Nora, du er en bortskjemt undertrykker!

Langt bak på scenen står en stor konstruksjon av et hus. Det er et dukkehjem i to etasjer. En karakter som ikke egentlig har vært en del av huset

– Fru Linde, men som her bruker fornavnet Christine – tar grep og drar huset fram på scenen, fram i lyset. Her skal det forskes i maktstrukturer. Christines (Natali Seelig) stemme er myk, men bestemt, og vi aner et gryende raseri. Hun spør oss i publikum om det er noe som kan forandres?

Noe er råttent

Historien i Et dukkehjem blir fortalt i et par små replikker: Nora Helmer (Anja Schneider) kommer til å forlate Torvald Helmer (Jörg Pose). Her er det de andre karakterene i stykket som skal fram. Dette er rett og slett klassekamp. Starten er klassisk nok. Nora er velpleid og har nydelig kjole med kø og perfekt hår. Det er hektiske juleforberedelser. Nora gleder seg til jul som et barn. Eller hun spiller rollen som en kvinne som gleder seg til jul som et barn så godt at alle tror på det. Jörg Pose spiller Torvald litt stivt og karikert som om han var en dukkemann og ikke en mann med makt og myndighet. Er han allerede detronisert? Han har ingen reell makt i dette stykket. Det er Nora som er den framstående maktpersonen. På tysk blir det framhevet ved at huset blir kjønnet, altså «Herr:innenhaus».

Det visuelle understreker også at dette er et hus styrt av en kvinne med penger og tid til å bruke på innredning av dukkehjemmet. Fargen på interiøret refererer til en farsott på Tik-Tok som har pågått en stund, ifølge TIME Magazine: Et eksempel av mange, er en ung kvinne – Kaeli Mae – som har lagt ut bilder og videoer av hvordan hun organiserer livet sitt – alt fra hvordan hun plasserer diabetesmedisinen sin til hvordan hun plasserer ting i kjøleskapet. Alt er veldig rent og ryddig og estetisk gjennomtenkt. Og fargene er helt nøytrale – mest i beige. Hun har 13 millioner følgere! Når alle fargene på kostymene (Drina Krlić) til herskerfolket er i beigetoner, fører det til at jeg nesten blir kvalm av beige. Beigebølgen får motstand gjennom at den farger et synkende skip. Det ulmer i et underliggende raseri i denne smått ironiske gesten som fargebruken er.

Arbeiderkamp!

Nora er til stede og den viktigste maktfaktoren i stykket. Anja Schneider spiller henne både inderlig og realistisk, og som et helt troverdig og levende nåtidsmenneske. Hun er en klassebevisst kvinne fra øvre middelklasse som har overlevd i over 140 år (Et dukkehjem ble publisert i 1879). En annen som har overlevd i 140 år er barnepiken Anne-Marie (Steffi Krautz). Hun får ikke historia si spilt ut, men kort gjenfortalt. Hun forlot sine egne barn, sin egen familie, for å være tjener hos Helmers. Hun tjener penger som hun sender hjem for at barna skal få mat og utdanning. Datteren hennes har sendt henne to brev, en gang da hun ble konfirmert og et annet da hun giftet seg. Akkurat det siste får et tragikomisk skjær, men at dette er livsvilkårene til mange i den rike, vestlige verden er tragisk nok sant.

Bybudet (Peter René Lüdicke) som kommer med julepakkene til Nora og som bare har én replikk: «50 øre», får også en framtredende plass. Han kommer syklende stadig vekk for å minne oss om sin eksistens, han kjemper for arbeidsvilkårene til profesjonelle skuespillere i små roller. Og det skal mange til for å opprettholde et Herr:innenhaus. Det er kokker, sjåfør, sekretær, Nora og Torvalds terapeuter og parterapeuten deres (Irina Fedorova, Christian Herschmann, Lena Hollenstein, Elisabeth Jessen, Gerwin Kästner, Lennart Mohren og Tanja Watoro). Uten alle disse er Nora ingen. Når hun i en sekvens står alene på scenen og ikke har noen å agere med og ikke får noe tekst, fordi suffløren også er gått, har hun ingenting å si. Hun roper ut, men det er bare et svakt ekko av hennes egen stemme som høres. Historien som sitter i veggene, svarer.

