Overgrep og lengsel i valsetakt

Marie Uthaug (f. 1972) er en dansk serietegner (med stripeserien Ting jeg gjorde) og forfatter med samisk og trøndersk bakgrunn. Hun debuterte i 2013

der det finst fuglar

av Maren Uthaug

Regi og dramatisering: Kjersti Haugen

Scenografi og kostymer: Katrin Bombe

Lysdesign: Eivind Myren

Lyddesign: Eskild Johansen Næss

Trøndelag Teater, premiere 13. april, 2024

med Ellers går det godt og ga ut senest 11% i 2022. Romanen Det det finst fuglar (2020) fikk i hovedsak gode kritikker rundt om i her landet, men skapte kontroverser lokalt på Ørlandet. For handlingen i den utspiller seg på konkret steder, bygda Uthaug og fyret Kjeungskjær, og bygger på virkelige mennesker og hendelser. I presentasjonen av forestillingen siterer teatret fra vaskeseddelen, at «Der det finst fuglar er ein nordisk noir om store tabu, fortald i ein original og usentimental stil med glimt av humor». Jeg har ikke lest romanen og må således forholde meg til dramatiseringen av den.

Fra bok til scene

I sceneversjonen er ikke romanens sted lenger viktig, men det er en lang og handlingstung fortelling vi møter over to timer. Der det finst fuglar favner over noen tiår, fra Johan og Marie er barn, til deres barn selv blir voksne. Hendelsene veksler hurtig, fra å etablere én situasjon til en plutselig helomvending kort etter. Marie går fra å være en lydig og religiøs prestedatter som har lyst til å gå på lørdagsdansen, til å bli Feites elskerinne og gravid med ham i løpet av minutter. Feite er storbonden og far til barn over hele bygda. Johan er en sart og følsom gutt som finner sin livs kjærlighet i Hannah, men som brått velger å gifte seg med Marie, for å bli kunne få jobben som vokter på fyret og for å kunne forsørge sin fattige og syke mor. Marie gifter seg med Johan for å dekke over at hun er gravid med Feite. Marie får datteren Darling, og hun blir voldtatt og gravid med Johan, som hun tror er hennes far, og blir senere gravid med Feite, som er hennes biologiske far, og som bare Marie vet.

Livet på fyret og i bygda er fullt av innsyn og hemmeligheter. Her er voldtekt, barnedrap, incest, fattigdom, makt og avmakt om hverandre. Her er både en sterk lengsel etter kjærlighet og tyngden av bygdas fordomsfulle og løse tunger. Og drømmen om Amerika. Så hva skal en sceneutgave av en roman legge vekt på: En kronologisk gjengivelse av romanens fortellinger eller en forestilling med utgangspunkt i tematikken i dem? Det første gir et resultat mer tro mot romanen, og antakeligvis mer gjenkjennelig for publikum. Det andre kan åpne for et mer fristilt resultat.

Takt og tone

Regien til Kjersti Haugen er stram og konsekvent. Skuespillerne framstiller alle hendelsene i jevn takt på en nesten tom scene, og følger en klar kronologi fra begynnelse til slutt. Der det finst fuglar er Kjersti Haugen tjuende produksjon på Trøndelag Teater på nærmere tjue år. I dramatiseringen lar hun situasjonene veksle mellom bygda og fyret, mellom dager og år, gjennom korte replikker. Scenografien er stedløs og alt fortelles gjennom teksten og med enkelt spill. Regien er tydelig og lett forståelig, og vektlegger ett gjennomgående tempo og kontinuerlige sprang framover. Det gjør for eksempel at voldtektene av Darling, den hemmelige graviditeten og fødselen, at Marie tar på seg morskapet og at Darling reiser til Amerika, skjer i én bevegelse over kort tid.

Men svakheten ved forestillingen er at dette ene tempoet ikke gir rom til å dvele ved de tragiske situasjonene. En samtale, et samleie, en flaske sprit, en båttur skjer i samme format. At Johans mor dør på fyret, at Hannah flykter fra bygda, at Marie og Johans felles barn, Valdemar, blir drept, skjer i samme takt som sangene og dansene skuespillerne gjør. Det hviskes og ropes, men det stanser ikke opp. Den ytre historien kan ligne et gresk drama, men framstår mer som en skillingsvise.

Scenen er en verden

Scenografien og kostymene til Katrin Bombe fungerer veldig bra og setter en tidløs og stedløs ramme for fortellingen som går over tiår. Hoveddelen av scenografien på Studioscenen er den samme som til Byen, og den virker på forskjellige måter, men like godt til begge forestillingene. Og gjenbruk er på alle måter prisverdig. De karikerte kostymene har det samme tidløse preget som scenografien, slik at dette ikke blir et kostymedrama eller et historisk drama. Det gir publikum rom for å konsentrere seg om fortellingen.

Skuespillerne gjør et hav av roller, men uten at vi forvirres i framstillingen av den enkelte og mengden. Hovedpersonene er Johan (Jo Saberniak), Marie (Katja Brita Lindeberg) og Darling (Mina Dyrnes Askelund). Det er deres skjebner som er sentrum for historien som utvikler seg. Christian Eidem, Trond-Ove Skrødal, Marianne Meløy og Janne Kokkin har flere enkeltroller og utgjør samtidig bygdedyret. Alle skuespillerne gjør gode prestasjoner innenfor rammene de er tildelt. Det er morsomt og presist, sang og dans sitter godt, og det er underholdende.

Men jeg plages med at det store tempoet i forestillingen gjør at vi som publikum får den tragiske fortellingen servert nærmest som bygdesladder: Har du hørt at..? Vel kan vi rystes og riste på hodet over overgrepene, men vi får ikke dvele ved dem. Det blir en slags sensasjonell og tabloid tilnærming til tematikken.

(Publisert 18.04.2024)