere bevegelser, eller når bødlene tar med seg K. i et lystig vaudevillenummer før avslutningsscenen.

Behersket ironi

Til å begynne med synes jeg ikke dette fungerer så altfor godt. Det er for fikst, for godt utført, det virker utenpåklistret og litt kaldt. Når pryleren stilles til skue er han ikke grusom nok, det er ingen temperatur i grusomheten, han stilles ut «som om» han er grusom. Jeg savner at disse mellomspillene drar oss lenger inn i fiksjonen, i stedet gjør de det motsatte.

Men grepet gir mening til slutt, når den lekende og unnvikende uvirkeligheten det illustrerer kontrasteres med den nådeløse og ubønnhørlige virkeligheten som prosessen er et bilde på. Det er utsøkt elegant gjort, og gir en kraftfull avsluttende effekt som gjør dypt inntrykk.

Prosessen leses ofte som et bilde på totalitære staters kontroll over enkeltskjebner, men i det perspektivet kan relevansen den har til våre liv her i dag være vanskelig å ta innover seg. For meg gir det bedre mening å forstå prosessen i lys av annet som mer nærliggende kan ramme oss blindt, ubønnhørlig og nådeløst, og som vi ikke har noen kontroll over.

(Publisert 15.03.2024)