Teaterhistorie

Torvald leser på mobiltelefonen sin at da stykket ble satt opp i Hamburg for første gang, ble Nora igjen, hun dro ikke. Ibsen kalte dette for skammelig, men han skrev selv en ny slutt. Stykket ble utgitt i København og det ble en stor suksess. Historien fortelles og feires på scenen. Først gjennom en lett ironisk danseversjon av «Wonderful, wonderful Copenhagen». Så tablåer av den kjernesunne, tyske familien til Wagner-musikk. Alt til innspilt voldsom applaus. Det fungerer ikke så verst, men det blir kanskje en litt vel pedagogisk kjekk og grei historietime.

Det er opprøret mot det bestående patriarkatet og klassesamfunnet – og alt det det Helmerske hus står for som skal ha hovedfokus her. Likevel får Ibsens tekst skinne i noen sekvenser. Det er for eksempel teksten fra tredje akt der Nora forteller Torvald hvordan hun opplever ekteskapet og sin rolle i det. Det er nydelig presist spilt. Og Ibsens tekst beviser at den fortsatt er levedyktig, men samfunnet teksten er skapt i, er ikke det.

Forandring nå!

Det ulmer i grunnen under Noras hus. Arbeiderne beveger seg rundt i huset. Vi ser bare lommelykter, små, men sterke lys som beveger seg fra etasje til etasje. De fyller hele huset. Seinere kryper de på golvet. Vi ser ikke ansiktene, bare mange som ruller og kravler med lys i stedet for øyne. Huset er truet. Det er Christine som danser tarantellaen. Hun er som besatt og maner til kamp. Sivan Ben Yishais tekst inneholder også en rant som Christine framfører til slutt. Nå dytter hun huset bak på scenen igjen og lukker de store branndørene. Huset er begravd, det er klart til å komposteres. Hun roper på alle makkene og insektene som skal bryte dette huset ned til kompost. Som en helgen for de små – for fotnotefolket, for de som ikke har noen stemme, for dem som ikke har makt – roper hun ut, og forsikrer oss om at makkene, de kommer!  

Forandring?

Nora oder wie man das Herrenhaus kompostiert er ei forestilling som lever videre i meg etter at den er ferdig. Som forelegget Et dukkehjem i sin tid stilte spørsmål ved samfunnsstrukturene, gjør også denne det. Begge stykkene viser at forandring til det bedre er mulig. Kvinners stilling i de fleste samfunn i verden er styrket etter at Ibsens stykke ble publisert, selv om det selvsagt ikke bare er på grunn av Et dukkehjem. Men hvordan er det med trua på en revolusjon nå? Det er jo ei stund siden det ble etablert at de store ideologiene er døde. Tror vi på at de ikke-privilegerte, eller de som ikke har reel makt, kan gå til angrep på maktstrukturer og bryte dem ned? Og hva er dette herskerhuset? Er det borgerskapet? Den hvite kvinnen? Den privilegerte øvre middelklassen? Eller er det rett og slett vi som sitter i publikum? I hele Europa foregår det demonstrasjoner for tida. Bønder kjører traktorene sine inn til de store byene. De har med seg gjødsel, og de tenner fyr på bildekk. I Frankrike vises de godt i de gule vestene sine. De kjemper for å kunne tjene så bra at de kan overleve som bønder. Om ikke akkurat frihet er med i parolen, så er likhet og brorskap det. Storminga av den amerikanske kongressbygninga 6.januar i 2021 – var det et blindt forsøk på kompostering av et herskerhus? Kompostering er komplisert. 

Ja, forandring

Stykket adresserer nok ikke all undertrykking og alt opprør i verden, selv om det kan argumenteres for at det henger sammen. I Nora-versjonen på Deutsches teater handler det først og fremst om at alle karakterene er underlagt et patriarkalsk klassesamfunn og at ikke bare Torvald, men Nora også profiterer på dette. Nora er ikke lenger et frigjøringsikon, hun er en del av problemet. Hun er en undertrykker. Christine tar tak. Hun er på utsiden av herskerhuset, men hun er heller ikke fri. Hun drar fram dukkehuset på scenen som om de båndene (beige selvfølgelig) hun drar i er en slags navlestreng. Hun er knyttet til huset, strukturen. Eller er hun født av det? Hun er en kvinne som er i stand til å handle. Hun drar fram problemet for oss, viser oss det. Det er som om hun også roper det kjente slagordet «Ingen er fri før alle er fri».

Men det er likevel ikke helt klart hva det er slags forandring Nora oder wie man das Herrenhaus kompostiert peker på. Eller er det nettopp det som er poenget? At stykket bare roper ut at noe er råttent, at noe må forandres, uten at det peker på noe tydelig alternativ?

(Publisert 08.03. 2024)